Tore Hansen i Norsk Artistforbund var ikke invitert til det store kulturmøtet i Oslo tirsdag, men befant seg likevel i salen. Her er hans vurdering av møtet, der han for øvrig ikke fikk anledning til å gripe ordet, til tross for at han var en av i alt bare to representanter for populærkulturen i salen. Hansen mener ellers at Kulturmeldingen nok en gang ignorerer populærmusikk-utøverne, som fra før av er lavest på rangstigen i TONO-systemet, og etterlyser solidaritet hos representantene for kultur-etablissementet.

Tore Hansen, 2003

Av Tore Hansen, Norsk Artistforbund

Valgerd Svarstad Hauglands kulturmelding er lagt fram, og pressen skriker etter noe kontroversielt. Og Kulturmeldingen er ikke kontroversiell – for de aller fleste. Finkulturen er rikelig belønnet, og da forholder de seg rolige.

Som vanlig er ikke pop, rock, blues og viseutøverne tilgodesett. Litt påplussing i statlig innkjøp av plater og noe ekstra festivalstøtte, pluss noe annet smått. Større mulighet for støtte til ensembler og for å få stipend. Hva hjelper det populærutøverne når det sitter ballettdansere, skuespillere og symfonikere i stipendkomiteene?

Det er alt. Ingen lovnader om representasjon i styrer og stell.

Tirsdag 2.september innkalte noe som kaller seg Fellesforum for Kulturorganisasjoner til kulturpolitisk debattmøte i jakobskirken i Oslo. Norsk Artistforbund var ikke invitert. Vi fikk vite om møtet via andre, og undertegnede stilte opp. Det skulle nemlig bli god anledning til medvirkning fra salen.

Arnfinn Bjerkestrand fra Musikernes Fellesorganisasjon var ordstyrer.

Kulturministeren var innleder, og hun syntes kulturmeldingen var feiende flott!

Det syntes også AP’s Ellen Horn. Hun kjente igjen kulturpolitiske, flotte grep fra sin egen tid i departementet. Kanskje ikke så rart, siden de samme, fast ansatte byråkratene i departementet har drevet på med politikken sin under (eller skal vi si over?) de fem siste kulturministrene!

Så det øvrige panelet: Olemic Thommesen fra Høyre tok stor plass og fylte den med ingen ting. Magnar Bergo fra SV fremhevet bibliotekene som sin hovedsak. Trine Skei Grande var forbilledlig opptatt av at det var de som var flinkest til å skrive søknader på glanset papir som stakk av med midlene. Åslaug Haga fra SP mente Kulturmeldingen var for lett, siden den ikke nevnte hvordan man skal få mer penger inn i den store potten.

Frp’s Thor Bostad mente at å støtte ekstrem sær kultur var som å fremheve at vitser ble fortalt uten at noen hørte på.

Når Svarstad Haugland har Yngve Slettholm som politisk våpendrager, og samtidig sliter med byråkrater med pop/rock-vegring, er resultatet nærmest gitt.

For de som ikke vet det: Yngve Slettholm har flere år sittet sentralt plassert i Norsk Komponistforening, vår motpart i TONO.

Der har han medvirket til at populærkomponistene fremdeles får ut betraktelig mindre penger per radiospilte minutt enn de seriøse komponistene gjør.

Vi synes Kulturmeldingen er ekskluderende sett fra populærfolkets side. Vi forstår ikke den ignoransen vi opplever fra departementets side.

De forstår sannsynligvis heller ikke at ordet “kultur” begynner å bli et skjellsord for våre kolleger som skriver sanger og spiller dem for folk som vil høre på. Folk som betaler billetter, og således er med på å bygge infrastruktur rundt idrettslag og foreninger i Norge. Takket være de som komponerer, spiller og turnerer uten nevneverdig støtte.

En gruppering har stjålet begrepet kultur og gjort det til sitt.

Denne grupperingen med Arnfinn Bjerkestrand(MFO), ballettdansere, skuespillere, forfattere mfl. synes nå å ha glemt ordet solidaritet. Et ord som de gjentatte ganger har bedt populærfolket om å utøve. Dette siden pop og rock spiller inn klart størst andel av avgifter og vederlag forbundet med bruk av musikk.

Ikke én liten fislete røst fra våre kolleger i andre leire har vi hørt om at “vi synes det er urettferdig at populærmusikken og dens representanter er skviset av kulturkartet”.

Solidaritet er noe som Jørn Hoel og Steinar Albrigtsen utøvde da de sto foran Stortinget i Oslo for å støtte skuespillernes kamp om nytt teaterbygg for Hålogaland teater.

Solidaritet er, etter min mening, også noe GramArt viser når organisasjonen, med klart flertall på Gramo’s generalforsamling, likevel lar MFO’s organiserte få mer vederlag i Gramo enn strengt tatt nødvendig.

Så tilbake til det kulturpolitiske debattmøtet:

Siden invitasjonen flagget “god anledning til medvirkning fra salen” noterte jeg meg på talelisten umiddelbart etter at Marianne Antonsen fra GramArt gjorde det. Det var oss to der fra populærutøverne.

Etter at Marianne hadde hatt ordet og sablet ned kulturmeldingen, fikk jeg beskjed om at jeg var strøket fra talelisten. Av Arnfinn Bjerkestrand (“Det var jo så mange som ville snakke og – kanskje neste gang…”). Agnete Håland fra skuespillerne fikk avslutte med en gedigen og høylytt hyllest av kulturministeren og kulturmeldingen.

Nå har vi fått invitasjon til å være tilhørere til konferansen “Kultur i Bergen”

De samme kulturpersonene heiser kulturflagget og gjør kulturbegrepet til sitt.

Her skal det jaggu KULTURES!! Vi finner ikke et snev av inkludering mot populærkulturen i den flerfargete, glansete brosjyren som forteller om konferansen. Jeg ønsker arrangørene god bedring.

Til de som undrer seg over hva vi, som nåværende yrkesutøvere, kommende yrkesutøvere og tidligere yrkesutøvere innen populærmusikk ønsker:

* Representanter fra pop/rock/elektronika/vise/danseband/m.fl. skal ha en selvsagt og tung representasjon i styrene der vederlag og avgifter relatert til populærmusikk fordeles.
* Flere enn skuespillere, forfattere, ballettdansere og symfonikere må inkluderes i det reelle og objektive kulturbegrepet.
* Vi ber IKKE om statsstøtte.
* Favoriseringen av samtidsmusikk og “de seriøse”, på bekostning av populærmusikkens komponister og tekstforfattere, må slutte. Det er ikke populærkomponistenes oppgave å subsidiere utsatte kunstarter. Dette er statens oppgave!

Kulturpolitikerne må gi populærmusikken samme status som den har hos folk flest.

Derfor fører politikken som byråkratene i det Kongelige Kirke- og Kulturdepartement og lite spenstige statsråder til en katastrofe for alle som befinner seg på aller laveste nivå i Tono-systemet. De samme som nærmest er ikke-eksisterende i Kulturmeldingen.

Med vennlig hilsen

Tore Hansen
Sanger og musiker og bandmedlem i Unit Five
Styremedlem i Norsk Artistforbund

Publisert:

Del: