I forrige uke ble det kjent at Cikada var årets vinner av Nordens mest prestisjetunge musikkpris. Ballade-redaktør Arvid Skancke-Knutsen benytter her sjansen til å gratulere Cikada og Ny Musikk med en velfortjent oppmerksomhet, og samtidig ta opp noen av trådene fra forrige måneds debatt om samtidsmusikken. – Mye av kritikken som med jevne mellomrom bringes til torgs mot samtidsmusikken og samtidsmusikk-miljøene er av velkjent, for ikke å si repeterende karakter, mener han, og sier videre: – Det forekommer meg at mange av kritikerne ikke bare ønsker seg keiseren tilbake – de vil attpåtil se ham i ført anstendige og velkjente klær.

Arvid Skancke-Knutsen - Balladefest 2004

Av Arvid Skancke-Knutsen, redaktør, Balllade

Sist torsdag ble det kjent at Cikada ble den femte norske vinneren av Nordisk Råds Musikkpris, siden prisen ble opprettet i 1960. Det er en velfortjent anerkjennelse av hele ensemblefeltet i Norden – og ikke minst av Cikada selv, som dermed har fått slått fast sin posisjon som Nordens ledende fortolkere av samtidsmusikk. Det er heller ingen liten fjær i hatten for Ny Musikk, som alt på 70-tallet tok initiativ til forløperen til det som i 1989 skulle oppsto som Cikada.

Også lenge før offentliggjøringen av forrige ukes pris, som regnes som den mest høythengende i sitt slag i Norden, var Cikada blitt omtalt som ”one of Europe’s finest virtuoso ensembles” i The Washington Times. De har videre blitt omtalt som ”et ensemble som bør sidestilles med størrelser som Accroche Note, Asko og Ensemble InterContemporain” i det britiske avant music-magasinet The Wire.

Nettopp i den spennvidden – og kanskje også i det spenningsfeltet – som disse mediene representerer, finner vi mye av kjernen av Cikadas appell: De holder et skyhøyt musikalsk nivå, og er dessuten så fleksible som vår tids musikk krever.

Det gjelder ikke bare den organisatoriske ”pakkeløsningen” der Cikada i praksis er tre ensembler i ett, men vel så mye den uanstrengte, kunstneriske fleksibilitet og teft som Cikada viser i valg av repertoar og samarbeidspartnere, der de tilsynelatende like lett maner frem essenser hos moderne jazzmusikere som Anette Peacock og Trygve Seim som hos sentrale, nordiske nåtidskomponister som Rolf Wallin, Cecilie Ore, Bent Sørensen, Kaija Saariaho og Rolf Enström. Dertil kommer deres mangeårige arbeid med noe av det beste av vår tids musikk også utenfor Norden, i form av portrettkonserter og innspillinger av størrelser som John Cage, Morton Feldman, Iannis Xenakis og Luigi Nono.

Under ledelse av deres faste dirigent Chrisian Eggen har Cikada vokst frem til et orkester vi i Norge med rette kan være stolte av. Antagelig er den unge, norske komponisten Trond Reinholdtsen inne på noe av Cikadas grunnfjell, når han i Ballade i våren 2003 skrev disse linjene:

”Cikada står i en særstilling i Norge og i Norden som samtidsmusikkensemble. Gjennom sin 14-årige virksomhet har de ti musikerne vokst til å bli det ensemblet med muligens sterkest egenart og klarest profil. Mens ensembler flest etter min mening i for stor grad er lydige og pliktoppfyllende i forhold til forventninger som stilles fra organisasjoner og komponister, som velment høflige gester hit og dit, er Cikada langt oftere med på å initiere prosjekter fra bunnen av ut fra musikernes premisser, og enda viktigere: ut fra konsertens premisser.”

Det har den siste måneden vært en del debatt i Ballade omkring samtidsmusikkens rolle. Kritiske røster har hevdet at en liten klikk innen de hjemlige samtidsmusikkretsene vokter både inngangen til parnasset og til den felles pengebeholdningen. ”La heller kulturkronene komme en større del av folket til gode, og da særlig den yngre musikkgarde”, skrev den senere så omdiskuterte Flemming Bye-Jacobsen i et innlegg hos oss mot slutten av mai.

Både Øyvind Torvund og Maja Ratkje ble i samme åndedrag fremstilt som ”keisere uten klær” – som eksempler på dagens selvopptatte, ikke-kommuniserende og over-subsidierte komponister, som bare har livets rett fordi ingen tør å tale det lokale Ultima-Roma midt i mot.

Til det er det først og sist like godt å spørre: Hvilke kulturkroner? Cikada, som på fast basis rommer ti av Norges aller fremste ensemble-musikere, ble i fjor drevet for 800 000 kroner, av et samlet budsjett som for Ny Musikk sin del utgjør snaut 3, 5 millioner i offentlig tilskudd.

Når de mer eller mindre fiktive herrer Halfdan Bleken, Filip Sande og Flemming Bye-Jacobsen på rekke og rad sto frem med sine angrep på samtidsmusikken – og ikke minst samtidsmusikk-miljøene – i april og mai, var det i form av innlegg som Ballade-redaksjonen med glede satte på. Ikke fordi vi var spesielt enige i det som ble hevdet, men fordi vi er av den oppfatning at diskurs og offentlig diskusjon er av det gode, nær sagt uansett innhold.

Mye av kritikken som med jevne mellomrom bringes til torgs mot samtidsmusikken (for øvrig en stadig mer håpløs betegnelse etter som årene går, og samspillet med den virkelige samtiden stadig lar vente på seg), er av velkjent, for ikke å si repeterende karakter: Samtidsmusikken er ”uforståelig”, den ”kommuniserer” ikke, er ”av lavere kvalitet enn fortidens mesterverk”, og ”har nesten bare fikk sin livsberettigelse gjennom statsfinansierte festivaler og lignende”.

Det siste utsagnet er et direkte sitat fra Filip Sandes innlegg på Ballade 20. april. Den samme Sande skriver likeså skråsikkert at ”man må innse en 10-0 seier til fortiden hvis man f.eks. holder opp en J. Brahms-kompsisjon mot et J. Cage-komposisjon”. Utsagnet finner tilsynelatende støtte i så vel dagens mediebilde som i repertoarvalget hos de store orkesterinstitusjonene her hjemme: Med et hederlig unntak for den knapt knestående kulturavisen Dagbladet utløste ikke Cikadas pris akkurat Idol-tilstander hos pressen her hjemme, samtidig som de store orkestrene – som årlig mottar ikke bare ti, men opp til hundre (!) ganger den offentlige støtten Cikada må drive for – bare unntaksvis husker å bla almanakken forbi siste halvdel av det forrige århundre.

Man skal likevel ikke gå lenger enn til Cikadas siste utgivelse i kvartettformat for å høre hvor vakkert, lekent og lidenskapelig musikken til John Cage naturligvis kan klinge. Men dét er det nesten ingen som bryr seg med å fortelle til det store musikkpublikum, for fortiden har jo for lengst vunnet til evig tid – i den vesle delen av offentligheten som blir til overs etter at markedskreftene har forsynt seg først, og deretter ti ganger til.

En kjent anekdote, som er nesten like gammel som den ”nye” musikken, handler om to fornemme, eldre damer i mellomkrigstidens Tyskland, som gikk hoderystende ut av teatret etter møtet med en forestilling signert Brecht og Weill. ”Jeg skulle ønske keiseren kom tilbake”, skal den ene ha sagt. ”Da var det i det minste orden på tingene.” Det forekommer meg at mange av kritikerne av samtidsmusikken ikke bare ønsker seg keiseren tilbake – de vil attpåtil se ham i ført anstendige og velkjente klær.

Om det er mulig å bruke en utvidet gratulasjon til Cikada, til Christian Eggen og til Ny Musikk også til å formidle et ønske som ganske sikkert er like naivt som det er fromt, måtte det være at elskere av både kunstmusikk og mer eksperimentelle kunstformer ser mer på hva som binder dem sammen enn det som skiller dem fra hverandre. Det burde være nok av kampsaker å ta fatt i. Ikke minst et stort og viktig arbeid for å øke pengepotten for hele musikkfeltet, og et tilsvarende Sisifoys-arbeid for å stanse den verste raseringen av kulturtilbudet i hjemlige medier – sist eksemplifisert ved forrige ukes nyhet om at NRK skal kutte ti stillinger i Kulturavdelingen, på tross av de massive reaksjonene som den varslede slaktingen av Dagbladet som kulturorgan nylig avfødte.

Halfdan Bleken skriver i sitt innlegg om ”partipisken i norsk musikkliv”, og om ”en utstrakt konsensuskultur der det som ser ut som fri debatt hovedsakelig er markering av posisjoner og utøvelse av hakkeloven i et internt miljø.”

Man kan være enig eller uenig i en slik fremstilling, men jeg tror at svaret i det minste for musikere og komponister må innebære at man gjør noe mer enn å skrive (anonyme) leserbrev med beskyldninger om ”sløsing av skattepenger”. Det er riktignok en gammel norsk øvelse at morgendagens aktører skaffer seg et navn ved å forsøke å tråkke på størrelser de av en eller annen grunnen synes står i veien for deres ferd mot stjernene. Den unge Hamsun vakte i sin adskillig offentlig oppsikt ved å skjelle ut Ibsens skuespill som ”dramatisert tremasse”, men overlevde til sist gjennom kvaliteten på sine egne verker – ikke kvaliteten på fornærmelsene han kunne lire av seg.

Derfor skal jeg også tillate meg et vennlig råd til alle våre Bye-Jacobsener: Arranger konserter og festivaler med deres egen musikk, og jobb med nettverk og kontakter – gjerne også via utlandet, om dere mener at dere møtes med stengte dører her hjemme. Slik blant annet støy- og improvisasjonsscenene i Norge, som Ballades redaktør personlig synes er noe av det mest spennende som skjer om dagen, har gjort det.

Mange store navn i kunsten – og for den saks skyld også kunstnernavn! – har nettopp blitt det ved å gå egne veier, til dels ganske langt fra de rådende, lokale maktmiljøer i samtiden.

Derfor finner du da også verkene til svært mange av dem blant notearkene til Cikada – et ensemble hele den kunstmusikk-interesserte sfæren her hjemme forhåpenlig føler litt stolthet over i disse dager.

Publisert:

Del: