– Kritikerne av NRK sin musikkpolitikk er alle enige om at vi hører for lite norsk musikk på radio. Men med forskjellige definisjoner av hva som kvalifiserer til denne hederstittel er det kronglete å vite hvem man skal lytte mest til, skriver musikksjef for NordicWebRadio, Christian Jebsen. Han er ikke imponert over verken Jan Paulsens
argumenter om hva som er norsk musikk, eller Jan Lothe Eriksens krav om kveding på Petre. – Paulsen er vanskelig å ta alvorlig og Eriksen forstår ikke dagens radiovirkelighet, mener Jebsen.

Christian Jebsen

Av Christian Jebsen, musikksjef i NordicWebRadio

Det har vært høy temperatur på Ballades debattsider de seneste dagene. Diskusjonen om kvotering av norsk musikk på radio dukker opp ved jevne mellomrom, og nå har Jan Paulsen og andre sentrale aktører i norsk musikkliv tatt til orde for at det bør innføres slike ordninger, i det minste for NRK sine kanaler.

Hovedbudskapet fra alle synes å være at det, av hensyn til det norske kulturuttrykket, er nødvendig å innføre et minstekrav om norskandel på NRK sine musikklister for å motvirke den massive internasjonale kulturpåvirkningen. Jeg tilhører muligens en annen generasjon enn de fleste involverte, men allerede ved uttrykket “det norske kulturuttrykket” begynner jeg å bli usikker på hva man snakker om.

Jan Paulsen kan være litt vanskelig å forstå, for han er åpenbart lite begeistret for norske artister som synger på amerikansk, men han ser i alle fall ut til å mene at norsk musikk kun er norske fonogrammer, dessuten leser han statistikk slik fanden leser bibelen. 12 sentrale musikkorganisasjoner mener åpenbart at fonogrammet i seg selv er den viktigste faktoren i kampen for å fremme det norske kulturuttrykket. Klarest tale til nå kommer fra Jan Lothe Eriksen som hevder at klassisk norsk folkemusikk er grovt underrepresentert, og etterlyser slåttespel og kveding på i beste sendetid.

Kritikerne av NRK sin musikkpolitikk er alle enige om at vi hører for lite norsk musikk på radio, men med forskjellige definisjoner av hva som kvalifiserer til denne hederstittel er det kronglete å vite hvem man skal lytte mest til. Man kan godt ha sympati med Jan Paulsens utgangspunkt, mer norskspråklig musikk på radio, men det er vanskelig å ta Jan Paulsen alvorlig, når han ikke regner fremføring av levende musikk eller musikk med norske utøvere fremført på amerikansk som norsk musikk. Det er derimot vel egnet til å forsterke Nils Heldals påstand om at kulturargumentet til Paulsen kommer i annen rekke all den tid Paulsen sitter som leder i Foreningen Norske Plateselskaper.

Dette forsterkes ytterligere når man leser hans siste innlegg hvor mantraet FONOGRAM gjentas til det kjedsommelige. Det er godt mulig at prosentregning er vanskeligere enn jeg tror, men dersom levende norsk musikk utgjør, la oss si 5 % av den totale musikalske sendeflate til for eksempel P2, skal det ikke rare hoderegningen til for å se at prosentandelen av avspilte fonogrammer ikke representerer det riktige bildet av hva som spilles av norsk musikk på kanalen.

Paulsen hevder videre at det spilles vesentlig mindre nasjonal musikk i Norge enn i land vi bør sammenligne oss med. Det stemmer sikkert, men flytter vi bare rett over grensen til Sverige er jeg usikker på om Per Gessle, Lisa Miskovsky, Kent eller Cardigans uttrykker en svensk egenart bedre enn a-Ha, Christian Ingebrigtsen, Sondre Lerche eller Røyksopp uttrykker en norsk egenart. Tvert imot tror jeg de representerer et kulturelt uttrykk som i alle fall tidligere ble stemoderlig behandlet i NRK, popkulturen. Selv i Danmark, hvor danske P3 har en andel nasjonalmusikk på 32 %, har jeg vanskelig for å se at det kulturelle uttrykket i denne musikken er spesielt dansk.

Tar vi et av bandene Paulsen har i stallen, Hellbillies, er det liten tvil om at de er norske, men jeg tror jeg våger påstanden om at de musikalsk sett uttrykker en musikktradisjon som er like amerikansk som den er norsk. Det er i alle fall flere westernboots enn bunader på en Hellbillies konsert. Dersom man tilhører dem som krever slåttespel og kveding på P3 sine A-lister er jeg redd man ikke har forstått mye av dagens radiovirkelighet. Ideen bak Petre var jo nettopp å lage en radio med utgangspunkt i ungdomskulturen og ungdomsmusikken, noe mange P2- og P1-lyttere sikkert satte pris på.

Å hevde at tradisjonell norsk folkemusikk er en del av denne ungdomskulturen er en påstand jeg er relativt sikker på langt de fleste unge i dag vil være sterkt uenig i. Tvert i mot tror jeg Petre er klart den beste stasjonen for å presentere det moderne norske kulturutrykket, noe man ikke hører alt for mye av på de kommersielle stasjonene. Problemet ser heller ut til å være at disse uttrykkene ikke er den “riktige” form for norsk kultur for enkelte aktører i norsk musikkliv.

At Paulsen ønsker flere penger til norske rettighetshavere skulle bare mangle, og det er selvsagt rett og rimelig at radiostasjoner betaler for musikken de spiller. Men rettighetshavere er ikke like flinke til å peke på at radiospilling samtidig svært ofte medfører økt platesalg. Radioene betaler altså ikke bare for å spille musikken, men de sørger også ofte for at musikken selger mer, og dermed øker inntektene for artist og rettighetshaver. Dessuten betaler radioene ikke bare for de som reelt sett hører musikken, men også for de som har mulighet for å høre. Sitter du hos frisøren og P4 står på radioen, har stasjonen allerede betalt for at deg som potensiell lytter, men noen av rettighetsorganisasjonene vil at frisøren skal betale for deg en gang til.

Hvor mye er nok? Legger vi Paulsens tall fra grunn spiller altså P1 35 % norske fonogrammer. Det er tydeligvis ikke nok for noen. Det er ikke vanskelig å være enig med kritikerne i at NRK som allmennkringkaster har et spesielt ansvar når det gjelder norsk musikk og kultur, men er fem prosent mer norsk musikk avgjørende for det norske kulturutrykkets fremtid? Neppe, og i hvert fall ikke alene.

Publisert:

Del: