For en tid tilbake skrev komponist Glenn Erik Haugland et innspill i Bergens Tidende kalt “Djevelens verk”, der han gikk direkte i strupen på notelæren, i det han selv omtalte som “et utilslørt forsøk på å fjerne et musikkfag fra jordens overflate”. Artikkelen er også publisert i det nyeste nummeret av Musikk-Kultur, og får her motsvar fra Odd-Arve Hjørungdal, som i mange år har undervist i nettopp satslære ved bl.a. Universitetet i Oslo.

Albrecht Dürer: "Ritter Tot und Teufel"

Av Odd-Arve Hjørungdal

Svar til Glenn Erik Haugland

Det å studere musikk i Norge kan vise seg å være en mangefasettert affære. I mitt tilfelle innebærer det at jeg, for å dekke formalkravene for å kunne ta mastergrad i musikk, i disse dager leser kulturhistorie. Nærmere bestemt om heksetro og –brenning. Lite ante jeg at min nye kunnskap skulle bli så relevant så fort – og det innen mitt eget fagfelt.

Det er muligens ingen bombe at Hauglands opprinnelige landsdel, sør-vest-landet, var temmelig overrepresentert når det kommer til hekseprosesser på 1600-tallet, men jeg hadde vel en slags følelse av at det verste var over nå.

Den gang ei! Den tidligere formannen for Den Norske Komponistforening har bestemt seg for å hudflette det faget som har stått muligens aller mest sentralt av alle teoretiske disipliner innen musikk siden – ja akkurat – 1600-tallet. Jeg merker at jeg blir utilpass, kaldsvetter og blir grepet av angst når jeg tenker på at slike koblinger av makt og inkompetanse finner sted i kulturlivet vårt.

Så hvilke prøver må satslæren igjennom for å motvise sin skyld angående det påståtte djevleforbundet? Eller værre, ”djevelens verk” var det visst. Dette blir hardt.

Det er sikkert ikke nok å peke på at betydelige utdanningssteder i utlandet, f eks Berklee College of Music, Boston, USA, har langt hardere krav til studentene når det gjelder satslære. Også klassisk satslære – selv om, eller kanskje nettopp derfor, dette er en uttalt jazz-skole.

Det er sikkert ikke nok å vise til en haug av arrangører, komponister, utøvende og andre som er sjeleglade for at de tok seg den tiden det tok å tillegne seg dette håndverket. Dette avgjørende emnet som gjør det mulig å skjønne balansen mellom det horisontale og vertikale i harmonikken, uavhengig om vi skal relatere det til Bach, Mendelssohn, Debussy, Be-bop, Steely Dan eller svulstige 80-talls-ballader.

Det er sikkert ikke nok å skrike høyt at satslære ikke først og fremst handler om en haug med regler og forbud, men om mønstertenkning og en forståelse for det harmoniske rammeverk som vi skal forholde oss til, eller improvisere over, eller sprenge eller vrenge – whatsoever. Skal du vrenge en sekk må du først ha en sekk. Iflg Gilbert Keith Chesterton skal Stravinsky ha uttalt noe sånt som: ”det som gjør en bue vakker, er dens streben etter å være rett”.

Men nå snakker vi om dissonansbehandling, og det er jo iflg Haugland omtrent som å stå i ledtog med det onde. Vel, vel – i og med at jeg har undervist noen hundre stakkars studenter i sats-/harmonilære får jeg vurdere om jeg skal ta mine mørke gjerninger med i neste skriftemål.

Odd-Arve Hjørungdal, mangeårig satslære-lærer ved UiO og andre steder

Note fra Ballade: Artikkelen “Djevelens Verk” kan i sin helhet leses på denne siden fra Bergens Tidende, der Glenn Erik Haugland er fast kommentator på musikk- og kultursidene.

Publisert:

Del: