På torsdag starter by:Larm – det største musikkbransje-treffet her til lands. Parallelt med avviklingen av seminardelen, blir det også en lang rekke konserter med artister både på dag- og kveldstid. En av de aktuelle gruppene er Washington, som tidligere gikk under navnet Gorgeous. De spilte også på by:Larm i 2001, som da ble arrangert i hjembyen deres.

Washington (Foto: Promo)

Av Marit Karlsen

Leste du noensinne den rørete by:Larm artikkelen i Dagbladet Fredag i november en gang? Dagbladet Fredag hadde et oppslag om komiteen som plukker ut banda som de mener fortjener å få spille på by:Larm. Det eneste man eventuelt husker fra den reportasjen var et band som aldri ble nevnt ved navn, men som ble hypet som det største fra Tromsø akkurat nå.

Vi setter over til Washington.

— Vi hørte det gikk rykter om at dette Tromsø-bandet var oss, ja, og det er gøy. Men ærlig talt; man må være ganske sær for å like musikken vår. Vi er muligens det mest innadvendte bandet du finner mellom Tromsø og Lista.

Frontmann og låt skriver Rune Simonsen har et kledelig ærlig syn på musikken han lager med Washington. En trio som har holdt sammen i over 4 år, og som debuterte med EPen “Black Wine” våren 2003 (Bauta Records.)

“Her kommer Tromsø bandet som er like lovende som debut-EPen til Madrugada”, skrev Bergens Tidende, og ga terningkast 5. Og fire hundre solgte kopier av en EP i et lite land som Norge ga mersmak til en langspiller som foreligger like før by:Larm 2004.

— Et helt album vil naturligvis gi et bredere bilde av oss enn hva en EP gjør. Vi er et mollstemt band som baserer seg på forskjellige stemninger, og det av det litt mørkere slaget.

Mangel på lys der oppe i nord skaper…

— Det er veldig mørkt her ute nå, ja. Men jo da, klart det har en innvirkning. Det er sikkert lettere å fremkalle lavmælte, melankolske stemninger i Tromsø, enn på Hawaii.

Nå har det seg slik at gutta i Washington har spilt på by:Larm før. Men da var det ingen som tok notis av trioen. I 2001 spilte de under navnet Gorgeous, men foretok et navnebytte for 1 år siden.

— Endring av navn har ingenting med at vi ikke ble lagt merke til på by:Larm i 2001 – vi bare spilte der fordi det var i hjembyen, og hadde absolutt ingen forventinger til den konserten. Det har vi heller ikke denne gangen, fordi vi har en kontrakt og en plate som er klar for utgivelse. Men vi synes selvfølgelig det er moro å få spille, og å møte masse folk som man gjør på et arrangement som by:Larm. Det at vi i det hele tatt byttet navn har jeg ingen annen forklaring på enn at vi ville bort fra det gamle.

Navnet er også det eneste som ble skiftet ut. Rune Simonsen er ikke komplett uten sine medspillere Andreas Høyer og Esko Pedersen – de også i begynnelsen av 20 åra. Sammen deler de det meste. Inkludert skiver.
— Vi liker mye av det samme, og felles interesse for musikk har også gitt en felles forståelse for det uttrykket vi jobber med i Washington.

Den litt inderlige og såre stilen som vi finner for eksempel i Will Oldham, Smog, Nick Cave, Madrugada…?

— Vi liker alle disse, men hører lite på Madrugada. Det er flere som sammenligner oss med dem, men vokalmessig blir det helt fjernt. Man trenger ikke ligne på andre fordi man er mollstemt. Herregud, vil dette gi et bilde av oss som noen introverte soveromsgutter nå da? Andreas er stor fan av Dimmu Borgir. Han er faktisk lidenskapelig black metal-fan!

Og hva blir konklusjonen av det – eller skal en heller si; hva er konnotasjonen i en sånn mix?

— At vi er et alternativt country-pop band som er glad i støy, like mye som vi elsker stillheten.

Washington står med andre ord fjellstøtt oppe i nord.

Washington er Rune Simonsen, gitar og vokal, Andreas Høyer, bass og Esko Pedersen, trommer.

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for by:Larm-avisen 2004, og brakt videre med velvillig tillatelse.

Publisert:

Del: