Om forlaget til ny åndsverlov skulle gå igjennom i Stortinget, vil den ikke gjøre folk til lovbrytere i større grad enn trafikkreglene gjør det, skriver Professor dr. juris Olav Torvund i dette innlegget til Ballade. – Man vil aldri helt klare å stanse ulovlig distribusjon og kopiering, men å hevde at siden det er så lett å kopiere så vil dette ikke ha noen effekt, er omtrent som å hevde at fartsgrenser på veiene er meningsløse siden alle moderne biler likevel kan kjøre mye fortere, mener Torvund. Professoren ser allikevel forbudet mot å bryte kopisperrer som problematisk, og stiller spørmål om dagens kopisperrer kan omfattes av lovforslaget: – Det er et krav at beskyttelsen skal være effektiv for at det skal være forbudt å omgå den. Det er tvilsomt om noen av de forsøk man til nå har gjort for å beskytte CDer, kan regnes som effektive, skriver Torvund.

CD spiller (åpen)

Av Olav Torvund, Professor dr. juris, institutt for rettsinformatikk, UIO

Kulturdepartementet har fremmet forslag til endringer i åndsverkloven. Det er vel ikke særlig overraskende at det har fått en ganske tabloid mottagelse i tabloide medier.

Endringene bygger i hovedsak på et EF-direktiv om harmonisering av opphavsretten i informasjonssamfunnet. I praksis betyr dette at man på mange av de områdene som endringene berører, ikke har noe valg. Som kjent har Norge stilt seg utenfor de politiske prosesser i Europa, og må bare innføre det som andre vedtok for noen år siden.

Det foreslås at kopiering til privat bruk heretter bare vil være tillatt dersom den originalen det kopieres fra er lovlig fremstilt. Dette klarer mediene å få til å bli et angrep på forbrukernes rettigheter. Selv lederen i Politiforbundet uttaler seg – som om han kan noe om opphavsrett.

Et lite lynkurs: Opphavsmannen har blant annet enerett til å fremstille eksemplarer av sitt verk. Opphavsmannens enerett må balanseres mot andre viktige samfunnsinteresser, og derfor har man avgrenset denne eneretten slik at den ikke er absolutt. Blant annet har man ikke villet gripe inn mot kopiering til privat bruk. Men det er vanskelig å se hvilke viktige samfunnsinteresser som skal være truet ved at man sier at det ikke er lov å kopiere det man vet er ulovlig fremstilt. Det er også vanskelig å se hva slags etiske vurderinger som skulle tilsi at denne kopieringen er verdt å forsvare.

Loven gjør ikke alle til lovbrytere i større grad enn trafikkreglene gjør det. De fleste av oss vil aldri med hånden på hjertet kunne si at vi aldri har gjort noe ulovlig i trafikken. Man vil aldri helt klare å stanse ulovlig distribusjon og kopiering, like lite som man kan hindre at det ikke alltid vil være noen som vil kjøre for fort. Men å hevde at siden det er så lett å kopiere så vil dette ikke ha noen effekt, er omtrent som å hevde at fartsgrenser på veiene er meningsløse siden alle moderne biler likevel kan kjøre mye fortere.

Forbudet mot å bryte teknisk beskyttelse er mer problematisk. Her kan rettighetshavere misbruke slike mekanismer til å begrense mulighetene til å utnytte et verk mer enn lovgivningen tilsier og mer enn hva som er rimelig. Forbrukeren blir bakbundet i forhold til misbruk fra leverandørene. Men det er også mange grunner for å ha en slik regel. Det er vanskelig å tenke seg en noenlunde kontrollert musikk- og filmdistribusjon på nettet uten slik beskyttelse. Det er her den er viktig, ikke som beskyttelse mot kopiering av CD-plater. Men det er viktig at konkurransemyndighetene følger kritisk med i det som musikk- og videobransjen måtte foreta seg.

Det er et krav at beskyttelsen skal være effektiv for at det skal være forbudt å omgå den. Det er ikke nærmere definert hva dette innebærer. Men det er tvilsomt om noen av de forsøk man til nå har gjort for å beskytte CD’er, kan regnes som effektive. I alle fall har dette aldri hindret meg i å kopiere musikken over til min PC med helt standard programvare.

Det er ikke forbudt å kopiere til privat bruk så lenge man ikke omgår den tekniske beskyttelsen. Alle musikkanlegg har analoge linjeutganger, og ingen teknisk beskyttelse vil hindre meg i å kopiere fra den analoge utgaven og eventuelt konvertere til digitalt format. Det blir litt dårligere lyd og det tar lengre tid. Men det er ingen rett for forbrukere å kunne lage gratis kopier av like god kvalitet som originalen og uten at det skal ta noe særlig tid.

Når dette er sagt, så må det legges til at platebransjen i stor grad selv må bære ansvaret for den situasjon man har havnet i. Man må arbeide med markedet og ikke mot det. Når man lar piratene få nærmere 100 % markedsandel, så vil det bli vanskelig å hente dette inn igjen. Platebransjens forsøk på å ta i bruk nettets muligheter kan kort oppsummeres til for sent, for dårlig og for dyrt. Når det man betaler for faktisk er et dårligere produkt enn det man kan få gratis, da har man et problem. Men bransjens fundamentale problem er ikke teknologien, men at de ikke klarer å produsere interessant musikk. Man har resirkulert sin katalog mange ganger, og det er grenser for hvor mange ganger folk vil kjøpe den samme musikken.

Lovgivningen skal beskytte opphavsmennenes interesser, i en rimelig balanse med almenhetens interesse i tilgang til kunnskap og kultur. Men det er ikke lovgivers oppgave å beskytte gamle markedsstrukturer mot konkurranse fra ny teknologi. Og det er ikke lovens oppgave å redde en bransje ut av de problemer den har rotet seg inn i ved at de ikke en gang hadde begynt å lete etter stasjonen den gangen toget gikk.

Publisert:

Del: