Med rundt 70 påmeldte deltagere var det stor interesse for Kulturrådets seminar omkring folkemusikkens og folkedansens kår i dagens Norge. Dagens hovedinnleder var forsker Georg Arnestad, som formidlet noen av hovedtankene i sin rapport “Men vi skal koma i hug at tradisjonen alltid vert oppløyst og omskapt” – som omhandler nettopp disse to feltene, og deres organisasjoner.

Odd Are Berkaak

Først ønsket direktør i Norsk kulturråd, Ole Jacob Bull, velkommen til den kombinerte presentasjonen og pressekonferansen i Oslo, der det også ble lagt opp til debatt mellom representanter fra de fire viktigste folkemusikk-orranisasjonene: Rådet for Folkemusikk og folkedans, Norsk Folekmusikk- og Danselag, Landslaget for Spelemenn og Noregs Ungdsomslag.

Deretter ble det tid til et kunstnerisk innslag med Synnøve Sæmunddatter Bjørset, som for tiden studerer folkemusikk ved Norges musikkhøgskole, og som opptrer både som soloartist og som medlem av forskjellige grupper. Hun leverte tre korte, fine innslag, og dannet en perfekt overgang til Arnestad selv, som nettopp fremhevet Bjørset som en god og typisk representant for folkemusikken av i dag: Hun er ung, kvinne og fra Vestlandet, og representerer ellers en musikalsk innstilling som går nye veier med forankring i tradisjonene – og som hverken gjemmer bort sceneutstråling eller kvinnelig sensualitet. Arnestad fremhevet videre tradisjonene som en organisk mekanisme, som hele tiden omformes og utvkles. Og nettopp det burde man la unge utøvere få lov til å gjøre, la han til.

Ellers forsvarte og fremla forskeren fra Høgskulen i Sogn og Fjordane sin egen rapport med både humor og brodd. Han mente at rapporten ikke la skjul på at det finnes ulike meninger om folkemusikk også i folkemusikkmiljøene, men at dette neppe var noen stor hemmelighet. Han hevdet videre at disse miljøene led av “kulturpolitisk hjelpeløshet”, mens det nylige ordskiftet i Nationen i etterkant av publiseringen av rapporten nok avslørte noen av de eksisterende motsetningene.

— Jeg har skrevet en nøktern, kritisk bok, der et av hovedpoengene er de uavklarte spenningsfeltene innen folkedansen og folkemusikken. Den økende kommersialiseringen har også satt sitt preg på folkemusikken, men mer hva innpakning og image angår, enn selve musikken. Såkalt “crossover”-musikk er likevel ikke den dominerende tendensen, selv om mange musikere er mer integrert i samtidsmusikken enn før.

Folkemusikken har alltid hatt sine “showmen”, mente Arnestad. Den store forskjellen er at det den siste tiden også har dukket opp mange “show-women”, som friskt har benyttet seg av kulturåpenheten i det postmoderne samfunnet.

— Den som har hatt regelvokterne tettest inn på seg, er også det ikonet som har fått unge jenter til å kaste seg inn i folkemusikken, sa Arnestad, og siterte deretter Annbjørg Lien fra hans egen rapport: “Jeg har sagt til mange av de som har vært ganske skarpe mot meg: Det er greit at dere holder på sånn, men jeg ber til Gud om at de som kommer etter meg, ikke får oppleve det samme.”

Arnestad pekte videre på at mange av dagens utøvere opererer på frihånd, og ikke nødvendigvis er spesielt aktive i lokale lag og organisasjoner. Dette kan på sikt innebære et problem for etterveksten, mente han. Han påpekte ellers det ironiske i at det har vært den urbane musikkformen jazz som har klart å stable regionale sentre på bena i Norge, mens folkemusikken mangler slike samlingspunkter.

Arnestad ønsket å rope et varsko på vegne av folkedansen (“la oss i det minste være enige om det”) : Det blir stadig færre som danser, mens gjennomsnittsalderen på utøverne også øker. Han stilte seg videre nokså kritisk til det nye prosjektet “Bygda dansar”, som skal inn i en treårig prøveperiode, der mye av hensikten er å trekke med seg lokale ungdommer til folkedansmiljøene. Han gjentok ellers sin påstand om at styremaktene aldri har erkjent sitt forvaltningsansvar for folkemusikken, der særlig folkedans-aspektet sjelden nevnes. Men også dette mente han at de fire organisasjonene måtte ta på sin egen kappe i lys av manglende evne til å samle seg til effektiv påvirkning av de politiske og bevilgende miljøene.

Også professor i sosialantroplogi, Odd Are Berkaak, fikk ordet før pausen, der han berømmet Arnestads rapport som et viktig dokument, som var både “grundig, omfattende og nyansert”, samtidig som den inneholdt gode beskrivelser fra de forskjellige interesseposisjonene. Men han etterlyste bl.a. innspill fra andre musikkmiljøer og offentlige instanser, og mente ellers at dagens folkemusikkscene var preget av to hovedtrekk: Det ene er de “diskurser, dillemmaer og selvmotsigelser som har preget miljøet helt tilbake til 1840-tallet”, mens man på den annen side finner “gleden ved å spille og danse”. Berkaak anbefalte organisasjonene å satse videre på det siste, for det ville også være nøkkelen til tydelighet og kulturpolitisk potens.

Ballade måtte forlate seminaret før paneldebatten mellom Rådet for Folkemusikk og folkedans, Norsk Folekmusikk- og Danselag, Landslaget for Spelemenn og Noregs Ungdsomslag, men regner med å komme tilbake til en del av disse spørsmålene i nær fremtid.

Publisert:

Del: