Null watt på So What

Av Stein Andreassen, leder NRF

So What har lenge vært en viktig institusjon i norsk musikkliv, med en enorm aktivitet, et trofast publikum og stadig nye talenter å vise fram. Det er egentlig bare å bøye seg i støvet. So What har blitt drevet frem av entusiaster og idealister, med et sterkt formidlingsønske tilhørende undergrunnen og den alternative scenen. Kunsten å kombinere denne idealismen med god næringsdrift, har gjort det umulge mulig; klubben har overlevd 9 fine år. Men nå er det altså slutt.

NRF er av den oppfatning at f.eks. Norsk Kulturråd fort bør komme seg på banen med noen midler slik at historien om So What, som en sentral aktør i de senere års positive utvikling av norsk musikk, kan dokumenteres. Hvilke tanker og forutsetninger lå egentlig bak? Hvilke utfordringer måtte man hanskes med? Hvordan holdt man ut som idealist? So What! som case vil kunne gi mange interessante og relevante svar på dette.

Selv om So What legges ned, i hovedsak som en følge av at aktørene er utslitte etter mange års hard jobbing, inneholder pressemeldingen noen kommentarer angående kulturpolitikken som vi kan utbrodere litt. Vi stiller oss bak fokuset om at rocken generelt har for svake vilkår. Uheldigvis ga ikke prosessen med Populærmusikkutredningen og den nylig fremlagte Kulturmeldingen den retningen fremover som er nødvendig for å utvikle den lokale aktiviteten. Det må gjøres noen sterkere og tydelige grep. Dette gjelder selv om disse ligger i skjæringspunktet mellom kultur & næring.

På lokalt nivå så er det også synd at Oslo Kommune somler slik med å ville initiere en rytmisk plan for byen. Da ville So What som ressurs blitt synliggjort, og muligens blitt tatt bedre vare på. Og da snakker vi også i form av anerkjennelse, ikke bare i form av midler.

Leve So What!