Flemming Bye-Jacobsen tar her opp tråden fra tidligere innlegg om samtidsmusikken, og stiller bl.a. spørsmål ved om det er riktig å bruke offentlige kulturmidler til prosjekter som Øyvind Torvunds “Bandroom” – som i hans øyne er “så konspetuelle at det bare fremstår som et stakkarslig rop om oppmerksomhet”. Han peker også på Maja Ratkje som et eksempel på dagens “over-intellektualiserende og kvasi-modernistiske komponister”, som opererer med “teoretiske utopier” som er det er umulig for både publikum og musikerne å oppfatte. Han stiller spørsmålet om ikke hele vår nymusikk-politikk og tankegang bør forandres, og skifte retning bort fra “en liten sekt overintellektuelle akademikere som kryper ut av reiret en gang i året når det tid for Ultimafestivalen”.

Øyvind Torvund: Bandrom 3 - Happy Days 2005 (2)

Av Flemming Bye-Jacobsen, freelance-skribent og musiker

En vanlig dag var undertegnede på et av Musikkhøgskolens flotte tiltak, nemlig seriene med konserter der studentene er i fokus. Selv er jeg genreuavhengig musikkinteressert, og synes det er flott å høre unge musikere framføre klassisk så vel som morgendagens musikk. Denne dagen viste seg å være kvinnedagen, og på programmet var musikk av unge og noe eldre kvinnelige komponister, hvor en del kjente og ukjente navn som vanlig pirret min nysgjerrighet.

Jeg må si at dette var en selsom opplevelse rent lyttermessig. Jeg er åpen for nye uttrykk og synes særlig at ny musikk som fokuserer på feltet mellom det improviserte og noterte er spennende, men det er tydelig at vår komposisjonsutdanning i stor grad uteksaminerer overintellektualiserende håndtverksvake komponister, som skjuler dårlig håndtverk og manglende musikalitet bak flotte dataproduserte partiturer. Det er tydelig at komponisten har brukt datamaskinen til å produsere et omfattende materiale som for oss lyttende er totalt auditivt umerkbart, og for musikere håpløst å orientere seg i.

Jeg satt tilfeldigvis sammen med en komposisjonsstudent som hadde partituret til Maja Ratkjes “Still waters run deep” i hendene, og jeg opplevde musikken gjennom partituret. Partituret var gjennomsyret med meningsløse taktskifter samt en ekstremt avansert rytmisk notasjon som sikkert for komponisten hadde en logisk funksjon i henhold til den teoretisk-konseptuelle ideèn som lå til grunne for verket, men som for musikeren og lytteren fremstår som håpløst banalt og særs kvasi-modernistisk. Det virkelig triste her er at hvis man leser partituret og setter seg godt inn i materialet så er det faktisk godt mulig å spore en kompositorisk intensjon og form. Men i likhet med veldig mye av vår nye kunstmusikk så er dette kun teoretiske utopier som er umulig for et lyttende publikum og knapt musikeren selv å oppfatte. Hva er så poenget?

Musikken låter som improvisasjon, men noteres som ekstremt kompliserte strukturer som ikke står i samsvar med det auditive. Det er tydelig at komponisten er drillet i alskens kompositoriske teknikker og utstyr, men det er på det viktigste feltet at det skorter- ordet er: kommunikasjon! Evnen til å formidle noe du har på hjertet til et søkende publikum er tydeligvis ikke til stede, men istedenfor blir publikum presentert for teknikk og kvasifilosofisk-poetiske ytringer som gir flashbacks til 60-tallets naive tro på fremskrittet. Har keiseren klær? Det er tydelig at vår komposisjonsutdanning har sviktet!

Jeg så på programmet kulturnytt på NRK for en tid siden. Her var det en lengre reportasje om komponisten Øyvind Torvund som samlet flere av våre fremste musikere til å sitte sammen i en campingvogn på en parkeringplass i ingenmannsland og improvisere “ny musikk”.

Dette har det uten tvil gått flere tusen kulturkroner inn i. Men hva er det komponisten vil oppnå egentlig? Er dette riktig disponering av kulturpengene våre? Dette er ting som går så langt inn i det konseptuelle at det bare fremstår som et stakkarslig rop om oppmerksomhet, og får disse begavede og høyt profilerte musikerene til å fremstå som naive tøysekopper som får folk til å riste på hodet og skyve det allerede marginale publikummet for ny musikk enda lengre unna. Er det virkelig dette vi vil? Lærte ikke 60-tallets store nymusikk-fiasko Nam June Paik oss noenting?

At kulturpenger sløses bort på slike prosjekter er utrolig trist. Hva med å investere pengene til komponister og prosjekter som virkelig når ut til folk? Norge har et rikt kulturliv som faktisk har et stort publikum. Det finnes flere konsertscener i Norge enn Blå og Parkteatret. Komponisten Knut Vaages fantastiske stykke “Graffiti” for brassband er skrevet i en veldig koloristisk klangflatestil som absolutt kan forsvares innenfor vårt nymusikk- paradigme, men som allikevel når ut til en større del av vår befolkning. Bør ikke det nye uttrykket komme ut til folket istedet for å kravle på bakken inne i et lukket rom med en liten sekt overintellektuelle akademikere som kryper ut av reiret en gang i året når det tid for Ultimafestivalen? Det virker for meg som dette nokså lukkede og innavlede miljøet dominerer alle styrer og utvalg og disponerer midlene kun mellom sine egne disipler. Er dette riktig? Bør ikke hele vår nymusikk-politikk og tankegang forandres?

Komponister som Rolf Wallin og Gisle Kverndokk er eksempel på komponister som virkelig gjør en innsats for å kommunisere med sitt publikum. Wallin har forenklet kompleksitetsnivået i sin orkestermusikk, slik at den er veldig effektiv for orkestrene å jobbe med, samt at hans intensjoner rent auditivt er veldig tydelig for oss lyttere, noe som er grunnen til at han virkelig har blitt et av våre internasjonalt mest kjente navn. Kverndokk har valgt å ytre seg gjennom det folkelige musikkdramatiske mediet musikal, og når på den måten ut til et større publikum enn en liten gruppe statsstøttede fagfolk som kun teller antall tritonuser per takt.

Hva er så essensen av dette? Det hele er ganske enkelt, vi må systematisk nedbygge de fordommene som råder mot vårt nymusikk-paradigme, og her må vi gå i oss selv. Enhver kunstner bør ta sin gjerning på alvor, og faktisk belyse samtiden og det eklektiske mangfoldet vi omgir oss med, istedenfor å sulle seg inn i overintelektuelle, kvasifilosofiske, banale og non-kommunikative uttrykk som ikke rører ved noens strenger, men derimot stenger ute kunstens sanne mål! Det er på tide at det må skje en endring, og håpe at den ekte musikkgleden ikke ødelegges av de nakne keisere som fortsatt er ute og vandrer! Fryser de ikke?

Flemming Bye-Jacobsen, freelance skribent og musiker

Publisert:

Del: