Evan Heilevang Gardner, Jørgen Karlstrøm og Julian Skar_1 2006 (Foto: Caro Paris)

Om et tre faller i skogen og ingen hører det…

Evan Heilevang Gardner, Jørgen Karlstrøm og Julian Skar er tre unge norske samtidskomponister som har base i Berlin. Gardner og Karlstrøm er nettopp ferdige med sin første CD på Aurora med Rolf Gupta og Kringkastningsorkesteret, mens Skar og Karlstrøm arbeider med en pianokonsert for Morten Qvenild og en saksofonkonsert for Jørgen Munkeby. – Spørsmålet er kanskje bedre formulert; Hvis et tre faller i skogen og bare få hører det, lager fallet noe lyd? sier Jørgen Karlstrøm. Han oppfordrer musikere og komponsiter til å aktivisere seg selv: – I dag er de store institusjonene blitt mindre viktig. Orkestrene f.eks har ikke akkurat vært best i klassen når det gjelder å se verdien av å ha levende, skapende kunstnere. Selvaktivisering utenom institusjonene er fremtiden, tror Karlstrøm.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Av Lars Mørch Finborud, Berlin

Eller hvorfor gidder noen å felle treet?

Jørgen Karlstrøm: – Jeg er litt lei av å forsvare at jeg er samtidskomponist. Ingen rockemusikere må svare på spørsmålet ”Hvorfor er du rockemusiker?”. Jeg prøver ikke å finne viktighet med ting, men i ting.

Julian Skar: – Men samtidig er det noe perverst over det å være ung samtidskomponist. Det er bare en gave jeg er takknemlig for. Det er min fredelige måte å få ut ideer og tanker på.

Det må være inspirerende å kunne gå på en samtidskonsert i Berlin midt i uken på Volksbühne og se at det er 800 personer under 35 år som sitter glasstille og lytter?

Karlstrøm: – Som en dansk komponistvenn sa; her tror folk ihvertfall på deg når du sier du er komponist.

Evan Heilevang Gardner: – Generelt er det en større interesse for kunst, mer utpreget modernistisk tankegang og flere folk som går på konserter i Belin. Musikk er en større del av hverdagen, folk ser på det som en større del av samfunnet; bare i Berlin er det jo tre orkestre. Men med mengde kommer også mye dårlig og mye bra, det utrolig mye her som er middelmådig. Samtidig er det som er bra i Berlin, virkelig bra.

Karlstrøm: – I helgen dro vi ut på landet på en festival som het ”Landschaftskunst und Klanglandschaft”. Der var det tjue komponister som løp rundt og ropte i skogen og klasket steiner i isen for å forske på klang og lyd. Noe slikt ville ikke skjedd i Norge.

Og nå har dere nettop spilt inn en CD som skal ut på Aurora dette året?

Heilevang Gardner: – Det begynte med at jeg fikk en enkel ide om å samle en gjeng med unge norske komponister og spille inn en cd med våre egne verk. På den tiden var jeg opptatt av Bergensbølgen, hvordan noen få unge folk kunne skape noe ut av ingenting.

Jeg så ikke det som noe poeng å vente i tyve år for så å få min sjanse. Det var også mye flaks involvert, Rolf Gupta hadde nettoppp fått lederstillingen i kringkastningsorkesteret og var villig til å dirigere, og så fant vi Audun Strype som lydmann. Vi driver nå med et lignende prosjekt hvor vi skriver stykker for solo piano.

Grensene mellom de forskjellige linjene på musikkhøyskolen begynner å bli mindre og mindre og musikere i komponistklasser og omvendt. Dette har resultert i at Skar skriver en pianokonsert for Morten Qvenild og Karlstrøm skriver en saksofonkonsert for Jørgen Munkeby.

Skar: – Jeg baserer konserten min på In the country trioen til Qvenild. Vi tar opp piano i studio og jeg utfordrer han med skalaer, form og ideer. Jeg vil gi musikere en måte å tenke på og så er det opp til dem og løse det og ta det videre. Jeg prøver å finne særegenhetene i Morten som musiker og tar i bruk dem.

I pop dyrker man særegenhetene, mens i klassisk er det nærmest motsatt; sangidelaet er standardisert, saksofontone-idealet er standarisert. Begge musikerne vi jobber med har sterke personlige trekk. Jørgen kan spille veldig várt samtidig som det er veldig rått. Morten er mer rolig, selv om han er veldig inne i det så har han et distansert overblikk i det han holder på med. Det er altfor mye less is more i jazz, så mye følejazz.

Karlstrøm: – Men der er jo en del More is more også! Shining er jo faktisk et av de bandene som i forhold til mye kunstmusikk greier å ta de bra tingene fra mange sjangere og føre det sammen til et utrykk.

Skar: – Og både Morten og Jørgen er i en fase nå hvor improvisasjon blir en mindre og mindre del av musikken deres, samtidig som det kompositorisk holder et skyhøyt nivå.

I leiligheten i Kreuzberg ligger det partiturer over hele stuen. Trioen har nettop skjønt nøkkelen til systemet med å få gratis promo-eksemplarer sendt i posten. På nesten alle partiturene står det i hjørnet Helmut Lachenmann.

Heilevang Gardner: – Siden Ultimafestivalen i fjor har det bare gått i Lachenmann. Nesten alle unge norske komponister studerer ham, til og med Rolf Wallin ble fan på stedet.

Det jeg finner i Lachenmann er at han kombinerer det intellektuelle og følelsesmessige samtidig som han lykkes i å være nyskapende og moderne. Alle som var på Ultimafestivalen skjønte at her var en mester og at Ausklang er et av de beste stykker i vår tid.

Karlstrøm: – Jeg hører mye på Beat Furrer som burde blitt spilt mye mer i Norge. Hans partiturer kunne nesten vært elektronisk musikk, han jobber så mye med hver klang og hver lyd.

I det siste har vi også hørt mye på gammel folkemusikk fra hele verden og sett hvordan det her er andre prinsipper som holder sammen uttrykket. Og pr. idag så ligger jo kunstmusikken mye nærmere uttrykkene i folkemusikken i klang, arrangementer og nyanser enn den gjør populærmusikken.

Så hva er de neste skrittene som må tas i samtidsmusikken slik at dere ikke må trekke håret bakover i hestehale og undervise i klassisk gitar ?

Skar: – De konsertene vi holder på med nå passer like bra inn på Ultima som de gjør på Kongsberg jazzfestival.

Karlstrøm: – Det er viktig å aktivisere seg selv. I dag er de store institusjonene blitt mindre viktig. Orkestrene f.eks har ikke akkurat vært best i klassen når det gjelder å se verdien av å ha levende, skapende kunstnere.

Det har gjort at de på mange måter henger etter som kunstformiddlere. De skapende kunstnerne har gått utenom institusjonene og det finnes i dag mange scener og andre kanaler som kanskje er mer interresante.

Den klassiske musikkutdanningen i Norge er stor sett bare rettet inn mot institusjoner og at du skal bli drillet i obo slik at du ikke skal feile når du skal prøvespille for et orkester.

Slik er det også i alt for stor grad for komponister. Selvaktivisering utenom institusjonene er fremtiden.

Redaksjonell note:

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.