INNLEGG: Mens kvaliteten hos norske orkestre stadig stiger, både i ensemblene og blant innengasjerte dirigenter og solister og produktverdien hele tiden øker, velger NRK å bruke det mindre, skriver Marit Gaasland i dette svaret til Alf Magnus Reistad.

Marit Gaasland

Vil du starte en norsk kulturdebatt? Tast inn et par linjer om norske dirigenter og orkestre, trykk på ’send’. Da har du gjort det!

For min del startet det med et par spørsmål til Ballades redaksjon, om en statistikk som var referert fra bladet Musikk Kultur. Temaet var bruken av norske dirigenter i norske orkestre kontra korps. Jeg lurte bl.a. på om orkesterstatistikken fanget opp ’fakta’ som Oslo-Filharmoniens turné i Sverige med Eivind Aadland (forøvrig også med norsk solist og ny norsk musikk), om slike prosjekter telles på samme måte som enkeltkonserter, osv. Jeg forsøkte også å vekke noe interesse for den positive utviklingen i norsk dirigentrekruttering gjennom de siste 20 årene. Dette ledet bl.a. til Ballades intervju med Alf Magnus Reistad i NRK, som kunne ha hatt overskriften ”Hvorfor ligger ikke Norge i Finland?”

Finske idealer er desidert noe å strekke seg etter, innenfor all kulturvirksomhet. Men til grunn for disse ligger grader av nasjonal identifikasjon og bevissthet og kulturtradisjoner, som i alle fall i Norden er unike for denne nasjonen. Når det gjelder Eivind Gullberg Jensen, har i alle fall Oslo-Filharmonien for lengst etablert et konstruktivt og langsiktig samarbeid med ham. Han ledet sin første produksjon hos oss for et år siden, kommer tilbake nå i mars og minst to ganger i neste sesong – for å holde oss til nærmeste fremtid.

Hovedsaken – NRKs bruk av sine avtaler med symfoniorkestrene
På sin plass i NRK forvalter Alf Magnus Reistad store norske kunstskatter, gjennom de gullkantede avtalene som hans arbeidsgiver har med de norske symfoniorkestrene. Avtalen med Oslo-Filharmonien gir frie opptaks- og sendingsretter for alle konserter på hjemmearenaen. For dette betaler ikke NRK en krone, OFs vederlag er inkludert i tilskuddet fra Kulturdepartementet. NRKs rettigheter for radio gjelder også gjestende dirigenter og solister, og det er OF som sørger for dette gjennom sine kontrakter med disse. Det samme gjelder i prinsippet for fjernsyn, men der må NRK betale et tv-tillegg hvis gjestene krever det. Samtidig er naturligvis fjernsynsproduksjoner kostbare i seg selv. Å ta opp/produsere konsertsendinger for radio, derimot, koster for NRK: et par teknikere i det avanserte lydstudioet som NRK eier i Oslo Konserthus, og noteleie i form av ’radiotillegg’ når konsertene sendes. Som leserne og NRKs lyttere vil forstå, dreier det seg her om kvalitetsproduksjoner til gi bort-pris.

Mens kvaliteten hos norske orkestre stadig stiger, både i ensemblene og blant innengasjerte dirigenter og solister og produktverdien hele tiden øker, velger NRK å bruke det mindre. Ut fra Reistads sverdslag for ’alt norsk’, blir det påfallende når nettopp disse produksjonene i Oslo-Filharmonien utelates i denne sesongen: dirigent Ole Kristian Ruud/hardingfelesolist Arve Moen Bergset/Monrad Johansen/Tveitt/Svendsen (des. 09), julekonsertene med dirigent Trond Korsgård/nøkkelharpesolist Åshild Breie Nyhus/norskskrevet og -arrangert musikk; nyttårskonsertene med dirigent Arvid Engegård/fiolinistene Eldbjørg og Ragnhild Hemsing/ Svendsen/Bull og ikke minst: Eivind Gullberg Jensen som i februar dirigerer norsk premiere for Hvoslefs ”Ein Traumspiel”, som han selv bestilte til sin introduksjonskonsert som sjefdirigent i Hannover. Oslo-Filharmoniens første store ’mangfoldprosjekt’ i samarbeid med bl.a. Nordic Black Theatre og dirigent Ingar Bergby, er et visuelt prosjekt som ville egne seg godt for fjernsyn (mars 10). (Jeg kjenner ikke til om NRK har noe ’mangfoldpålegg’ fra Kulturdepartementet, men det har orkestrene – i alle fall de nasjonale.) Forøvrig har NRK også rettigheter til årlige studioproduksjoner med Oslo Filharmoniske Orkester, for radio og/eller fjernsyn, men disse blir i dag ikke utnyttet.

Jeg kjenner ingen enkeltheter i NRKs kvoteringsregler fra Kulturdepartementet, men forstår at de vil by på utfordringer. Jeg tror ingen vil hevde at dette er orkestrene uvedkommende, men: Bruk nå først alt det vi allerede leverer! Reistad bebuder at hvis orkestrene ’bare kommer med sine Beethoven- og Sibelius-symfonier, kan vi (NRK) rett og slett ikke gi orkestrene de store sendeflatene på P2’. Programeksemplene hans er rene klisjeer. En konsertsesong byr på 60 eller flere komponistnavn, fordelt over alle epoker og med stadig større geografisk spredning. Hva skal forresten NRK bruke ’sendeflatene’ til, om de velger bort gratisleveransene de har fra orkestrene – spille enda flere plater?

Når det gjelder ’hundrevis av millioner som orkestrene får for både å representere den europeiske kulturarven og videreutvikle den norske’, hevder Reistad at ’ingen tar seg av det siste’. For orkestrene er denne ivaretagelsen tredelt (minst), mellom valg av norskskrevet musikk, bruk av norske dirigenter og solister og videreutvikling av norsk utøvertradisjon (orkesterkulturen). Oslo-Filharmonien er desidert best på det siste, begynner å bli ganske god på det andre og har en del å ta igjen på det første. Men la meg samtidig minne om at Oslo-Filharmoniens musikere, som de første i Norge, nokså nylig har muliggjort gjenbruk uten vederlag av opptak med norskskrevet musikk.

Jeg forsøker til slutt å vende tilbake til utgangspunktet, de senere årenes utvikling i norsk dirigentrekruttering . I denne og forrige sesong er 18 av 42 mulige produksjoner i Oslo-Filharmonien ledet av norske dirigenter. Skal vi telle konserter, blir den norske andelen høyere på grunn av turneer og andre ’flerproduksjoner’ (for å illustrere hvor vanskelig det er å statistikkføre kunstutøvelse). I den ’beste’ sesongen jeg har funnet i 1990-årene, var tilsvarende 6 av 28. Bruk av norske solister er heller ikke uinteressant, og sier svært mye om nivåhevingen også her: I denne og forrige sesong er til sammen 35 av 74 navn norske, i 1999-2000 var det 11 av 45. Prosenter kan statistikere selv regne ut. Det aller viktigste er, at de norske andelene stiger jevnt og trutt; det er overhodet ikke tale om noe døgnfluefenomen.

Av Marit Gaasland, informasjonssjef i Oslo-Filharmonien

Publisert:

Del: