INTERVJU: Sentimentalitet og fortvilelse i ”Alt er gjort”-sangen; insisterande von i ”Nei vi er ikke bitre”-sangen; ein hyllest til følsomme musikkvitarar. Det renn over av artige innslag når Ny Musikk feirar sine 70-år med revy på Chat Noir førstkomande tirsdag. – Det handler om modernismens vekst og fall, seier Trond Reinholdtsen i dette intervjuet, der han og Bodil Furu fortel meir om innhaldet og idéen bak.

Ny Musikk 70 år/plakat

Av Ida Habbestad

Kva høver vel betre ved feiringa av ein organisasjon som legg festivalar til kjøpesentre, som tematiserer sinne og andre emosjonar, og som gjer Nordiske Musikkdagar i 2009 til sine eigne Happy Nordic Music Days – enn å skipa til ein god, gamaldags revy?

Gjennom eit oppkome av idear hyller dei medverkande Ny Musikk. Dei to opphavspersonane lovar sketsjar i Leif Juster-stil men òg numre meir frigjorte frå sjangren; alt i formidlinga av utvalde hendingar frå Ny Musikks historie.

I utgangspunktet fekk videokunstnar Bodil Furu og komponist Trond Reinholdtsen ei heilt open bestilling. Organisasjonen ynskte seg eit kunstnarleg formidlingsprosjekt der arkivet deira sto i fokus. Prosjektet starta dermed med studietur til Riksarkivet, i første omgang for å samla materiale til ein veggavis.

Men som dei seier i sin invitasjon: ”Ny Musikks arkiv består av tusenvis av dokumenter fra 1938 til 2008 og beskriver en viktig del av norsk samtidsmusikks historie. Innholdet er et komplekst dokumentarisk materiale som krever en dertil kompleks og mangfoldig formidlingsform”.

Altså ein revy?

– Arkivkunsten er jo nesten blitt en egen sjanger; hvor man går dokumentarisk til verks og tolker historien. Det gjør vi også her; med tolkninger av utvalgte hendelser fra arkivet. Men Ny Musikk sin formålsparagraf handler om å formidle kunstuttrykk som ikke alltid er enkle å formidle. Da sier det seg nesten selv at man må sette formidlingsaspektet på spissen. Dermed ble det forestilling på den mest folkelige scenen vi har, seier Reinholdtsen.

Handlingar i stor affekt

Kva har så revyen med samtidskunst å gjera? Dei to opphavspersonane ramsar opp tangeringspunkt. Ny Musikk sin grunnleggjar, Pauline Hall, skreiv i si tid revyviser til Chat Noir. Organisasjonen heldt stiftingsmøte og fleire andre arrangement på Contintental, ikkje langt unna revyscena. Mellom det sørgjelege oppsyn negativt ladde kritikkar organisasjonen gjennom åra har oppnådd, finst dessutan ei opplagt utbyding:

– Blant kritikerne navngir vår favoritt, som fortjener en ekstra hyllest. Vi har gått gjennom mange av hans kritikker, og det verste han kan si om musikken er at ”det var en revy med fotnoter”. Så vi mener at revyen er vår sjanger, seier Reinholdtsen.

Når ein høyrer Reinholdtsen og Furu fortelja om sine funn i arkivet, sporar ein unekteleg noko farseaktig ved det heile. Her er heftige engasjement; provokasjonar og handlingar i stor affekt. Ny Musikk har alltid engasjert, hevdar dei to.

– I arkivene dukker det ofte opp brev i sammenheng med Ny Musikks arrangementer. Tidlig på morgenen etter Nam June Paiks besøk ved Kunsthøgskolen i Oslo, er det flere som melder seg ut, seier Furu. – Og det fascinerende er at det er like gjerne komponister som melder seg ut som andre; også i dag!

– Utmelding og utestengelse er faktisk en nokså vesentlig del av Ny Musikk sitt liv. Etter 2. verdenskrig ble mange ekskludert fra foreningen. Dette er ikke egentlig noe vi kommer inn på under forestillingen, men Pauline Hall var ganske hard når hun rensket opp, seier Reinholdtsen.

– Men så har vi også noen morsomme innmeldinger; for eksempel Arne Nordheims medlemssøknad fra 1956, som blant annet består av et brev hvor han forteller om en strykekvartett han har skrevet – og om hvordan han står på som best han kan, legg han til.

Tidleg glamour

Om lag 40 personar er involverte i framsyninga, med skodespelarar, revykor, revyband og andre. I tillegg deltek folk i rolla som seg sjølv. Ein ung komposisjonsstudent vil delta med sitt nye verk, ein arkivar vil fortelja om arkivets historie og betydning. Alt i alt ei god blanding mellom det performative og det autentiske, meiner opphavspersonane.

Men aller helst vil dei trekkja fram regissør Kai Johnsen og scenograf Terje Nicolaisen som gode medspelarar. Med slike blikk utanfrå, kan revyen gje meining også for den som ikkje kjenner Ny Musikk sitt indre liv, vonar Furu.

Noko som kanskje er nødvendig med tanke på at organisasjonen ikkje har same posisjon i samfunnet som kva den ein gong hadde?

– Noe av den slående forskjellen fra tidligere er at Ny Musikk var en slik definitiv del av offentligheten før. I starten var det en viss glamour over det hele. Arrangerte Ny Musikk en konsert, var det garantert en rekke anmeldelser i avisene. Dette forholdet blir gradvis proporsjonalt omvendt med at aktiviteten øker, seier Reinholdtsen.

– I 1938 var det ikke spesielt mange arrangementer av denne typen i Norge. Så fikk man konkurranse med popmusikken og en bredere aktivitet generelt, supplerer Furu.

Modernismens vekst og fall

Dei to er til dels nølande med å avsløra for mykje av framsyninga sitt konkrete innhald. Men det handlar om modernismens vekst og fall slår dei fast, og dette tilhøvet er karakterisert gjennom to aktar. Først ved modernismens storhetstid, og sidan altså, dei ifølgje opphavspersonane mindre lystige, postmoderne tider.

Nam June Paik figurerer i første akt – som prototypen på skandale i det norske musikklivet. Han byrjar imidlertid bli ein opplagt figur å trekkja fram.

Me undrast; var der ingen andre skandaler?

– Vi måtte jo gjøre noen valg, svarer Reinholdtsen. – Og Nam June Paik sine innslag er jo egentlig starten på skandalene. Han utgjør definitivt et høydepunkt i Ny Musikk sin virksomhet. Det eksperimentelle ble satt helt på spissen, Pauline Hall måtte ut og forsvare på en generell basis at Ny Musikk må gjøre slike eksperimentelle ting selv om man ikke vet om resultatet er bra eller dårlig. Dette var i 1961. En av de andre store skandalene var i 1968 da Oslo-filharmonien nektet å spille et stykke av Sigurd Berge. Det ble faktisk en stor sak i mediene, Dagbladet hadde en egen leder om dette.

– Ny Musikk fikk jo oppmerksomhet fordi de var progressive i en periode hvor det egentlig ikke skjedde så mye annet i norsk kulturliv, seier Furu. – Men vi har også sett karikaturtegninger, blant annet en av et orkester som ikke får spilt, fordi de mangler en kompressor.

Perioden 1961 – 2009 er altså mindre festlig periode for den norske samtidsmusikkens historie hevdar de?

– Musikken har jo ikke samme statusen lenger, seier Furu.

– Eller kanskje enda viktigere: Man har ikke lenger den samme troen på modernismen som det eneste saliggjørende, seier Reinholdtsen.

– Og jo nærmere vi kommer dagens situasjon, jo mer kan man diskutere ”det nye” som begrep. Når man er 70 år begynner idéen om det nye å bli gammel. Det er ganske vakkert at man alltid vil finne det nye – kanskje er det også noe trist i det?

Nostalgi og framtidstru

Slike underfundige spørsmål vert det plass til i hyllesten – som trass dei sentimentale aspekt ikkje gjev grunn for å ynskja seg attende, hevdar dei.

– Det er selvfølgelig nostalgisk å se tilbake til den tiden man hadde en så sterk posisjon i offentligheten, seier Reinholdtsen. – Samtidig er det en ekstrem forskjell i størrelsen på organisasjonen da og nå. Da Pauline Hall begynte, laget de kanskje to-fire konserter i året – ofte relativt tilfeldige ting – mens det i dag er over hundre arrangementer i året. Det er ikke noen grunn til å ønske seg tilbake til det gamle.

– For meg som ser organisasjonen utenfra, har Ny Musikk sin rolle forandret seg mye – og i en positiv retning, seier Furu.

– Man har ikke bare konsertene, men tenker kontekstbasert. Konsertformen blir problematisert og man åpner for andre uttrykksformer. Det er stort – og godt – spenn fra aulaen til ringetoner!

Ny musikk fyller 70 år – jubileumsrevy på Chat Noir, tirsdag 4. november kl. 19.30
Meir informasjon på Ny Musikk sine heimesider.

Publisert:

Del: