av:

Publisert:

Del:

INNLEGG: – At NOTAM nå må bygge ned sin virksomhet er drastisk for de det berører, og det er derfor viktig å spørre seg om nettopp hvem det berører, hvorfor, og konsekvensene av dette, i øyeblikket og på lengre sikt, skriver komponist Julian Skar i dette innlegget. Han etterlyser også større engasjement blant kunstnerne selv, – i en tid der kulturpolitikken er preget av reformer, omorganisering, sterke meninger og sentralisering av makt.

Julian Skar_2008
Julian Skar_2008

Av Julian Skar

komponist, musiker og videokunstner

Jeg leste til stor skuffelse og bekymring Jøran Rudis innlegg om NOTAMs nedbygging publisert i ballade den 21.11.07 Og den 14.01.08. Rudi har gjennom to innlegg advart mot konsekvenser for NOTAMs brukere og musikklivet generelt dersom ikke bevilgningene fra kulturdepartementet svarer til virksomhetens omfang.

NOTAMs virksomhet er sammensatt av en forskende og kunstnerisk intensjon. Både kompetansen innenfor fagfeltet lyd hos de ansatte, og den kunstneriske kvaliteten på majoriteten av brukernes arbeider er utvilsomt skyhøy. I tillegg til kurs, seminarvirksomhet, forskning, skapende arbeid, publikasjoner, musikkteknologiske produksjoner i samarbeid med andre og på eget initiativ, har også NOTAM tilbudt meget oppdaterte og gode materielle tjenester til sine brukere. Ved et besøk hos notam02.no finnes dokumentasjon om institusjonens arbeid og resultater. Mye tyder på at NOTAMs virksomhet har gått mange i kultursektoren hus forbi, derfor opplyses det om her.

Nedbygging og konsekvens
At NOTAM nå må bygge ned sin virksomhet er drastisk for de det berører, og det er derfor viktig å spørre seg om nettopp hvem det berører, hvorfor, og konsekvensene av dette, i øyeblikket og på lengre sikt.

Det mest innlysende er selvfølgelig brukerne, som får redusert sine muligheter til å bedrive lydarbeid. Lydstudioene på NOTAM består av svært kostbart utstyr som de aller fleste ikke har mulighet til å skaffe seg privat. At NOTAM må begrense tilgangen, skaper også en større avstand til brukere som ikke lenger har samme mulighet for å tilhøre et miljø.

I et lengre perspektiv er det svært ugunstig for en kulturnasjon å ikke lenger ha et høyt profilert kompetansesenter innen faget musikkteknologi. Dette er noe som i sin ytterste konsekvens kan føre til stagnasjon i feltet, og som vil berører nesten alle som driver med musikk. En nedbygging av NOTAM er et skritt nettopp i denne retningen. Som Rudi presiserer i et av sine innlegg er vi i en situasjon ”hvor nær sagt all musikkopplevelse involverer musikkteknologi i en eller annen form, og hvor stadig bredere grupper i kunst- og kulturliv øker bruken av musikkteknologi i sitt arbeid.”

Årsak og virkning
Synliggjøring av en klar profil og positivt omdømme i det offentlige kulturliv synes å være helt avgjørende for enhver aktørs fremtidige eksistens. Deltagelse og engasjement er imidlertid hverken en forutsetning eller garanti for å oppnå denne synligheten, hvor forenklinger, svulstig selvhevding og merkevarebygging ofte er nøkkelen til omtale og belysning av sitt virke.

Til tross for positive tendenser i kompetanse og studietilbud på musikkteknologi i Norge, finnes den allikevel i mange situasjoner utilstrekkelig. Derfor opptrer ofte NOTAM ofte som bakmann og mellomledd mellom aktører og produksjon. Som en utvidelse av studietilbudet ved f.eks. NMH og Kunstakademiet, eller med teknisk assistanse til ambisiøse prosjekter under festivaler som Ultima og Vinterlydfestivalen. En nødvendig, men utakknemlig jobb. Metaforisk kan NOTAM omtales som en ”Swiss army knife”. Et redskap som tetter alle hull i konstruksjonen der det måtte trenges. Det er et meget viktig arbeid men dessverre ikke noe som bidrar til særlig kreditering bortsett fra et par klapp på skulderen fra kollegaer og de som blir begunstiget, samt en svarteper i lomma. Dessverre, men ”anerkjennelse setter ikke salt på bordet, den er snarere bare salt i såret.” (Petter Wettre. Ballade 25.09.07)

Et godt eksempel på dette er konserten som NOTAM arrangerte på Parkteatret 31.august 2006. Konserten var en kavalkade av profilerte artister og komponister som urfremførte verk bestilt av NOTAM. Salen var fylt til randen av unge kunstnere og musikkelskere, og stemningen var svært god. Journalister, anmeldere og media generelt glimret imidlertid med sitt fravær. Å få sitt navn på trykk i gylden skrift er nok også utslagsgivende for offentlig kultursponsing, og her gikk det som normalt galt for NOTAMs vedkommende.

Lydforskning
Forskning og teorier som omhandler lyd og akustikk har skapt grunnpilarene for alle som arbeider med lydproduksjon, i alle ledd. Enten det er hjemme på gutterommet med gratis software eller i avanserte, subsidierte lydlabber Det er nettopp resultatene av denne forskningen som stimulerer til kreativitet. Når denne kreativiteten manifesterer seg som eksperimenter – i lydlabene, i lydstudioene, i lekenheten, og i tilfeldighetene – konkretiseres teknologien vi forholder oss til i hverdagen, og bidrar slik til videre forskning og ny utvikling.

Brukerne
Dette innlegget retter seg også til kunstnere med tilknytning til NOTAM. Et av Rudis punkter for omorganisering er at enhver som bruker NOTAM i fremtiden må skrive en kontrakt som plikter brukeren til å nevne dette i sin omtale av egne verk.

Dette er ikke mye forlangt, og antagelig noe NOTAM burde gjort for lenge siden. Brukerne bør derfor ta et standpunkt i forhold til seg selv. Hva har de gjort for å fronte NOTAM, og hvordan kan de bidra til bedre vilkår i fremtiden? At NOTAM har begynt med slike kontrakter, signaliserer at NOTAM ikke finner krediteringen fra sine brukere tilfredsstillende. Lite tyder på at brukere har noe imot å kreditere NOTAM eller å uttrykke takknemlighet. Men så lenge det ikke kreves, vil det heller ikke skje i stor nok grad.

Dessverre er det slik at man ofte ikke vet hva man har før det forsvinner. Når nå gratis og uforpliktende tilgang til NOTAM forsvinner, vil dette forhåpentlig skape en positiv mentalitetsforandring og bevisstgjøring hos fremtidige brukere om hvilket unikt tilbud de faktisk har der.

Kulturpolitikk og kulturskapere
Vi befinner oss i en tid der kulturpolitikken er preget av reformer, omorganisering, sterke meninger og sentralisering av makt. Disse meningene har i den siste tiden i det offentlige rom blitt ytret av kulturministeren, næringsliv, forskere, redaktører og institusjonsledere.

I en kulturdebatt (og i de fleste debatter forøvrig), blir fort retorikken fra høyere politisk hold preget av et spill med ord og flittig bruk av sterke begreper. Et krav om nærmere presisering av begreper og slagord samt grundig undersøkelse av kilder, og velformulerte motargument kan være et effektivt filter for å belyse hva som egentlig gagner kulturpolitikken. Budsjettene til norsk kulturliv har siden Giske tok over som kulturminister økt. Det er tilsynelatende et positivt fremskritt. Det er allikevel (eller nettopp derfor) viktig å ikke tillate dette å gi en bedøvende effekt på engasjement og konstruktiv kritikk.

Undertegnede savner innlegg og større synliggjøring i media fra de aktørene som er den største forutsetningen for at en kulturdebatt overhodet kan eksistere. Nemlig kunstnerne i norsk kulturliv. Med den knallharde og tilsynelatende målbevisste kulturpolitikk som nå utredes, bør enhver ha en indre samvittighet til å delta, da mye tyder på at de omrokkeringer som pågår vil sette et sterkt langvarig preg på norsk kulturliv i fremtiden. Sutring i etterkant er lite fruktbart. Jeg oppfordrer derfor kunstnere til å ytre seg hyppigere om kulturpolitikken, brukere av NOTAM til å tenke på hva de kan gjøre for å bevare det tilbud institusjonens arbeid representerer, og bevilgerne i kulturdepartementet til å justere kursen, av overnevnte grunner.