– Det økonomiske aspektet ved radiospilling er et poeng som så oftest blir glemt i diskusjonen om hvor stemoderlig norsk radio behandler norsk musikk. Av en eller annen grunn unnlater bransjen å nevne at de direkte tjener store penger på hva som spilles, og ved å gjøre dette bidrar de til svekke sin egen troverdighet, hevder radiosjef Nils Heldal i NRK i denne kommentaren til tolv norske musikkorganisasjoners krav om lovfestet norskandel i NRK. – Jeg har ikke så stor tro på bransjens kulturelle engasjement i denne debatten. For de fleste av dem handler det om penger, og et ønske om flere av dem, fortsetter han.

Nils Heldal (foto: Øyvind Holen)

Av Nils Heldal, Radiosjef, NRK

I Dagens Næringsliv 14. januar i år går 12 norske musikkorganisasjoner ut og krever at norskandelen av musikk i NRK Radio må bli lovfestet. Det er ikke første gang dette kravet kommer, men jeg håper det blir siste gang og at organisasjonene finner bedre egnede måter til å fremme sin egen sak enn gjennom lovpålegg.

For å slå det fast: Vi i NRK radio er for norsk musikk. Det er ingenting som gjør oss gladere og stoltere enn å presentere god norsk musikk. Vi har mange musikkforpliktelser. Ingen av dem føles som en klamp om foten. Vi er faktisk meget stolte av dem.

Vi stiller også høye krav til hvor mye norsk musikk vi skal spille. NRK P1 har 40% som mål, og når det med god margin. Petre spiller nå 38% i de formaterte flatene.

Vi i NRK har som mange av DN’s lesere sikkert fått med seg, også i år en anstrengt økonomi. Vi måtte dessverre kutte i programtilbudet. Det som ikke så mange har fått med seg, er at i tider hvor vi får mindre penger på å bruke på program, så bruker vi flere penger på ta opp konserter med norske utøvere. Vi bruker også mer penger på å finne fram til nytt norsk talent, da vi mener det er en for viktig oppgave til å overlates til de kommersielle plateselskapene.

Så hvorledes organisasjonene mener at vår utøvelse av vår musikkpolitikk til forveksling ligner kommersiell radio, er for meg en gåte, men jeg tilskriver det muligens litt “pengetåka”.

Bransjen opplever nemlig strengere tider. De bruker mer penger på å selge færre plater og de klarer ikke å motivere kundene sine til å slutte å brenne selv. I et fallende platemarked betyr inntektene fra radiospilling mer for bunnlinja. Nå betaler NRK 134 millioner kroner for retten til å spille musikk. Man kan mene mye om avgiftsnivået. Man kan, som jeg, mene det er meget høyt. Men en ting står fast – vi har ingen bånd eller plikter i forhold til platebransjen. NRK har betalt dyrt for vår uavhengighet.

Minuttprisen for P1 var i år 2000 192 kroner, mens Petre betalte 189 kroner til rettighetshaverne per minutt spilt musikk. Den tiden det tar P1 å spille en sang på fire og et halvt minutt har P1 betalt like mye for som det ville ha kostet en platebutikk uten noen form for rabatt å kjøpe 5 fullpris CD’er. 49 millioner gikk fra NRK til Gramo i år 2000. Disse pengene deles opp i to – en del til utøverne, den andre delen til plateselskapene. Om lag 25 millioner gikk direkte fra NRK til plateselskapene.

Det økonomiske aspektet ved radiospilling er et poeng som så oftest blir glemt i diskusjonen om hvor stemoderlig Norsk radio behandler norsk musikk. Av en eller annen grunn unnlater bransjen å nevne at de direkte tjener store penger på hva som spilles, og ved å gjøre dette bidrar de til svekke sin egen troverdighet.

Det synes i enkelte kretser å herske en oppfatning om at det er en menneskerett å bli spilt på norsk radio. At vi gjennom ukritisk spilling bidrar til å fremme norsk kultur. At vi ved å redusere oss selv til mikrofonstativ for platebransjen sikrer Norge tilfang av artister som definerer vår kulturelle egenart. Jeg har ikke så stor tro på bransjens kulturelle engasjement i denne debatten. For de fleste av dem handler det om penger, og et ønske om flere av dem.

Man trenger ikke å anstrenge seg meget for å føre bevis for denne teorien. Et eksempel er de selvoppnevnte kulturbærernes evinnelige forsøk på å gjøre tilfanget mindre og de spilte platene færre. Vi opplever til stadighet problemer med å få tilsendt plater som bransjen ikke finner det opportunt at vi spiller, eller som noen av dem selv sier – tar bort oppmerksomheten vår fra selskapenes verdensprioriteter

NRK leverer musikk til lytterne uten følgeseddel. Vi spiller ikke musikk som Coca Cola mener vi bør spille, slik at flest mulig av ønsket målgruppe hører reklamesnutten deres mellom musikken. Vi spiller ikke musikk fordi vi får X antall konsertbilletter, utenlandsreiser og logoen vår på TV. Vi spiller musikken ene og alene fordi vi har musikkjournalistisk vurdert den som riktig å spille.

Hvis man setter en lovpålagt prosentandel på norsk musikk, kaster man journalistikken over bord. Da reduserer man radiostasjonene til å bli en forutsigbar subsidieku for platebransjen. Vi har nok kyr i Norge – vi har for få musikkjournalister.

Innlegget sto opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 16. januar i år, og er bragt videre med tillatelse av artikkelforfatteren.

Publisert:

Del: