Da Stein Andreassen i fjor forlot lederstolen i Norsk Rockforbund, søkte man en arvtaker som var vant til motstand. Monica Larsson har erfaring fra bistandsarbeid og kampanjevirksomhet, og i tillegg vært konsertarrangør i det sørlandske bibelbeltet. – Rocken har stått med lua i hånda i alt for mange år, nå er det på tide at musikklivet forener kreftene og forlanger et helt brød i stedet for å slåss om smulene, sier hun.

Monica Larsson, NRF (Foto: Arvid Skancke-Knutsen)

Av Knut Steen

Helvete i bibelbeltet
— Det var tungt å drive rockeklubb i Flekkefjord, forteller Larsson, som har 10 års leder- og organisator-erfaring fra Fjellparkfestivalen og Flekkefjords første, “store” rockeklubb.

— Bare i sentrum lå det 10-15 kristne menigheter, og da vi åpnet klubben Hvelvet, ble det vill oppstandelse. Alle trodde det sto “Helvete” på plakatene, og slikt kunne man jo ikke ha noe av. Larsson var sekretær, konsertansvarlig, daglig leder og mye annet for rockeklubben.

— Flekkefjord, Fjellparkfestivalen og Hvelvet var en god skole, og min interesse for rock som kulturbegrep utviklet seg i takt med hvor mye vi klarte å oppnå, og hvor mye det frivillige engasjementet betydde for lokalmiljøet, sier Larsson. I tillegg til 10 års erfaring med konsertvirksomhet, har hun også utdannelse innenfor samfunnsvitenskap og media, 4 års erfaring som pressekontakt og kampanjeleder – nå sist som innsamlingsleder for NRK-aksjonen.

— Lederjobben i Norsk Rockforbund er noe jeg har drømt om i mange år, innrømmer Larsson, som betegner organisasjonen som ryddig, tillitsverdig og troverdig oppover i forhold til beslutningstagere og nedover i forhold til medlemmene.

— Samtidig har vi en kommunikasjonsutfordring begge veier, i forhold til å fortelle folk hvem vi er og hva vi jobber for.

Men hva Norsk Rockforbund driver med, sånn egentlig, er det ikke alle som vet.

“Jente-lederstil”
— Folk utenfor bransjen lurte fælt på om jeg nå hadde gått hen og blitt sjef for hele rockebransjen, med kommando over alt fra rockere til plateselskaper. Selv om det nok er å skyte langt over mål, håper jeg å kunne bidra til at folk skal kunne høre rock over hele landet, selv om de bor på Stryn, i Alta eller Flekkefjord. Dette gjør vi blant annet ved å prøve å forbedre konsertarrangørenes kår, sier Larsson.

Enhver ny leder vil sammenliknes med sin forgjenger – i dette tilfellet Stein Andreassen. Ballade var nysgjerrig på hvilken lederstil Larsson ønsker å legge seg på – både overfor medlemmer, media og det politiske liv.

— Stein har vært en ganske uredd talsmann, som ikke har vært redd for å kritisere eksempelvis kulturrådet selv om vi mottar midler derfra. Jeg vil fortsette å være en ryddig, systematisk og tillitsverdig samarbeidspartner, slik jeg opplever at NRF er i dag. Jeg håper at jeg kan bli en synlig leder, jeg er en person som bruker store ord og engasjerer meg voldsomt i saker, så jeg tror jeg kan bidra til å gjøre de sakene vi kjemper for enda tydeligere. Dessuten er jeg jente – uten at det betyr at jeg har tenkt til å innføre noen “jente-lederstil”…

Hva er det?

— Jeg vet ikke, men jeg tror det kan være sunt med flere jenter inn i bransjen generelt…

Fordi?

— Fordi vi har mange gode kvaliteter. Det er skummelt å snakke slik om seg selv, men jeg tror i alle fall at jeg er sosial og utadvendt, og det er viktig for samarbeidet innad i bransjen, mener Larsson.

Jo mere vi er sammen…
En av Larssons kjepphester kommer til å bli samarbeidet – eller snarere mangel på sådan innenfor det norske musikklivet.

— Da jeg sto utenfor organisasjonslivet undret jeg meg mye om hvorfor musikkorganisasjonene kranglet så mye om smulene. Rocken klager over at jazzen får for mye penger, og jazzen klager på bluesen, som mener den klassiske musikken får penger de selv skulle hatt. Ser du på idretten, vil aldri Ole Einar Bjørndalen gå ut og si at håndballjentene har fått for mange penger i år. Der skyter man oppover, og sier at hvis det ikke kommer mer penger til idretten som en helhet, kan ikke Norge regne med å vinne medaljer i verken OL eller VM.

— “Kultur-Norge Raser” er en overskrift som ikke finnes – det er viktig at man står sammen og sier klart ifra: “Vi er drittleie av å krangle om smulene, nå vil vi ha et helt brød. Får vi det, skal vi klare å holde ro internt.” Jeg sier ikke at dette er min rolle eller at jeg skal gå i bresjen for det, men jeg tror og håper at jeg kan være med på å starte et godt samarbeid innad i bransjen.

Hovedarbeidsområdet til Larsson blir allikevel å bedre arrangørenes – og dermed i andre rekke musikernes kår.

— Vi har 200 medlemsorganisasjoner, og omtrent 30 000 enkeltmedlemmer. Her finnes stor entusiasme, bred kunnskap, og mange arrangører som gjør en kjempejobb. Vi har mange stolte arrangører, men disse er også ofte både slitne og fattige arrangører. Vi vil prøve å høyne statusen til disse, blant annet igjennom kompetanse. NRF kurser frivillige, slik at de skal stå bedre rustet til å ta de utfordringene som kommer. Klarer man å skape levedyktige forhold for arrangørene, bidrar det til å gjøre det bedre for hele bransjen. Vi håper at arrangørene skal fortsette å være stolte, men at de kanskje kan bli litt mindre fattige, og få litt mer armslag til å fortsette å gjøre en god jobb.

Transportstøtteordningene er også noe Larsson kommer til å ta tak i.

— Disse er en forutsetning for bedre kår innenfor rockekulturen. Det er veldig annerledes å være konsertarrangør i for eksempel nord- Norge enn mange andre steder; det er dyrt å reise dit, og man kan ikke alltid love stappfulle lokaler for å dekke inn utgiftene. En eller annen ordning som kan utjevne disse forskjellene er viktig.

Lobbyere eller ikke lobbyere
Rockere har rykte på seg for å være mindre flinke til å lobbyere til seg penger enn for eksempel jazzistene og de klassiske miljøene – men mener Larsson at lobbyering bør være noe en organisasjon som NRF bør bruke tid og ressurser på?

— Mange hater ordet “lobbyere”, jeg gjør ikke det. Lobbyvirksomhet handler om å være tydelig overfor politikere i forhold til sin egen funksjon, og hvilke krav og ønsker man har på vegne av sine medlemmer. Jeg tror dette er viktige for organisasjoner i dag, og ønsker Trond Giskes utspill om at kulturorganisasjoner må bli flinkere til å synliggjøre behovene sine overfor politikerne velkommen. Når det gjelder andre genres organisasjoner, har de kanskje vært mindre beskjedne enn oss. Vi har jobbet jevnt og godt for å bygge opp troverdighet og selvtillit, og kvitte oss med ryktet som upålitelige, frynsete og langhåra. Det har vært viktig for oss å være tydelige og ryddige i egen organisasjon, og nå har vi skapt oss gode forutsetninger for å jobbe politisk – på alle måter, mener hun.

Larsson tror “lua i hånden”-følelsen overfor bevilgende myndigheter kan skyldes rockens manglende fartstid.

— Rocken er fortsatt ny, selv om den har eksistert i 50 år. De andre store genrene som også vil ha penger, har rett og slett eksistert lengre. Rockens uttrykk har vært opprørsk og ofte har man ikke søkt å passe inn i de sfærer hvor avgjørelser tas – man har levd et eget liv. Nå har NRF jobbet politisk i 20 år og lært seg spillereglene. Nå har man svært god dialog med bransjen og det politiske liv – sånn sett er vi i en drømmeposisjon, som jeg har tenkt til å utnytte til arrangørenes og medlemmenes beste.

Kunstform eller ungdomsopprør?
Har du inntrykk av at det i kulturkretser fremdeles hersker en holdning som tilsier at rockemusikk er lydsporet til en ungdommelig “opprørsfase”, som hører hjemme i garasjer og på undergrunnsklubber, men kanskje ikke som en kunstform som bør prioriteres i budsjetter og bevilgninger?

— Rocken har vært og skal være opprørsk, men politisk og organisatorisk er det ikke nødvendig å være så veldig opprørsk. Vi har gått fra å være rockernes organisasjon, til å være troverdige også overfor det politiske liv. Jeg tror folk flest har en tendens til å avskrive rocken – det er liksom ikke en del av “kulturen”, men noe ungdommen driver litt med. Men ser man på de kreative miljøene i bygd og by i Norge, så er det veldig mange klubber og spillesteder som holder en veldig høy standard, og er en stor kulturell kraft i mange lokalsamfunn. Min erfaring tilsier at hvis man holder på lenge nok, vil man etter hvert bli tatt på alvor. I Flekkefjord var dette en tung vei å gå, men igjennom målrettet og systematisk arbeid, fikk vi etter hvert til en hel masse. Samtidig økte respekten for rocken i takt med antall ryddige, vellykkede arrangementer og antall presseoppslag. Vilt fremmede folk fra byen har i det siste kommet opp til meg, gratulert med ledervervet, og oppfordret meg til å kjempe for rockens kår i Norge. Hadde du sagt til meg at dette kom til å skje for ti år siden, hadde jeg ledd av deg, sier Larsson.

Konsertsteder og rockekultur
Ved byrådsskiftet i Oslo kommune, har også en ny holdning til musikk på klubbscener funnet veien inn i rådhuset. Mens tidligere kulturbyråd Kjell Veivåg (V) mente at de som ville drive med kulturformidling burde starte en forening i stedet for en klubbscene med alkoholservering, har nåværende kulturbyråd Torger Ødegaard uttrykt seg positivt til “utesteder” som setter kulturformidlingen i høysetet. – På høy tid, synes Larsson.

— Dessverre er de hårreisende reaksjonære holdningene til Veivåg noe som henger igjen. Når mange av våre medlemmer har konsertscener som ofte går med tap for å kunne presentere ny musikk, bør det være klinkende klart at det er kulturformidlingen og ikke ølsalget som står i sentrum. Skal man drive uten å kunne selge alkohol, må man ha langt mer støtte. Dette skal være mulig, men det er like mye kulturformidling om man serverer alkohol på stedet.

Larsson trekker frem nå nedlagte So What! som et kroneksempel.

— De var kanskje ikke flinke nok til å søke på de ordningene som var tilgjengelige, men samtidig som So What! var et kommersielt sted, med ølservering og billettinntekter, var det også det viktigste stedet for å oppleve nye band. For min generasjon var de et helt unikt sted i Oslo. Hvis ikke So What! hadde vært der de siste ti årene, lurer jeg virkelig på hvor vi hadde vært i dag – den kulturbanken jeg og mange andre har inni oss hadde vært mye fattigere. Poenget er at i denne bransjen er det så harde bud at det er helt nødvendig å få litt hjelp fra det offentlige. So What! var et populært sted, men de valgte selv å legge ned fordi de var utslitte.

Og dette er et veldig vanlig problem for rock-arrangører i Norge, skal man tro Larsson.

— Akkurat dette med å være stolt, utslitt og fattig er et tabloid, men veldig riktig bilde. Det samme kommer opp på nesten alle seminarer og konferanser: Arrangørene er drita leie av å måtte ligge på grensen til konkurs, fordi de ønsker å tilby et bredere kulturtilbud enn det som til enhver tid lønner seg rent økonomisk.

— Jeg mener at So What! helt klart burde vært berettiget en slags kulturstøtte, fordi det de gjorde var ledende innenfor pop og rock-formidling i hovedstaden, og utrolig viktige for etableringen av en rekke andre kulturtiltak. Det er ikke sånn at rock+servering = suksess. Hadde det vært tilfellet, hadde alle gjort det, dette er i stor grad basert på idealisme og ildsjelers frivillige arbeid, og bør absolutt kunne motta støtte på linje med andre kulturformidlere. Dette arbeidet kommer vi definitivt til å engasjere oss i, lover Larsson, som er bekymret for den veksten norsk rock har hatt de siste årene.

Norsk rock – en vever vekst
— Vi har vært beskjedne lenge nok. Paradoksalt nok er norsk rock, som vokser som aldri før, i ferd med å bli kvalt. Det blomstrer, men man har ikke så god jord å vokse i. Fremgangen de siste årene er et resultat av hardt arbeid igjennom hele næringskjeden av arrangører, turnerende artister, og konsertscener – arrangørene og hele næringskjeden har vært sterkt delaktige i dette, men vi trenger et stort løft for at ikke folk skal slite seg ut – ettersom feltet vokser i kvalitet og kvantitet kan man ikke leve på idealisme i all evighet. Hvis vi ikke snart vanner denne skjøre veksten, vil den visne hen. Fortsetter man å kvele eksistensgrunnlaget for arrangørene, vil vi se nedadgående kurve igjen i kvantiteten og kvaliteten på norsk rock igjen – og det har vi ikke råd til, avslutter Monica Larsson.

Publisert:

Del: