Komponist Sigmund Lillebjerka er av den oppfatning at det sviktende klassisk-salget er et svært dårlig omen for orkesterinstittusjonene i Norge. Han mener at plateselskapene internasjonalt driver tvangsforing av platepublikummet med såkalte “standardverker”, som må virke drepende på publikumsinteressen i det lange løp.

Sigmund Lillebjerka

Det meddeles at salget av klassisk musikk på CD er stadig synkende. I plateforretningene (heter det fortsatt det?) møter man tomme hyller. Skal man komplettere sin CD-samling, må det foretas bestillinger i utlandet.

Utviklingen er vel egentlig ikke overraskende. Hvem orker å anstrenge seg for å få tak i innspilling nr. 101 av Beethovens 5. symfoni? Eller “Berømte ouverturer”? Og “Årstidene” nr. 217? Hensikten med orkestrenes innspillinger synes utelukkende å være å føre bevis for at man er på høyde med Berlin-filharmonikerne. Derfor er man år ut og år inn blitt foret langt opp i halsen med såkalte “standardverker”. Dette må – nesten naturnødvendig – virke drepende på publikums/kjøpernes interesse i det lange løp.

For noen år siden hørte jeg den japanske komponisten Karen Tanaka forutsi at om 30 år vil det ikke lenger eksistere noen symfoniorkstre. Dette ble begrunnet med at nye musikkformer vil trenge seg frem. Og konsertformene vil – stadig ifølge Tanaka – anta helt andre former enn i dag.

For orkesterinstitusjonene må det sviktende platesalget fortone seg som et dårlig omen! Hva med konsertvirksomheten i fremtiden? Det er underlig å tenke på at konsertgjengerne på Johan Svendsens tid ustoppelig forlangte NY MUSIKK! I dag synes redningen åpenbart å ligge i en gjenreisning av denne fordums interesse.

Publisert:

Del: