Ny struktur for utvikling?

Tom Remlov sa nyleg i eit [link id=66016 title=»intervju «]på Ballade at han og dei kunstnarlege leiarane ved institusjonen ikkje meiner at den tidligare nyskapningsordninga fungerte så godt som den skulle. Difor tok han ved inngangen til 2010 initiativet til ei ny ordning.
Dramaturg ved Den Norske Opera & Ballett, Bibbi Moslet, har vore sentral i utforminga av nye verk ved institusjonen dei siste åra. Ho er usamd i at ordninga ikkje fungerte, og hevdar at ein tvert imot – ved avslutninga på Bjørn Simensen sin periode – var på god veg mot å finna brukande løysingar for utviklinga av moderne opera.
— Jeg kom inn til den gamle ledelsen i 2004. Også den gangen var det ønske om å forandre hvordan man utviklet norske operaer. Etter en samtale mellom Bjørn Simensen, Michael McCarthy fra Operatoriet og meg, ble det enighet om å gjøre et fremstøt mot Komponistforeningen, seier Moslet.
Dette framstøtet besto i første omgang av deltakinga av foreininga sitt årlege fagmøte same år, der ein inviterte komponistar til å komma med forslag. Totalt vart det levert 13 operaidear. Desse vart lagde fram for ei bestillingsgruppe i Operaen med representantar for orkesteret, regissørane, dramaturgiatet, administrasjon og songarar – altså nær den gruppa som Cecilie Ore ynskjer seg i det første utspelet i Aftenposten.
— Ut fra det arbeidet var det to forslag vi gikk for, et fra Knut Vaage, et fra Henrik Hellstenius. Gruppen kontaktet også Cecilie Ore for å høre om hun ville levere et forslag, som resulterte i den første norske operaen i det nye huset, ”Dead Beat Escapement”. I tillegg arbeidet Knut Vaage på sin idé og vi gjennomførte to workshops. Denne operaen er bestilt av den nye ledelsen, men har ikke fått noen oppførelsesdato. Hellstenius hadde også en workshop, men det prosjektet ble av ulike grunner utsatt. I senere samtaler med den nye ledelsen har ikke prosjektet gått videre, seier Moslet.
— I tillegg bestilte Bjørn Simensen åpningsoperaen, ”Jorden rundt på 80 dager” som separat prosjekt. Denne havnet i problemer i forhold til åpningen av huset, men var uten tvil et av Simensens hovedprosjekt. Det vil si at i løpet av 3-4 år var i hvert fall 4 nye norske operaer i gang og flere prosjekt var i ”startgropa.”
Tidkrevjande prosess
Både Remlov og Curran har påpeikt at det kan vera ei bjørneteneste å presentera eit verk i uferdig eller ufullstendig utgåve.
Det er kanskje på dette planet ein ynskjer seg ein ny struktur?
— Jeg forstår ikke hva de mener. Det er ikke så mye snakk om en ny struktur som en struktur tuftet på nettopp de idealene vi arbeidet etter tidligere, men nå med håpet om å kunne påvirke produksjonsbeslutningen, seier Moslet.
Ho meiner at ein, forutan spørsmålet om kven skal bestemma om verket skal produserast eller ikkje, kjem til å operera nokså likt når ein utviklar nye verk framover. Derfor er det kjedelig at ein etter at Operatoriet vart skilt frå Operaen ikkje endå har fått på plass nokon slik struktur.
— Ideen med Verker underveis er en lignende modell som den vi har brukt tidligere. Vi tar imot forslag, plukker ut noen vi mener har potensial og utvikler dem, bruker ressurser på en eller flere workshops. Det vi har manglet siden Operatoriet ble utskilt fra DNO&B, har vært en person med musikk/komposisjonskunnskap som kunne fungere som en støtte og sparringspartner i komponeringsprosessen og i bedømmelsen av det ferdige verket. Dette er noe jeg har etterspurt siden Operatoriet ble skilt ut, men er fremdeles ikke realisert. Man kan spørre seg om hvorfor.
Nok eit initiativ til å få satt sving på den nye strukturen kom frå Moslet etter at Cecilie Ore hadde vore i møte med den kunstnarlege leiinga om sitt operaprosjekt ”Adam og Eva” og det ikkje fekk gjennomslag i november 2009.
— Etter mottakelsen som Cecilie Ore og også flere andre komponister har fått, kontaktet jeg igjen Tom Remlov, og påpekte nødvendigheten av å komme i gang med en reell planlegging i forhold til nye verker. Jeg konkretiserte ytterligere et strukturforslag som han så på og syntes var strålende, bortsett fra det punktet som gjelder hvem som skal beslutte produksjon. Jeg mener at dette skal være en 50-50 avgjørelse mellom dem som utvikler stykket og dem som skal produsere det. Remlov mener at det er operasjefens eneveldige avgjørelse. Men, som sagt, utover dette er ikke den foreslåtte strukturen særlig annerledes enn den var før.
Lite profesjonelt
Du seier du har føreslått å oppretta denne strukturen over fleire år. Meiner du at forslaget ditt vart teke seriøst av leiinga?
— Jeg vil kanskje heller si at jeg ikke har følt at det har vært noen aktiv interesse for utviklingen av det norske hos operaledelsen – altså den kunstneriske. Direktøren har per i dag ikke noe med utvikling å gjøre, selv om han har påtatt seg ansvaret for det. Og når det man utvikler ikke blir verdsatt eller tatt imot av operasjefen, synes jeg det blir vanskelig å utvikle.
Kva meiner du om måten komponistar og prosjekta deira har blitt møtt på?
— Jeg synes det er uprofesjonelt og preget av manglende interesse.
Du var sjølv med på utviklingsperioden i Ore sin nye opera og uttaler til Morgenbladet at ho fekk avslag ”av det jeg vil omtale som direkte kvinnefiendtlige årsaker”. Kan du utdjupa dette?
— Jeg kan ikke gå så mye inn på dette. Men det jeg kan si er at jeg synes det er en tragedie at man ikke vil produsere operaen, blant annet fordi den omhandler forhold i vårt samfunn som i dag ligger øverst på FNs bekymringsliste.
— Det kan også legges til at Remlov sier at midler fra Anders Jahre-stiftelsen har finansiert utviklingen av ”Adam og Eva”. Det er bare delvis riktig. Hun har fått to mindre summer for utviklingen av libretto og presentasjon av en kort musikalsk skisse. Etter å ha kontaktet advokat ble det utbetalt fullt honorar for librettoen. Hun har ikke fått noe for komponeringen.