Kjetil Bjørnstad har begått nok et kunstnerportrett. I Flammeslukeren er det Ole Bull som endevendes. Boken skildrer blant annet mannen, myten, kunstneren, virtuosen, den fraværende familiefaren og nordmannen, gjennom øynene til en bergensk bokholder, fortellerstemmen. I dette utdraget fra boken er det fiolinbygger Vuillaume som forteller en liten historie om en konkurrents nederlag.

Ole Bull

Av Ketil Bjørnstad

I Flammeslukeren skriver Ketil Bjørnstad Ole Bulls livshistorie. Ole Bull (1810-1880) var en av 1800-tallets største fiolinister, dyrket over hele Europa – ikke minst i USA. I denne boken avslører Bjørnstad mørkere sider ved Ole Bull enn det som hittil har vært kjent, bygget på ukjente brev og nye opplysninger.

Mens Ole Bull klatret stadig høyere på stjernehimmelen, utviklet hans ekteskap med den unge fransk-spanske Félicie Villeminot seg til en tragedie. Deres første barn døde, litt over ett år gammel, og Félicie fikk aldri et fullverdig samliv med Ole Bull, slik hun hadde håpet. De siste årene av sitt liv var hun tidvis hospitalisert og sinnsformørket, mens ektemannen triumferte i konsertsalene.

I dette utdraget fra boken er det fiolinbygger Vuillaume som forteller en liten historie om en konkurrents nederlag.

”Fiolinbygger Vuillaume: De spør meg om den er sann, historien om fiolinmaker Lacours fiolinferniss? Hvorfor skulle den ikke være sann?

På denne tid ønsket alle å være alkymister. Verden hadde vært forferdelig for oss stakkars franskmenn så lenge. Om det enda hadde begynt med Waterloo. Men det var bare et midtkapittel, et dramatisk høydepunkt. Deretter alle tåpelighetene. Så mange døde, både under den andre revolusjonen og i koleraepidemien. Pariserne orket ikke mer! Nå skulle verden bli vidunderlig igjen. Altså: lag gull! La rikdommen flomme!

Monsieur Lacour hadde denne interessante ideen at selv riktig dårlige fioliner kunne lyde som de edleste cremonesere, bare de ble lakkert på den riktige måten. En besnærende tanke, ikke sant? At fernissen bestemmer kvaliteten? At pudderet skaper selve mennesket, så å si? De må selvsagt skjønne at en karakter som Ole Bull var svak for ideen, hvis De overhodet skal ha noen troverdighet som biograf.

Han var en slik type, ønsket å komme hurtig til det. Fiolinlakk! Ja, hvorfor ikke? Ideen er interessant. Treverket i en fiolin er formet, bendt, presset. Men det er også lakkert. Og denne lakken blir jo som en vegg, den tvinger lyden tilbake, lar den lettere finne veien gjennom de nøye planlagte åpninger i selve fiolinkroppen. Men skulle det være mulig? De må ikke glemme at fiolinen, selve konstruksjonen, er matematisk perfekt. Den er, for å si det litt forblommet, det fullkomne instrument.

De forstår selvsagt hva jeg mener. Et såkalt pianoforte mister sin kraft etter få år og dør. Klangen blir borte, sjelen fordufter. Det samme er tilfellet med gitaren. Det finnes ikke århundregamle gitarer som lyder godt den dag idag. Ikke blåseinstrumenter heller.

Men fiolinen, min venn, den blir bare bedre og bedre med årene, vel å merke hvis den er bygget av en kjenner, en mester. Den overgår seg selv, foredler seg selv, og blir foredlet, ikke minst, av de store genier og kunstnere som spiller på den. Tre hundre år gammel er den på høyden! Viril som en ung bukk, blyg som en jomfru, svulmende som en lykkelig bondekone, klok, tørr og presis som en vismann. Men alt til sin tid! Ole Bull selv ville gjerne at historien skulle være sann, altså eventyret om hertugen av Montebello, sønn av Napoleons berømte marskalk Lannes, den senere franske utenriksminister. Skjønte han ikke at historiens underliggende budskap var med på å diskreditere ham?

Historien om monsieur Lacours fiolinferniss er en lignelse om hvor ørkesløst det er å prøve snarveier, når man skal formidle noe så genuint som musikk. Lacour trodde jo han hadde gjort en oppfinnelse som kunne gjøre ham verdenskjent og sikre hans levedager. Han hørte Ole Bull spille ved en anledning, og skjønte straks at han hadde funnet den musikeren som måtte være perfekt for hans eksperiment. Ole Bull ville jo også, så raskt som overhodet mulig, bli verdensberømt og rik. To mennesker som begge trodde på snarveier fant hverandre og gjorde en avtale til gjensidig berikelse.

Ah! Monsieur Lacours ferniss! Assa foetida! Ole Bull fikk et instrument i hendene som ikke hadde noen verdi i seg selv, nei, det var et virkelig simpelt og sjofelt eksemplar monsieur Lacour hadde funnet frem til, slik at effekten kunne bli desto større: Med Lacours fiolinferniss lød nemlig instrumentet forbausende vakkert. Ole Bull tryllet frem en både usedvanlig bløt og skjønn tone. Monsieur Lacour var henrykt. I samråd med Ole Bull innbød han straks til en soaré hos hertugen av Riario, og blant de fornemme gjester var hertugen av Montebello.

Tenk Dem dette: Ole Bull står i et rom med edle lysekroner og utsøkte møbler og spiller på en fiolin som alle vet er et stykke simpelt håndverk. Det er ingenting rike mennesker liker bedre enn billige ting som allikevel kan brukes, for jo mer penger de har, jo mer teller de nettopp pengene sine. Nå har de kommet til denne høyborgerlige mottagelsen i håp om å få demonstrert at kvalitet ikke koster noe allikevel. Fiolinen de har kommet for å høre, er simpel. Likefullt er tonene som nordmannen lokker ut av instrumentet, like edle som om de kom fra en Guarneri eller en Stradivarius!

Stemningen i rommet er magisk, man aner en sensasjon. Ole Bull selv tror knapt det han hører. Alt han spiller klinger fulltonende og vakkert. Det er da det skjer: Ole Bull kjenner plutselig en lukt, ja, ikke engang en lukt, men en forferdelig stank. Han skjønner straks at det er fiolinen. Den er blitt varm under hans spill. Det er monsieur Lacours fiolinferniss, hans assa foetida, som stinker. Ole Bull føler seg bragt i den ytterste forlegenhet. Hva skal han gjøre? Han velger det trikset han visstnok har lært av en annen norsk fiolinspiller han senere fortalte meg om, han spiller seg inn i ekstase. Og Ole Bulls ekstase er ikke en hvilken som helst ekstase, det er både en musikalsk manifestasjon og et sirkusnummer.

Det er så mye energi og villskap i denne skikkelsen at publikum begynner å juble, ja, de hører ikke engang lenger hva som spilles, de bare smittes av det utrolige kunststykket, av kraften og farten, av alt det som egentlig er et ganske billig publikumsfrieri. Men hertugen av Montebello og hans svigermor er henrykte. Jubelen er øredøvende, og når Ole Bull endelig er ferdig, svettende og utmattet, slik alle virkelig store kunstnere skal være, reiser hertugen seg straks for å takke nordmannen for hans fantastiske oppvisning. Han går over gulvet, men stanses brått av den uutholdelige stanken.

Monsieur Lacour iler til med sin entusiasme: Der kan De se, Monseigneur, hva assa foetida kan utrette! Hertugen nikker og overvinner i det samme sin plutselige motvilje. Denne unge virtuosen han bare få gratulere, om han så skal holde seg for nesen. Han sier han vil være behjelpelig med å skaffe Ole Bull en annen og meget bedre fiolin. Han lover å skaffe ham understøttelse fra de aller beste kunstnere til hans planlagte store konsert i Paris. Han inviterer Ole Bull til frokost neste dag.”

Publisert:

Del: