Oslo-Filharmonien mener at det totale bildet av orkestrets utenlandsmottagelse er langt mer nyansert og positivt enn hva man fikk inntrykk av etter tirsdagens oppslag i NRK. Informasjonssjef Marit Gaasland har her satt sammen samtlige anmeldelser fra OFOs konserter under The Proms og Luzern-festivalen. De sveitsiske kritikerne er i hvgert fall langt mer velvillig innstilt enn sine britiske kolleger, og skriver bl.a. om et “topporkester med en eksemplarisk presentasjon”.

Oslo Filharmonien

Av Marit Gaasland, Informasjonssjef i Oslo-Filharmonien

ANMELDELSER FRA LONDON OG LUZERN – SEPTEMBER 2004

For dem som ønsker et noe større bilde av orkestrets mottagelse i London og Luzern i forrige uke enn det som de par siste dagene er blitt referert i radio, fjernsyn og aviser, vedlegges samtlige av de kritikkene vi til nå har mottatt fra begge konsertstedene. Anmeldelsene er for plassens skyld begrenset til det som skrives om Oslo Filharmoniske Orkester som utøver, mye spalteplass er ellers viet André Previns fiolinkonsert og Anne-Sophie Mutters fremførelse av denne.

Anmeldelser fra Luzern-festivalen

Luzernfestivalen er en av Europas mest prestisjefylte, med en meget høy kunstnerisk profil – noe som også innebærer at bredden er mindre enn for BBC Proms. OFO er et av festivalens mest ettertraktede gjesteorkestre, og har tidligere spilt der i 1993, 1996, 1997, 2000 og 2001.

På årets festival var OFO i selskap med Cleveland Orchestra ledet av Franz Welser-Möst, Staatskapelle Berlin/Daniel Barenboim, Symphonieorchester des Bayersichen Rundfunks/Mariss Jansons, Staatskapelle Dresden/Bernard Haitink, Berliner Philharmoniker/Simon Rattle, St. Petersburg Filharmoniske Orkester/Jurij Temirkanov, Wiener Philharmoniker/Valerij Gergiev, Det Kgl. Concertgebouworkester Amsterdam/Philippe Herreweghe og Mariss Jansons, NDR Sinfonieorchester/Christoph von Dohnányi, Münchener Philharmoniker/Zubin Mehta, Orchestra della Scala/Riccardo Muti.

Oslo-filharmonikernes konsert var en av festivalens til da besøkte, dvs. fullt hus, og de vel 1 800 tilhørerne viste stor begeistring; det samme gjorde jo i dette tilfellet pressen:

“KONTINUITET OG MANGFOLD” er overskrift Neue Zürcher Zeitung. Om fiolinkonserten antas det at den ikke vil overleve solisten, men samtidig “var det en fornøyelse å følge solistens inspirerte spill og de forskjellige uttrykksmulighetene som her lå i den sentimentale genren.”

Motsetningene mellom verkets og solistens “format” brukes som ledetråd til det motsetningsfylte programmet som også Debussy og Prokofjev utgjør: For Debussy fremheves “topporkestret for sin eksemplariske presentasjon av denne uttrykkets delikatesse”. Om Prokofjev skrives det at “Previn ledet også de store utladningen med sparsomme bevegelser, men den tidligere jazzpianisten viste seg som en typisk rytmiker. Slik sett var det ikke forbausende at scherzoen og de marsjaktig anlagte melodiene i den langsomme satsen, var blant det som gjorde størst inntrykk i denne fremførelsen. ”

“SUVERENT OG UTEN LYTE” er overskrift i Die Südostschweiz 3.9., og henspiller på hele konserten. Mye plass vies også her til solisten, forbindelsen mellom henne og dirigenten og hvordan fiolinkonserten ble til. Konserten får en nøktern musikologisk beskrivelse, med fremhevelse av mange positive trekk, og både solistens og orkestrets tolkning fremheves som “suveren”.

Om det øvrige programmet: “Orkestret er som før misunnelsesverdig godt, André Previn har åpenbart kunnet videreføre det arbeidet som Mariss Jansons la ned og som førte til verdenstoppen. Spesielt å merke seg ved Previns ledelse var den dynamiske disiplinen: Debussys mangefargede klangblandinger ble ofte til det fineste skimmer, og i fiolinkonserten våget (beveget) ingen akkord seg ut over solistens (opptrukne) linjer. I Prokofjevs utrolig positivt bekreftende og sorgløse verk trakk Previn også inn det helt store registeret, lot det rikholdige slagverket tone fullt ut, og messinggruppene blåse av hjertens lyst. Og det gjorde han helt rett i: I total motsetning til Sjostakovitsj’ symfonier, har en i dette verket lite igjen for å lete etter tvetydigheter. ”

KJEDSOMHET, OG MYE GLANS OG ÆRE er overskrift Aargauer Zeitung. Det første begrepet er myntet på tirsdagens konsert med Dresden-orkestret og Haitink., mens “Glans og ære” tilfaller disse onsdagens konsert med OFO og Previn, samt torsdagens med Berlin og Rattle.

Fiolinkonserten betegnes som “et vakkert, men harmløst verk, og som skapt for ASMs kunstbearbeidelse. Det taler ikke for Previns modernitet at konserten fremføres i tilknytning til Debussys verk, men både i Debussy og Prokofjev viste det filharmoniske orkestret fra Oslo at det befinner seg på orkesterkartet også uten sin tidligere sjefdirigent Mariss Jansons.”

LIFLIGE LOKKEROP(-TONER): Overskrift i Appenzeller Zeitung, som vier mye av plassen til en nokså “konstruert” sammenligning mellom Previn og Haitink. Fiolinkonserten får relativt god omtale, selv om originalitet savnes; man finner store likehetstrekk med Korngold – og ser det som forståelig, ut fra Previns nære forhold til denne komponisten. Så går man over til paralleller mellom Previns og Haitinks opptredener i Luzern: “Begge feier snart sine 75-årsdager, begge har ledet sine nåværende orkestre i to år, og begge er meastri med lange karrierer, uten behov for effektmakerske elementer – noe som ikke manglet hverken hos Jansons eller Barenboim når de siktet mot rask publikumssuksess. ”

“Previn og Haitink behersker gestene fra en forgangen tid; i stor grad beskjedenhetens; de søker substansen bak (under) overflaten – hvor attraktiv den siste ellers kan virke. Dette er tjenlig for et verk som Prokofjevs symfoni nr. 5, der forsert optimisme får frem bakenforliggende trekk (Previn), eller Dvoráks nr. 7 der det musikantiske blir satt inn i klare former (Haitink).”

SOM PAR I FELLES KUNSTVERK. Til tross for overskriften, er det Neue Luzerner Zeitung (3.9.) som vier mest oppmerksomhet til orkestret og do. program. Om fiolinkonserten står det at den opplevdes som en total kunstnerisk symbiose mellom solist og komponist/dirigent, og at i denne inngikk også orkestret – med ideelt avveid balanse og stor kammermusikalsk sans både fra solistens og akkompagnementets side.

“Orkestret alene, for øvrig med en meget høy kvinneandel, presenterte seg med to høyst forskjellige verker. I det første frembragte Oslo Filharmoniske Orkester vidunderlige, hemmelighetsfulle stemninger og svevende klanger, mens det i Prokofjevs verk var ensemblets utadvendte sider som kom til uttrykk. Her fikk man oppleve et orkester som var “på hugget”, som opptrådte meget presist og enhetlig og som bandt sammen store melodibølger, bisarre og groteske passasjer og motorisk rytmikk.”

Anmeldelser fra The Proms i London

BBC Proms er som festival velkjent for alle, denne to måneder lange musikkmønstringen er kjent både for høyde og bredde.

På konserten med Oslo Filharmoniske Orkester var Royal Albert Hall fullsatt – dvs. ca. 6 000 solgte billetter. Publikums respons var ekte begeistret – og OFO kjente igjen sitt Proms-publikum fra alle tidligere besøk (1987, 1989, 1993, 1995, 1996, 2000).

PREVINS SANG TIL SIN KONE, OG TIL TYSKLAND er overskrift i Standard, signert Nick Kimberley. Fiolinkonserten får stort sett god mottagelse, men som minus anføres varighet i forhold til musikalsk innhold.

“Fremførelsen av Prokofjevs femte symfoni som fulgte, vilt som dette verket er og tidvis lystig vulgært, ble et høydepunkt som kontrast til fiolinkonsertens kortpustede natur. Den er samtidig ikke noe prangende (svulstig) verk, og Oslo-Filharmonikerne med André Previn som kunstnerisk leder spilte den med sjenerøs varme.”

OSLO FILHARMONISKE ORKESTER får danne overskriften i Financial Times, der Richard Fairman gir konserten tre av fem mulige stjerner. Fiolinkonserten gir han en nøktern musikologisk beskrivelse, og konkluderer med bedre karakter for idématerialet enn til bearbeidelsen.
“Programmet åpnet med en ikke altfor ettergivende fremførelse av Debussys Faunens ettermiddag, uttrykksfullt innledet av solo fløyte. Etter pause kom hovedverket, Prokofjevs symfoni nr. 5, som opparbeidet tilstrekkelig trykk til å rope på et ekstranummer. Noe slikt fikk vi ikke, men kanskje følte Previn at det ville bli vanskelig for musikerne å “toppe” symfoniens ærefryktinngytende kraft. Dette er ikke noe “paradeorkester” – strykerne var en tanke for oppstykket (for lite sammen) i Prokofjev, og messingintonasjonen noe for usikker i fiolinkonserten – men Oslo-musikernes overstrømmende sinnelag er når som helst å foretrekke fremfor det automatiserte uttrykket til en del topp-orkestermaskinerier.

PREVINS ENDELØSE KONSERT får også i The Guardian en forbeholden mottagelse, ved Tim Ashley, som om orkesterprogrammet skriver dette:
“Fremførelsen (av fiolinkonserten) ble rammet inn av en kjølig balansert utgaver av Debussys En fauns ettermiddag, og en lyrisk versjon av Prokofjevs femte symfoni. Begge fremførelser beviste at Previn heldigvis ennå dirigerer bedre enn han komponerer.” Som helhet får konserten her to av fem oppnåelige stjerner.

UNGDOMMELIG ENERGI SKINNER IGJENNOM. The Daily Telegraphs Ivan Hewett anmelder konserten sammen med den til The Australian Youth Orchestra: “Hva angår teknisk nivå var det ingen tvil om hvem av gårsdagens to aktører som var den sterkeste. Oslo Filharmoniske Orkester ble i løpet av 1980- og 90-årene hevet til verdensklasse av Mariss Jansons, og på kveldens konsert spilte de med silkeaktig forfinethet under sin nåværende sjefdirigent André Previn.”

“Når det kom til ren musikkglede, var det imidlertid noe annet. Oslo-Filharmonikernes konsert ble en uinspirerende affære, som åpnet med en polert men merkelig dorsk fremførelse av Debussys En fauns ettermiddag. Dette ble etterfulgt av Previns egen fiolinkonsert, skrevet for og fremført av Anne-Sophie Mutter.

(Om konserten skriver Hewett at den ble imøtesett med stor forventning og goodwill fra publikum, men at den ikke svarte til dette – og at ASMs glitrende spill nesten gjorde dette verre…)

Om hovedverket, Prokofjevs femte symfoni, skriver denne anmelderen ikke ett ord.

FELLES ANMELDELSE bringer også Times v/John Allison, de to avsnittene om OFO lyder som følger, og gir tre av fem oppnåelige stjerner:

“Konserten med Oslo Filharmoniske Orkester profilerte André Previn som dirigent, komponist og solistens ektemann. Sentralverket var nok en unødvendig London-fremførelse av sløvhetsfremkallende fiolinkonsert, som Anne-Sophie Mutter har forsvart så varmt i intervjuer. Og forståelig nok: Ingen vil vel ha sine bryllupsgaver kritisert; men det kreves nok intim involvering om man ikke skal finne denne lang og slentrende. Mutter spilte den med det den velpolertheten hun er kjent for. Previns virke i Oslo virker som en stor feiltagelse for orkestrets del, som har vært ansett blant det virkelig store. I Debussys En fauns ettermiddag formelig ropte den ellers sensuelle skapningen på litt Viagra; i den bombastiske fremførelsen av Prokofjev lød det som fra et tredjedivisjons korps.”

THE INDEPENDENT: Annette Morreau innleder med en lengre betraktning om mandagens (Bank Holiday) Proms-program totalt sett, nevner en del konserter med jubileums- og temavikninger, og kobler dette også til at André Previn snart fyller 75 år (som overhodet ikke hadde noe med dette besøket å gjøre).

Så følger et referat fra Previns karriere totalt sett, fom. Hollywood og til han sist dirigerte en Proms-konsert (1987, LSO). Om LSO hevdes det at orkestret i senere år har båret ham mer enn han har båret orkestret, og dette innleder selve anmeldelsen av OFO:) “Fra første verk (Debussy) var mønsteret tydelig; Previn, med nesen i partituret, gjorde lite annet enn å holde tiden, nå og da henvende han seg direkte til musikere, eller grep etter notestativet for støtte. Forming? Glem det. Debussys overdådig erotiske tonedikt lå dødt i vannet, til tross for de fineste farger fra de flotte Oslo-blåserne.”

(Fiolinkonserten virker for denne anmelderen som den lengste noensinne, solisten fremheves sterkt, men ikke selve verket.)

“Prokofjevs femte symfoni ble en slapp affære, slapt dirigert som den var. Mariss Jansons’ en gang flotte Oslo Filharmoniske gjorde sitt beste.

KONTINUITET OG MANGFOLD er overskrift Neue Zürcher Zeitung. Om fiolinkonserten antas det at den ikke vil overleve solisten, men samtidig “var det en fornøyelse å følge solistens inspirerte spill og de forskjellige uttrykksmulighetene som her lå i den sentimentale genren.” Motsetningene mellom verkets og solistens “format” brukes som ledetråd til det motsetningsfylte programmet som også Debussy og Prokofjev utgjør:

For Debussy fremheves “topporkestret for sin eksemplariske presentasjon av denne uttrykkets delikatesse”. Om Prokofjev skrives det at “Previn ledet også de store utladningen med sparsomme bevegelser, men den tidligere jazzpianisten viste seg som en typisk rytmiker. “Slik sett var det ikke forbausende at scherzoen og de marsjaktig anlagte melodiene i den langsomme satsen, var blant det som gjorde størst inntrykk i denne fremførelsen.”

Dette er altså SELVE anmeldelsene, skrevet av dem som var til stede, og må for Londonpressens del ikke forveksles med senere, oppsummerende kommentarer – om årets BBC Proms totalt og også OFOs konsert. Det var f.eks. ikke Hugh Canning som anmeldte OFOs konsert for sin avis (The Times), han skrev for en oppsummering for The Sunday Times sist helg. Vi nevner dette særskilt, ettersom Canning er blitt flittig sitert.

Skulle noen ønske anmeldelsene i sin helhet, sørger vi gjerne for det. De fleste klippene fra London er tilgjengelige elektronisk, mens de fra Luzern må formidles med fax.

Publisert:

Del: