Kjetil D. Brandsdal, Jan Christian Lauritzen Kyvik og Anders Hana danner en av landets råeste rocketrioer: Noxagt. Fra sin base i Stavanger pumper de ut tung, støyete og slamsete rock som både slår rett i fjeset, angriper rockefoten og borer seg inn i hjernen. Powertrioen er ute med nytt album i disse dager, ganske enkelt titulert ”Noxagt”.

Noxagt @ Charlies Bar (foto: Tor Erik Schrøder)

Av Bjørn Hammershaug

Gruppen ble i sin tid startet som et soloprosjekt av Sandnes-artisten Kjetil D. Brandsdal, senere utvidet til en trio med Jan Chr. L. Kyvik på trommer og Nils Erga på bratsj. Med platene ”Turning it down since 2001” (03) og ”The iron point” (04) markerte trioen seg kraftig som et egenartet tilskudd til den norske hverdagsrocken, med en tung, energisk blanding av støy/hardrock og islett av mørk, norsk folkemusikk. Nils Erga har siden forrige plate forlatt Noxagt, og er erstattet av barytongitarist Anders Hana (MoHa!, Jaga Jazzist, Ultralyd, Crimetime Orchestra).

Ballade slår på tråden ned til Sørvestlandet for å snakke med Brandsdal om den nye platen. Han er å finne godt under dynen, med et termometer stikkende ut av munnen og febertokter som formelig damper ut av telefonrøret i den andre enden.

Vil ikke legges i støybagen

Hvilken betydning har endringen i besetningen, fra bratsj til gitar, hatt å si for Noxagt, Kjetil Brandsdal?

Etter en tungpustet pause på cirka et halvt minutt kommer det nølende fra den andre enden:
— Det der er ikke lett å svare på, altså. Hmm… det har vært glimrende vil jeg si. Hana passer veldig bra inn, og har gitt oss et slags utvidet repertoar. Hans inntreden har vært en fornyelse for bandet, det har gitt oss flere muligheter å spille på.

Ønsket du å føre Noxagt mot en spesiell retning med disse innspillingene?

Etter nok en lang pause: – Vi ønsket i hvert fall å lage en mer fokusert plate. Jeg synes The Iron Point var noe ujevn, med alt fra blastbeats til.. ja, mange ulike ytterpunkter. Det er et litt mer samlende fokus på denne nye.

Hvor vil du selv plassere Noxagt på det musikalske veikartet?

— Vi er i hvert fall ikke komfortable med den støybagen som blir forsøkt trukket over oss, jeg ser ikke helt den linken der altså. Vi anser oss for å være et rockeband. Alle tre hører på veldig mye forskjellig musikk, hele spekteret kan du si, og vi prøver ikke å kopiere noe. Det finnes heller ingen bestemt mal på det vi gjør. Vi vet ikke på forhånd hva resultatet vil bli. Låtene formes fra en idé som vi improviserer videre med. Det er et kollektivt samarbeid hele veien.

”Noxagt” er produsert av Scott McLeod, som vel særlig kjennes for sitt arbeid med de tyske krautrockerne Faust.

— Ja, vi kjente til McLeod fra hans arbeid med comebackplaten til Faust (Rien, 1995). Vi traff ham tilfeldigvis i Berlin for en tid tilbake, og han er vår faste lydmann når vi turnerer utenlands. Vi er komfortable med både hans teknikk og iver, og med den nye platen hadde vi en visjon om et åpnere lydbilde, klarere og med tydeligere distinksjon mellom instrumentene.

”Noxagt” gis ut internasjonalt på den amerikanske labelen Load records (Lightning Bolt, Sightings, Arab On Radar ++). Her i landet slippes den på YAP records, som er drevet av Fredrik Saroea og bergensbandet Datarock. De hadde lenge vist interesse av å arbeide med Noxagt, kan Brandsdal fortelle.

Ultralyder
Selv om det nå er Noxagt som er hovedgeskjeften til Kjetil D. Brandsdal, er han ikke en artist som står på stedet hvil. Han har vel allerede et 50-talls utgivelser bak seg med stort og smått, både som soloartist, og i band som Fibo-Trespo, Ultralyd og Kjertl del Brondo Group. Han er et helt sentralt navn innen moderne eksperimentell musikk her hjemme, om enn noe underkjent.

Hvordan har du utviklet deg som musiker siden du startet med hjemmelagde kassetter tidlig på 90-tallet?

— Det har variert fra band, til solo, og nå band igjen, og det er hele tiden en lærerik tilnærmingsprosess, på godt og vondt. Jeg har for eksempel gjort tidlige improv-rock ting som jeg ikke har lyst til å gjenta. Men jeg har planer om å gjøre mer som soloartist igjen. For et par år siden laget jeg musikk til en kortfilm av Torbjørn Rydland og det er noe jeg kunne tenkt meg å gjøre mer av.

Du startet jo også som soloartist, da med å gi ut hjemmelagde kassettutgivelser fra gutterommet tidlig på 90-tallet. Hva trigget deg egentlig mot eksperimentell/støymusikk?

— Da må jeg trekke frem ”The black album” (1977) av Boyd Rice som var en stor inspirasjonskilde for meg. Jeg fant også ut at mange av artistene jeg hørte på ga ut platene sine selv, og da tenkte jeg at det kunne vel jeg også gjøre. Det startet med kassetter, så ble det Lp’er etter hvert.

Du dumpet vel dine egne kassetter ut i platesjappene i nærområdet, nesten som en slags tidlig form for ”cultural jamming”. Hvorfor gjorde du dette?

— Altså, det var ganske enkelt at jeg ikke hadde noen andre distribusjonskanaler, humrer Brandsdal. – Det var faktisk den eneste måten jeg kunne få musikken ut på.

Etter den spede starten, spredte ryktet seg raskt om den unge mannens bedrifter med ulike konstellasjoner. En samleplate utgitt i meget begrenset opplag fra 2001, også titulert ”Noxagt”, fikk Stavanger Aftenblad til å skrive:
”Lytter du godt, er det til og med mulig å finne spor av system i galskapen. Noe av Brandsdals styrke er at han ser ut til gi blaffen i det meste. Han spiller inn ting han liker, uten å skjele til om det er rett eller galt i henhold til hva andre måtte mene. Det er et trolig det som har ført støyen hans til den andre siden av kloden, der Brandsdal regnes som et navn i verdensklasse.”

For Brandsdal var da forlengst fanget opp av blant annet en størrelse som Sonic Youths Thurston Moore og blitt utgitt på hans label Ecstatic Peace?

— Thurston Moore sendte meg et postkort allerede etter første plata jeg lagde. Jeg tror han plukket oss opp via bandet God is my co-pilot, som jeg jobbet litt med på den tiden. Etter utgivelsen på hans selskap har vi bare hatt sporadisk kontakt, men vi har gjort enkelte oppvarmingsjobber.

Hvordan har det musikkmiljøet du tilhører endret seg siden du begynte som utøvende artist?

— Jeg vil nok si det har fått mer oppmerksomhet og blitt mer anerkjent. Det har også kommet flere spesialiserte plateselskap, som Rune Grammofon, og det norske scenen har langt på vei blitt mer etablert. Selv om Noxagt ikke akkurat tilhører en støyscene, så virker det som denne fremdeles er mer anerkjent i utlandet enn her hjemme.

Kommende planer for Noxagt?

— Anders Hane drar snart på turné med sitt MoHa, så det blir vel bare noen få festivaljobber i Norge denne sommeren. Vi drar til England i september, da blir det muligens også en kort norgesturné. Så blir det Europa i november. Men aller først skal vi spille inn flere låter, avslutter en småsyk Kjetil D. Brandsdal.

Publisert:

Del: