Glenn Erik Haugland synes nyttårskonserten fra Wien er plump og kjedelig. Han vil heller høre for eksempel Johan Halvorsen. Da Haugland syntes dette i Bergens Tidende tidlig i januar, fikk det både orkesterdirektører i byen og tillitsvalgte i nasjonale orkesterfagforeninger til å lade kanonene og forsvare wienervalsens plass på norske orkesterprogrammer. Ballade hadde kanskje trodd det fantes en slags konsensus om at “An die Schönen Blauen Donau” er mer for konfettien og billettinntektene enn det er veldig interessant musikk, men på oppfordring viderebringer vi denne champagnegaloppen fra Vestlandet. Hr. Haugland er først ut.

Glenn Erik Haugland

Av Glenn Erik Haugland, komponist og skribent i BT

Fra Wien pumpes ut den ene hamrende tretakten etter den andre. Tv-en står på i bakgrunnen, men bidrar dårlig til å få opp stemningen. Strauss’ke meningsløsheter virker om mulig enda mer meningsløse i år.

Ideen med nyttårskonserter er noe av det jeg liker aller minst med den klassiske musikken. Det har nok flere grunner som ikke bare henger sammen med mitt elendige humør i inngangen til jubel-jubileumsåret 2005.

Nyttårskonserter er gjennomgående programmert med kortere musikkinnslag med påfallende lav festlighetsfaktor. Merkverdig med tanke på at den klassiske musikken er spekket av sprudlende øyeblikk og berusende kraft.

Wienervalsen som utgjør selve ryggmargen i denne bisarre tradisjonen, er popmusikk fra en annen tid med like stor rett til å overleve som et hvilket som helst norsk Melodi Grand Prix bidrag. Det overfladiske finnes det mer enn nok av i musikken som strømmer over våre liv: Så hvorfor ta opp konkurransen med musikkindustriens stor-fjaseri?
Ingen annen begivenhet er bedre egnet til å sementere forestillingene om klassisk musikk som et borgerlig fenomen forbeholdt spesielt interesserte ballkjoler og alt som kan forbindes med hundre år gamle overklasser. Det er som om en ved inngangen til det nye året har større behov enn ellers til å bekrefte eksklusiviteten. Dirigentens pinlige forsøk på folkelighet, eller musikere som reiser seg og utfører det ene mer fantasiløse «se-jeg-kan-mer-enn-å-spille-et-instrument-påfunnet» enn den andre, virker om mulig ytterligere distanserende.

Det aller verste med den direktesendte nyttårskonserten fra Wien, og nyttårskonserter for øvrig, er at de nyter stor oppmerksomhet. Mange har rett og slett tid til å lytte, og det de får servert kan umulig friste til ytterligere dypdykk i kunstmusikkrepertoaret. Det kan synes å være et gjennomgående poeng at en nyttårskonsert skal bestå av musikk hentet fra aller nederste hylle. Plumpt og forutsigbart. Kanskje fordi en ikke skal stille for store krav til publikum etter endeløse dager fylt av ingentingheter og altfor mye mat. Eller er det musikerne som ikke skal anstrenge seg mer enn nødvendig? At årets første konsert er en mellometappe, en oppkjøring til større oppgaver?

Sørgelig er det uansett. En tapt mulighet til å gi opplevelser med musikk fra inspirerte komponister som Berlioz, Halvorsen eller Corelli. Overskuddsmusikk og ekte fyrverkeri. Eller ettertenksomheter fra Mahler, Schubert eller (Rikard) Strauss. Hvorfor ikke et helt drama, et himmelropende symfonisk dikt a lá Sjostakovitsj, med rensende effekt? Vi kunne trenge en nyttårs-katarsis til å skyte oss selv inn i det nye året – et lite hakk klokere enn vi var i forrige.

Artikkelen er hentet fra bt.no med tillatelse fra forfatteren.

Publisert:

Del: