Musiker og forfatter Ole Idar Kvelvane (Lano Places) tror styrken i de norske rockeromanene ligger langt unna historier om sex, drugs & rock’n’roll. – Det er mye god litteratur i nederlag. Suksesshistoriene egner seg kanskje bedre som biografi enn roman, mener forfatteren som debuterte i fjor med Astronautar – om den lettere mislykka og ensomme akademikeren Dag-Olav Sørensen. 31-åringen er nettopp ferdig med studiene, men bruker dagene på å drømme om favorittbandet The Stone Roses og om å få jobb på Platekompaniet i Stavanger.

Av Øyvind Holen

«Rock’n’roll har tatt over det å dra til sjøs for unge menn. Selv tatoveringene har rockerne tatt fra sjømannen,» sa rocker og forfatter Sverre Knudsen i Ballades intervju med ham i anledning slippet av romanen Sukkersug. Ballade tar tanken videre, og vil i dagene framover snakke med flere musikere som har gitt seg romanen i vold. Først ut er Ole Idar Kvelvane, bassist i popbandet Lano Places og romandebutant av fjoråret med Astronautar. Han kjøper ikke Knudsens metafor. I musikkmiljøene han kjenner til er det nemlig skralt med eventyr der sex, dop og vold er de viktigste ingrediense.

— Jeg kjenner meg ikke helt igjen der. De fleste rockerne jeg kjenner driver verken med dop eller vold, og lever i stabile parforhold.

Ekstremutgaven

Og selv om The Stone Roses-vokalist Ian Brown pryder omslaget på Astronautar, er det ikke akkurat noen rocka roman. Kvelvane fortellet isteden om en karakter helt i utkanten av den norske musikkbransjen; den fanatiske musikkelskeren. Han forholder seg hele tiden til en verden fylt med band, plater, musikere, platebutikker og musikkjournalister, men de forholder seg ikke til ham. Astronautar handler like mye om å finne sin plass i verden som å spille band, selv om hovedpersonen Dag-Olav Sørensen til slutt ender med å plukke opp bassgitaren. Det samme instrumentet som Kvelvane trakterte i Lano Places, ofte kalt «Norges best utdannede band» – befolket som det er av akademikere og leger.

— Det er mye av meg i Dag-Olav. Han er en ekstremutgave av meg selv. Det å ha en Stone Roses-fan som hovedperson var et bra utgangspunkt for å utforske og kanskje fortelle noe om tida vi lever i.

I romanen beskriver Dag-Olav seg selv på denne måten: «Ein tapar. Det var det eg var. Eg hadde ingen venner, i alle fall ingen ordentlege venner. Framleis budde eg heime hos foreldra mine. Heimfødig kallar dei det. Eg hadde knapt ei fortid. Støve bort på lesesalar i Bergen hadde eg gjort sidan vidaregåande, og det til inga nytte.» Han er likevel fullstendig uinteressert i å ta grep og skaffe seg en jobb. En karriere. Det er musikken han ånder og lever for, og der finner vi kanskje også noe av forklaringen på hvorfor musikken er blitt så viktig i så mange nye romaner. Det er mange av oss som nærmeste lever livet vårt gjennom musikken, og bruker det nærmest som en dagbok – referansepunkter som hjelper oss å sortere og organisere livet vårt etter.

Litterære popstjerner

Derfor gir vi Kvelvane i oppdrag å kommentere følgende utsagn fra forfatter Jan Kjærstad: «Romanen nådde sitt høydepunkt for lenge siden. Nå er musikk det viktigste kulturuttrykket. Det er den drivende styrken. Pop har musikken, ordene, bildene, filmene. Litteraturen har bare ordene.» Med to CD-plater og en roman på samvittigheten bør Kvelvane være rette mann til å svare på spørsmålet om hva som er viktigst; romanen eller musikken.

— Kjærstad har rett. Han sier det samne som Bruce Springsteen i låta «No Surrender»: «We learned more from a three minute record than we ever learned in school». Men det finnes litterære popstjerner. Ari Behn er et lysande eksempel på det. Så det er framdeles håp for litteraturen.

Spørsmålet er jo da hvorfor så mange musikere nå har begynt å skrive romaner. Bare i år er Sverre Knudsen fra The Aller Værste, Erlend Erichsen fra Gorgoroth og Anders Bortne fra Whopper ute med romaner som ligger tett opp til musikkmiljøene de selv var en del av. I Astronautar dukker sågar Lano Places opp på en Garage-konsert. «Dei har ein dyktig vokalist og gode låtar, men noko meir er det ikkje,» lyder Dag-Olavs strenge dom etter konserten. Han mente de manglet attitude. Slik som The Stone Roses. Kvelvane har klare tanker om hvorfor vi får så mange «rockeromaner» nå.

— Alt er mulig i dag. Før var en musiker og fornøyd med det. Bøker var det forfattere som skrev. I dag kan en i større grad gjøre som en vil. Skottene mellom de ulike arenaene er ikke så tette lenger. Det er derfor ikke underlig at noen ser sitt snitt til å skrive en roman om opplevelsene sine i nitelinere og øvingslokaler. Det at norsk rock nå kommer i bokform med større tyngde enn tidlegere ser også ut til å være et ledd i en institusjonaliseringsprosess, som også inkluderer museet for norsk rock og TV-serien om norsk rocks historie. Endelig blir rocken tatt seriøst også her i landet.

Suksess best i biografiform

Hva slags utfordringer får så en romanforfatter som skriver om og rundt rock når han eller hun må konkurrere med så mange fantastiske historier fra virkeligheten? Hvorfor skal man lese og skrive romaner om fiktive band, når det finnes så mange fascinerende biografier der ute? Fører dette til at mye av skjønnlitteraturen kretser rundt de som ikke lykkes i samme grad? De nesten vellykkede bandene, taperne, fansen og rockejournalistene?

— Det er mye god litteratur i nederlag. Suksesshistorier egner seg kanskje bedre som biografi enn roman. Utfordringa er å fortelle det en har å fortelle på en interessant måte. At medlemmene i Mötley Crüe pulte fire damer hver daglig er vel og bra, men det kan være like god litteratur å lese om en norsk rockar som går gatelangs i Namsos for å få seg fitte etter en konsert med 12 betalende.

Musikken og litteraturen har tette bånd i Kvelvanes daglige univers. Han klimprer på gitaren mellom skriveøktene og hører gjerne på musikk mens han skriver, mens Lano Places-låta «Soda & Water» er inspirert av Vladimir Nabokovs Lolita. Når det gjelder rockebøker skriver musikkskribenten Gordon Tunge, en dårlig skjult parodi på Natt&Dags Audun Vinger, på den store rockeromanen i Astronautar. Men hva er Kvelvanes rockebokfavoritter og hvilken bok skulle han gjerne ha sett?

— Anders W. Cappelens Meska fra 1996 er en fabelaktig rockeroman om en ung nordmanns møte med den gryende housekulturen i Barcelona på slutten av 80-tallet. En klok og underholdende bok. Steppenwolf (1927) av Herman Hesse er den ultimate rockeromanen, selv om den ble skrevet lenge før rocken oppstod. Språket er sobert, men tankegodset er pur rock’n’roll. Dessuten synes jeg at Morten Abel og The September When har havnet litt i skyggen av de såkalte fire store i norsk rock. Abel er et fenomen som har prega norsk
rock på 80-tallet, 90-tallet og 00-tallet. Den mannen fortjener en biografi.

Du kan lese et utdrag fra Astronautar her.

Publisert:

Del: