Den amerikanske forfatteren Daylle Deanna Schwartz mener kvinner er kraftig underrepresentert i norsk musikkbransje. Norsk Rockforbunds leder, Monica Larsson, er enig, men avviser at dette dreier seg om bevisst diskriminering. – Det er guttegjenger som starter band og senere managements og plateselskap. Guttekulturen er den som profesjonaliseres, og her er jentene i mindretall, sier Larsson. Samtidig vokser det nå frem et nytt kvinnenettverk i musikkbransjen, der formålet er å få jentene til å snakke sammen i større grad. – Som jente må man kanskje våge å bryte litt med konvensjonene, tørre å rope like høyt som gutta, sier Unit Managements Pernille Torp-Holte, som har 10 års fartstid i bransjen.

Monica Larsson, NRF (Foto: Arvid Skancke-Knutsen)

Av Knut Steen

Den amerikanske forfatteren og foredragsholderen Daylle Deanna Schwarz ble svært overrasket da hun besøkte by:Larm. At Norge bare hadde ”Én kvinne i en toppstilling i bransjen, og at bare 17% av band og artister som spilte på by:Larm hadde kvinnelige innslag”, var langt under det Schwarz hadde forventet av progressive Norge. Norsk Rockforbunds leder, Monica Larsson, er enig i at det er for få kvinner i bransjen. Men det betyr ikke at hun alltid er like fornøyd med hvordan visse media tar opp saken.

Refser Dagbladet
— For meg er det vanskelig å uttale seg om det som skjer på scenen, men både i Norsk Rockforbund og blant arrangørene er kvinneandelen høy, sier Larsson.

— I våre egne rekker har vi 40-50% kvinner, og svært mange av de som arrangerer konserter og jobber som frivillige er også kvinner. Derfor syntes jeg det var litt urettferdig at Øyafestivalen i fjor fikk mye kritikk for å ha en for lav kvinneandel. Det er et interessant fenomen at de som roper høyest om dette, har svært få kvinnelige ansatte – den avisen som tok det opp har ikke en eneste fast ansatt kvinnelig musikkjournalist, bemerker Larsson. Hun mener andelen kvinner kommer av hvor mange kvinner som finnes i bransjen fra før av.

— Når det er få kvinner i en bransje, er rekrutteringen av kvinner igjen lav. Jeg jobber i en bransje der 9 av 10 er menn. Når jeg skal sette sammen et panel eller utvalg, tenker jeg alltid på å få med jenter, men jeg vil også ha med de flinkeste. Jentene er like flinke som gutta, men fordi antallet jenter totalt sett er lavt, blir det allikevel få jenter å velge blant.

Nytt kvinnenettverk
Larsson mener det er viktig at kvinnene i bransjen lærer seg å snakke mer sammen:

— Det er viktig at jenter lærer seg å bli kjent. Man ser at det er guttegjenger som starter band og senere managements, og plateselskap. Guttekulturen fra grasrot av er den som profesjonaliseres, og her er jentene i mindretall. Jeg håper at musikklivet begynner å tenke som andre bransjer, der man gjerne skriver “kvinner oppfordres til å søke” når man trenger folk. Jo flere man får inn på grasrotnivå, jo lettere vil det bli å finne flinke damer oppover i systemene, tror Larsson.

Det har en stund versert rykter om et nytt “kvinnenettverk” innenfor musikklivet, som en motvekt til alle “gutteklubbene”. Pernille Torp-Holte i i Unit Management bekrefter at flere av bransjens kvinnelige innslag har tatt initiativ til å kommunisere tettere, men avviser at det dreier seg om noen motbevegelse:

— Dette er veldig uformelt og uoffisielt. Bakgrunnen er at det er få av jentene i bransjen som kjenner hverandre, bortsett fra de som har daglig kontakt i jobben. Tidligere har kvinnene vært færre og mindre synlige i bransjen, men etter som det stadig blir flere, er det hyggelig å treffe hverandre i ny og ne. Alt dreier seg om å utveksle erfaringer og ideer, som oppstår uavhengig av kjønn. Utover det ligger det ikke noen konkret tanke bak, forteller Torp-Holte.

Gutta på grasrota
Betyr dette nettverket at det er vanskelig for jenter å bli hørt i de etablerte guttemiljøene?

— Her vil jeg gjerne snu litt på spørsmålet, svarer Monica Larsson:

— Jeg tror ikke det har blitt gutteklubber fordi gutta ikke liker jenter, det blir sånn fordi man tar med seg kompisene sine på lasset når man har en idé. Vi er ikke noen bitre kvinnemennesker som vil ta gutta, dette handler mer om hvordan man forflytter seg i systemene. Grasrotkulturen begynner oftest med litt nerdete menn som sitter og pludrer, og om uformelle kontakter. Dermed er det viktig at jentene også blir flinkere til å sette i gang nettverk, der man rekrutterer inn flinke jenter.

— Ingen feministklubb
Men er kvinner i musikklivet mindre flinke til å drive slikt uformelt nettverksarbeid?

— Det er sikkert veldig individuelt, men guttene er nok fremdeles litt flinkere, mener Torp-Holte, som har tilbrakt 10 år i bransjen.

— Jentene kan godt bli litt modigere, og i større grad tørre å knytte kontakter. Når det er sagt, er det viktig å forstå at dette ikke er noen kvinnerørsle eller feministklubb, vi møtes ikke for å utelukke noen, understreker Torp-Holte, som kan fortelle at samlingene omfatter fra 10 til 70 bransjekvinner, alt avhengig av hvem som har tid eller lyst.

— Fordel å være kvinne
Også Larsson synes det er viktig at dette ikke blir en “sytedebatt”, der jenter klager over at de ikke får være med i gjengen. Selv hevder hun at det ofte er en fordel å være en av de få damene i bransjen.

— Når man snakker om kjønn, virker jentene som regel misfornøyde, men jeg har hatt god nytte av å være kvinne. Når journalister trenger noen til å uttale seg, og allerede har snakket med fire middelaldrende menn, blir det veldig lett å ringe til meg. Dermed har jeg større mulighet til å komme ut i media med Rockforbundets saker. Nå er ikke kjønn noe jeg trenger å gjemme meg bak, jeg vet at jeg har gode saker å fare med, og at jeg er flink til å snakke for meg. Men noen ganger kan det altså være smart å ansette kvinner i ledende posisjoner, mener Larsson.

Ønsker ingen vaktbikkje
Rockforbund-lederen kjenner ikke til noen statistisk oversikt over kvinneandelen i musikkbransjen, eller at det er noen som holder øye med prosentforholdene i bransjen og på scenen.

— Jeg tror ikke det finnes noen oppdaterte tall på dette. Jeg vet at kvinnemagasinet FETT gjorde en stor artikkel om dette i sitt første nummer, men noe mer systematisk tror jeg du skal lete lenge etter.

Men trenger musikkbransjen, slik du ser det, en “vaktbikkje” i forhold til hvor mye kvinner slipper til?

— Nei, egentlig ikke. Jeg er veldig glad for at tematikken kommer opp, det er riktig og nødvendig at arenaer innenfor musikklivet som for eksempel by:Larm og Ballade tar fenomenet opp med jevne mellomrom. Det skjerper bransjen i forhold til balanse, likestilling og bevisst rekruttering av jenter. Men jeg får dårlige vibber når noe begynner å lukte av tvang, avslutter Monica Larsson.

Nyttig nettverk
Men det store spørsmålet med et hvert nettverk er selvfølgelig: ”Funker det?” Her er Torp-Holte overbevist:

— Ja, det har absolutt vært fruktbart. Det er nyttig å snakke fritt sammen i en uformell setting, jeg visste ikke at det var så mange jenter overalt, så det er hyggelig å se hvem de er og hva de gjør. Det er nyttig å oppdage forskjellige sider av bransjen, men vi hadde sikkert blitt like oppdaterte om det var gutter som kom på møtene, sier Torp-Holte, som forøvrig satt i det tidligere omtalte by:Larm-panelet med Amerikanske Daylle Deanna Schwartz. (lenke til artikkelen)

— Rop høyt, ikke vær nærtagende
Torp-Holte er ikke umiddelbart enig i Schwarz betraktninger rundt den ”sjokkerende lave kvinneandelen” i norsk bransje.

Det er ikke så mange kvinner på toppledernivå i bransjen, men samtidig skal man huske på at bransjen i Norge er mye mindre enn den er i USA. Det er ikke så mange toppjobber, så her er jeg vel mer enig med Lena Midtveit; jenter kan nå dit de vil så lenge de har tro på det selv, sier Torp-Holte.

Hun mener selvtillit er en viktig faktor i å nå langt i bransjen:

— Man må jobbe og stå på uavhengig av kjønn, men som jente må man kanskje våge å bryte litt med konvensjonene, tørre å rope like høyt som gutta. Det finnes fremdeles noen få menn som mener at jenter ikke kan noe om rockemusikk, men da gjelder det å ikke være nærtagende eller jålete, eller la seg sette i en underlegen posisjon. Det å sette negativt fortegn det å være kvinne og si ”stakkars meg” er bare tull, mener Torp-Holte.

Publisert:

Del: