Nytt på nytt

— Det var snakk om å lage en oppsummering og å få opp musikere som har vært her før. Men vi lager festival for at det skal være nytt hvert år, sier trommeslager og arrangør Paal Nilssen-Love i All Ears.

Nytt bekjentskap i Oslo i slutten av denne uken er blant annet tre koreanske musikere, og Masahiko Satoh fra Japan. Artistene Matt Manieri og Randy Peterson fra USA har aldri tidligere spilt som duo i Europa, men det gjør de på All Ears.

— Jubileumsprofilen er rett og slett mye nye navn, sier Nilssen-Love.

— Befriende med andre drivkrefter
Trommeslageren har vært sentral i festivalen helt siden den startet for ti år siden. Ikke bare som organisator og booker, han har også stilt sin privatøkonomi som garanti. Heldigvis for Nilssen-Love har han sluppet billig unna, for de første årene kunne det være under ti betalende på en konsertkveld.

— At det skulle holde i ti år er ikke så ille. Nå er det flere yngre folk som har flyttet til Oslo og tar initiativ til ulike ting. Hvis synergieffekten av at vi arrangerer All Ears kan tilføre denne byen initiativ og risiko, har vi fått til mye mer enn bare å organisere en musikkfestival. Jeg har inntrykk av at flere har skjønt at skal man få til noe, må man ikke bare spille selv, men booke andre også.

— Er All Ears er i ferd med å levere improvisasjonsstafettpinnen videre?

— Tilleggfestivalen til Oslo jazzfestival i fjor var en bra start på en annen festival, som også har resultert i en konsertserie. Folk som Ståle Solberg er med og viser pågangsmot og vilje, og det er befriende å se andre drivkrefter, sier Nilssen-Love.

–Ingen kommersiell verdi
Gjør-det-selv-holdningen er en dyd for mange musikksjangre som ikke har en etablert infrastruktur. Det gjelder også for improvisasjonsmusikken. I denne sjangeren har selvhjelp lange tradisjoner, og er knyttet til musikkens natur, mener Nilssen-Love.

— Det kommer av at musikerne fantes, men ikke hadde steder å spille på. Da måtte man skaffe det. Ikke som punkerne, ved at man okkuperte et hus, men ikke så langt unna. Dette kommer fra kunst og musikkmiljøet i Vest-Tyskland og Nederland på 1960-tallet.

Det er alltid vært gjør-det-selv-metoden som har fungert best, mener Nilssen-Love.

— Hvis man gir det til en altfor proff arrangør blir det helt feil, fordi denne musikken har ingen kommersiell verdi. Det at vi gjør det selv gjør kontakten med publikum mer direkte, det er ingen mellomledd som klusser ting til. Jeg tror også på det med den direkte kontakten. Da er vi på en måte på samme plan. Jeg håper publikum er like avhengig av oss som vi er av dem og musikerne. Det er et tredelt kollektiv, en dynamisk familie som må eksistere for at man skal kunne holde på.

Nilssen-Love ønsker ikke å rippe opp i hvordan andre klubber driver, men:

— Når arrangører ser at det kan tjenes penger, snus ting på hodet og utgangspunktet blir et annet. Det er noen som mener at kultur skal koste penger i form av administrasjon, representasjon og andre ting, men man kan fort ende opp med situasjonen man har andre steder i Europa, der man kutter støtte og kaller kultur for «hobbyen til den politiske venstrevingen», slik man har gjort i Nederland, sier Nilssen-Love.

Stabil økning
Slik er det foreløpig ikke i Norge, og etter noen smale år nyter improvisasjonsfestivalen godt av økningen i de offentlige kulturbudsjettene. All Ears er inne på flerårig støtte fra Norsk kulturråd, og har Østnorsk jazzsenter, Oslo kommune og Fond for utøvende kunstnere i ryggen. Det er ikke kredittkortet til Nilssen-Love, eller de andre arrangørene, som ryker hvis publikum skulle svikte i jubileumsåret. Men publikumssvikt er ikke en risikovillig Nilssen-Love redd for. Det er lite som tyder på at den jevne økningen i besøket de siste årene vil avta nå.

— Når man driver en slik festival er det en plikt å ikke nødvendigvis presentere ukjente musikere, men presentere musikere som kan gå opp upløyd mark. Man har faktisk et ansvar for å utdanne folk, og å gi musikerne og publikum et eller annet nytt. Vi vet at en del publikummere kommer uansett hva som blir booket. Det kommer publikum fra utlandet også, og jeg vet at folk booket billett opp hit for et halvt år siden.

Det er ikke nødvendigvis folkefesten som er målet, sier Nilssen-Love.

— En festival er å presentere musikk for folk som ikke har hørt det før. Det er ikke nødvendigvis folkefesten som er målet. På programmet har vi akustisk musikk og veldig støyende elektronisk musikk, som i utgangspunktet har forskjellig publikum. Hvis vi kan presentere de sammen, er det bra, sier han.

Slipper punkgryten
Selv om honorarene All Ears betaler nå er på et “relativt anstendig nivå”, skulle Nilssen-Love ønske at de kunne tilby mer. Improvisasjonslegender som Peter Brötzmann og Joe McPhee, og Zeena Parkins, som har samarbeidet med John Zorn og Björk, må fremdeles spise suppe på bakrommet.

— Å flotte seg hadde vært å spandere middag på alle. Men musikerne slipper i det minste den vegetariske punkgryten som har blitt et begrep i Sverige. Spriten kommer fra eget barskap, ting som blir ikke drukket til jul. Det er en ganske interessant bar på bakrommet til musikerne, ler Nilssen-Love.

All Ears foregår i år på Fabrikken ved Vulkan i Oslo. Søndag flytter festivalen konsertene til Henie-Onstad Kunstsenter i Bærum. Festivalen starter torsdag 13. januar og avsluttes søndag 16. januar. Les hele programmet her.