Egon Holstad i platebaren Feedback ertet på seg journalistmiljøet gjennom sin raljering med VG-skribentene Stein Østbø og Kurt Bakkemoen i et innlegg i Ballade sist uke. Her utdyper han sine synspunkter nærmere, og trekker frem ferske blemmer begått av bl.a. Dagbladet og Nordlys. Han konkluderer bl.a. som følger: – Jeg mener det er på sin plass å si fra om faglig mangel hos journalistene som man i alle fall liker å tro at ligger på et høyere kunnskapsnivå enn sine lesere. For øvrig må Bakkemoen må gjerne like å kle seg naken og smøre seg inn i tyttebærsyltetøy for min del.

Feedback-jukebox

Av Egon Holstad, rock’n’roll-dealer

Forrige uke skrev jeg et innlegg som påpekte forhold i norsk musikkjournalistikk jeg misliker, og da med klar adresse til spesielt VG og to spesifikke journalister. Alt jeg da skrev, står jeg fortsatt 100% inne for. At ikke alle i Norge skulle være enig med meg, var noe jeg var veldig klar over, og det kommer heller ikke som noen bombe at det er fortrinnsvis musikkjournalister som synes at jeg er både urimelig, ulogisk, forutinntatt, arrogant osv. Det er faktisk akkurat som forventet. Foruten plateanmelder Helge Olsen i Bergens Tidende, har jeg mottatt en ikke ubetydelig mengde e-mails fra masse forskjellige folk som på ulike måter er tilknyttet musikkbransjen. Reaksjonene har vært nokså forskjellige, men det er likevel litt morsomt å registrere at de negative reaksjonene som har kommet frem, hittil utelukkende er fra andre musikkjournalister (samt en Popol Ace-fan, progrockgitarist og journalist som i fullt alvor mener Østbø og Bakkemoen er Akersgatas creme de la creme og i tillegg burde hedres for sin utrettelige kamp mot mainstreamkulturen. At han i tillegg betegner Turboneger som “operatører i en overbefolket sjanger som ny-rock’n’rollen” beviser jo også hvor mye han har skjønt. Slik taler introverte progrockere som ikke har hørt låter på under ett kvarter siden 1977).

I Helge Olsens motinnlegg er det særlig to poeng han ønsker å uttrykke; nemlig 1) Plateanmeldere må få lov til å mene hva de vil om hva og hvem de vil. Og 2) VG og Dagbladet lever, sett fra en musikkjournalistisk vinkel, i en nærmest perfekt symbiose som videre gjør at de som ønsker å lese noe om musikk som faller utenfor denne bastionen, burde holde kjeft og i stedet lese fanziner og spesialmagasiner for den musikken de selv liker. Her er jeg fortsatt helt utrolig uenig.

Olsen er veldig opptatt av at vi trenger et bredt mangfold av musikkjournalister hva angår smak. Så langt er jeg helt enig. Vi trenger mangfold på nær sagt alle felt. Politikken hadde også vært vanvittig kjedelig og ikke minst unødvendig om det ikke var plass til alle partier fra sentrum og ut til begge ekstreme venstre- og høyrefløyer. Jeg påberoper meg derfor også retten til å påpeke at jeg ikke aksepterer nazisme og at jeg hypotetisk sett ville være helt oppgitt om VG var et direkte talerør for f.eks. FrP uansett hvor “folkelig” og i tråd med flertallets mening det måtte være. På samme måte synes jeg derfor det er klanderverdig at Østbø i det ene øyeblikket latterliggjør et av norsk rocks mest profilerte og genierklærte rockband på flere tiår, for så å hylle dem når han plutselig ser at de er headliner på Quart-festivalen. Likeledes synes jeg det er helt håpløst å lese Kurt Bakkemoens terningsekser og genierklæring av Mariah Careys flopp, makkverk og sanseløst jævlige “Glitter”(fra 2001); en skive som faktisk var så ille at Virgin betalte henne flere hundre millioner bare for å love å aldri mer gi ut noe på deres etikett. Når en slik kulturell pamflett i Norges største avis karakteriseres som “stor, moderne popmusikk av høy internasjonal klasse” (direkte sitert) og avslutter anmeldelsen med utropet “Glitter svinger!”, mener jeg personlig at det er på sin plass at noen sier fra. Dette er Olsen kraftig uenig i fordi dette da vil være et angrep på mangfoldet.
Det som videre da er litt sørgelig, er det faktum at både Olsen, Bakkemoen og Østbø faktisk lever av å bli lest av andre enn dem selv. Hvis da ingen skal mene noe om det de skriver, er de jo selv helt overflødige og ikke minst totalt unødvendige i landets musikkbransje.

Jeg er også enig i at smak og behag ikke er noe som er ekstremt interessant i diskusjonsøyemed, men det må da likevel være visse grunnleggende forventninger man skal ha til journalister som skriver i betydelige fora? Heidi Hauge er f.eks. den mestselgende artisten i hele Skandinavia, men jeg er likevel så kjepphøy og brautende at jeg likevel insisterer på at Johnny Cash og Townes Van Zandt er på et helt annet nivå hva angår kvalitet. Jeg kan liksom ikke se at et slikt poeng er uvesentlig når en skal diskutere musikkjournalisters troverdighet i henhold til det å geleide folk i den kolossale strømmen av utgivelser vi har i dag. Jeg lar meg også irritere av at Dagbladets Marta Breen omtaler det skotske bandet Idlewild som “småkjedelige amerikanere”, at Nordlys i fullt alvor skriver at 16 Horsepower er det nye bandet til John Fogerty og at Bad Religion er “tyske punkpionerer” osv. Jeg mener det da er på sin plass å si fra og endog understreke faglig mangel hos journalistene som man i alle fall liker å tro at ligger på et høyere kunnskapsnivå enn sine lesere. Man må kunne forlange at journalister med tilsynelatende ekspertise vet å skille Europa fra USA, 60-tallet fra 90tallet og snørr fra bart. Lignende nivå av inkompetanse ville i en sportsredaksjon eller politisk redaksjon sannsynligvis resultert i oppsigelse og/eller innkalling på teppet, mens de som da omtaler populærmusikk tydeligvis er vernet av en eller annen grunn jeg ennå ikke har klart å gjennomskue hva egentlig er.

Dette dreier seg slett ikke om min mangel på åpenhet i forhold til andre folks meninger, eller om noen liker Celine Dion bedre enn Turboneger. Jeg driver en uavhengig platesjappe med et repertoar på ca 30.000. titler som spenner fra Leif Ove Andsnes og Sondre Bratland til Gluecifer og Mayhem og har heller overhodet ingen problemer med å godta at noen foretrekker Jenny Jenssen foran Lee Hazlewood. Jeg er likevel så arrogant og smaksfascistisk at jeg da mener dem det eventuelt måtte gjelde ikke burde være musikkanmelder i VG eller Dagbladet.

“Er det et problem at Kurt Bakkemoen liker Celine Dion?” spør Olsen i overskriften på sitt innlegg. Mitt svar er selvsagt et rungende nei. Bakkemoen må også gjerne like å kle seg naken og smøre seg inn i tyttebærsyltetøy for min del – så lenge han gir faen i å ytre det hver uke i Norges største avis.

Egon, Tromsø – Kill City

Synspunkter? Innlegg? Har du en stemme som bør bli hørt i denne denne saken? Ta kontakt med Ballade!

Publisert:

Del: