Det har blitt unaturlig å tenke én sektor, mener senterets leder Christian Blom.

Stian Westerhus under feiringen av Notam 25 år lørdag 23. november i Kunstnernes hus, Oslo, © Eskil O Vestre

Det er lørdag kveld, og i en kinosal fylt til randen følger forsamlingen nøye med på to menn som sitter midt i et hav av kabler foran lerretet. Den ene skrur litt på brytere her og der, og ser ut som han befinner seg i krysningspunktet mellom å DJ-e og å reparere et komplisert romskip i en science fiction-film.

Bryterne hans er koblet til det nevnte kabelhavet, og i den andre enden av snøret står en installasjon av håndlagde neonrør. Over disse lener den andre mannen seg, dypt konsentrert, mens han langsomt og møysommelig beveger to mystiske sensorer over de glødende fargene.

Duoen Risto Holopainen og Per Hess under Notams 25 årsjubileum, © Eskil O. Vestre

Støybad og hypnotisk elektronika
Hva er det han egentlig holder på med her? Noe med ansiktsuttrykket forteller oss at mannen spiller et instrument. Og selv om dette mystiske, høyteknologiske ritualet er ganske fjernt fra hva man vanligvis forbinder med frasen “spille et instrument”, ser det ut til at hans bevegelse av sensorene påvirker musikken vi hører. Skjønt, også den utfordrer publikums forestillinger om hva musikk kan innebære.

Det hele låter først mest som oppussingsprosjektet til naboen. Men så, etter flere minutter badet i støyen, blir det hele hypnotisk, nesten behagelig. Drømmende. Verket bærer tross alt navnet Neonmeditasjoner (2018). Musiker- og visuell kunstner-duoen på scenen heter Risto Holopainen og Per Hess, og vi befinner oss i kinosalen på Kunstnernes hus.

Anledningen er 25-årsjubileumet til Notam, Norsk senter for teknologi i musikk og kunst. Stian Westerhus, kjent fra blant annet Jaga Jazzist, avslutter snart serien med minikonserter, stående i en nå mørklagt kinosal mens han fremfører soloverket Amputation (2016). En mektig vegg med vakre, helelektroniske ambient-lydlandskap kombineres med Westerhus’ aggressive jamming på elgitaren og kryptiske falsettovokal.

Blir mer tverrfaglig
En time tidligere står Notams daglige leder Christian Blom foran forsamlingen, omkranset av kabler og neon-lysrør, for å introdusere aftenens program. I sin tale understreker han at Notam på sin 25-årsdag er i endring. Fra sine røtter i krysningspunktet mellom musikk og teknologi, har senteret gradvis blitt mer tverrfaglig, og i forbindelse med jubileet har Norske Billedkunstnere og Unge Kunstneres Samfund blitt offisielt innlemmet i organisasjonen.

Nye broer er blitt dannet. Og ikke gjennom noter eller ord, argumenterer han, men den binære koden – som han kaller vår tids universelle alfabet.
– Den knytter aktiviteter sammen, den utfordrer samfunnets sektorer og den er en forutsetning for vår kultur. Hos oss på Notam har vi kunstnere som jobber med robotikk, video, musikk, programmering, tekst og bilde. Denne tverrfaglige aktiviteten er en konsekvens av vår tids universelle alfabet: alt går gjennom en prosessor, stadfester Blom.

Christian Blom, leder av Notam, holder jubileumstalen til 25-åringen, © Eskil O. Vestre

Kunstnerens kritiske blikk
Endring er kveldens tema. For all menneskelig aktivitet, kultur og teknologi er resultat av en gjensidig utvikling, påpeker han, og trekker linjene helt tilbake til oppfinnelsen av flintøksa. Nå til dags er det imidlertid på et annet nivå.
– Det som er annerledes i møtet med vår tids teknologi er at utviklingen går veldig fort. Den endrer vår atferd som individer og måten vi er sammen på, og dermed vår kultur.

Kunstnerens kritiske blikk er viktig i utviklingen av denne nye kulturen, poengterer Blom til slutt i sin tale.
– Om vi kunstnere skal holde på denne posisjonen, må vi kjenne teknologien. En kunstner som kan gjøre undersøkelser av teknologiske fenomener, bidrar til å holde samfunnet kritisk.

Dømmende maskiner
I atelieret to etasjer høyere opp i Kunstnernes hus treffer vi på Boris Kourtokov. Den Oslo-baserte, russiskfødte kunstneren står foran sitt verk Machines that judge us (2019), og forteller om teknologien og tankene som ligger bak.

Boris Kourtokov, © Eskil O. Vestre

De er helt i tråd med Bloms visjon om kunstnerens kritiske blikk på samfunnsomveltende teknologi. Tre overvåkingskameraer er plassert i rommet, og peker mot betrakterne av verket. Kameraene inneholder hver sin mikroskopiske PC, og er alle koblet til samme monitor.

Etter å ha stirret rett inn i det sorte, uhyggelige objektivet i en stund, dukker undertegnedes fjes opp på monitoren. En maskinell stemme begynner å lese opp sine dømmende konklusjoner, basert på utseende – nærmere bestemt alder og kjønn.

Boris Kourtokovs verk “Machines that judge us”, fra 2019, © Eskil O. Vestre

– Det du ser foran deg her, er ikke koblet opp til internett, og ingen av dataene om deg vil forlate dette rommet. Alle replikker er forhåndsskrevet. Kameraene er simpelthen utstyrt med fritt tilgjengelig open source-kode for ansiktsgjenkjenning og algoritmer, av samme typen som blant annet Facebook Ad Manager legger som sitt fundament, forklarer Kourtoukov.

Fysiske og musikalske verk
Han forklarer at analysene innad i installasjonens kretskort baserer seg på rene stereotypier. Og at den robotiske stemmen til verket hans er ment å ikke legge skjul på noe.
– Teknologien her dømmer bektrakteren utelukkende for å fastslå hvor vidt man kan tjene noe penger på vedkommende.

Det den unge kunstneren jobber med er ikke musikk. Det har han aldri gjort heller, forklarer han. Men verket deler atelier med Gunhild Mathea Olaussens installasjon Blow (2012), som i mer klassisk Notam-ånd kombinerer et fysisk verk med det musikalske.

Blow er satt sammen av en vifte, en harpe, avispapir og lydforsterkere. Rommet fylles med jevne mellomrom av en behagelig harpeklang. Som slik blir fremført ikke av et menneske – men av en maskin hvis vanlige jobb består av å kjøle Oslo-boernes hoder ned under de siste årenes intense juli-hetebølger.

Teknologi som fellesskap
Ikke alle kunstprosjekter koblet til Notam er tverrfaglige, understreker Blom til Ballade.
– Det er ennå mye renspikket musikk. Samt video, og andre kunstneriske uttrykk som forholder seg til ett medium. Men sonene imellom kunstuttrykk som forholder seg til ett enkelt medium begynner å bli utfylt av kunstnere som blander. For oss blir det derfor unaturlig å tenke sektor: teknologien er et fellesskap.

Christian Blom, daglig leder i Notam, © Selma Benmalek

På nittitallet støttet Notam musikklivet og kulturmyndighetene med å få opprettet sine egne domener og sine første e-postadresser. Nå som det er det blitt mer allment tilgjengelig å løse slike oppgaver på egenhånd, har Notam gått over til å tilby dem andre former for støtte og tjenester.

– Vi har gått fra å være et nettverk for koordinering av forskning på teknologi, musikk og akustikk, ved Universitetet i Oslo, til å bli en frittstående stiftelse. Som driver med forskning og utvikling innen kunst og teknologi samt utdanning, hjelp til skapende arbeid og formidling.

Notam arrangerer en rekke kurs der kunstnere underviser både store og små. Han forklarer at senteret har én fot i akademia, og én fot i det frie kulturlivet. Og derfor gjerne jobber sammen med akademia på forskningsprosjekter, men samtidig deltar i utviklingen og formidlingen av kunstverk sammen med profesjonelle kunstnere.

Jubileumskvelden inneholder et bredt utvalg av disse produksjonene, alt fra performancer som Neonmeditasjoner til installasjoner som Machines that judge us. Og, ikke minst, kveldens favoritt blant de yngste deltakerne: et interaktiv bordtennisbord som kombinerer barns ivrige racket-slag med lydeffekter fra en DJ med lynkjapp responstid.

Duoen Samvær Under Tilsün med bordtennis-DJ-lydeffekt-interaktivitetsverket “Pling Pong”, © Eskil O. Vestre

En åpen dør
Under sin tale på Kunstnerne hus oppfordret Blom til applaus for senterets ingeniører og teknikere, og ikke minst til Jøran Rudi. Rudi var Notams første leder, og styrte senteret gjennom hele 17 år. En hyllest ble også rettet mot kunstnerne Notam jobber sammen med. I fjor talte de hele 220 stykk fra mer enn 23 land.

Jøran Rudi. Foto: Vera Rudi

Russiskfødte Kourtokov forteller om betydningen av å bli tatt under Notams vinger. Takket være at det hendte, ble det mulig for ham å fullføre drømmen om å lage den nye utgaven av Machines that judge us som vi fikk se i dag. En tidligere versjon av installasjonen så dagens lys under en Summer Residency på nederlandske V2_, Lab, et tverrfaglig senter for kunst og media i Rotterdam.

Blom forteller at Notam var til stor hjelp også for ham, den gangen han flyttet fra Bergen for å etablere sitt yrkesliv i Oslo.
– De var en åpen dør. Rudi, som ledet senteret den gangen, tok meg vel i mot. Han stilte fasiliteter til rådighet, og ga meg en CD med musikk han mente jeg burde høre på. Daværende produsent Bjarne Kvinnsland sørget for at jeg fikk et nøkkelkort, så jeg kunne komme og gå som jeg ville. Og til og med et lite arbeidsstipend. Jeg husker jeg følte at det var en tillitserklæring, og et skritt i riktig retning. Og det er akkurat det man trenger som ung kunstner.

En voldsom sammenknyting
Tjuefem år er lang tid. Mye av teknologibruken innen musikk som ble sett på som banebrytende i 1994 er nå allment tilgjengelig for enhver bedroom pop-musiker med en Macbook, eller til og med fra apper på mobilen. Men hvor lå pionerarbeidet den gangen, og hvor er vi i dag?
– I 1994 befant musikkverdenen seg i overgangen mellom analogt og digitalt, minner Blom oss på.

Pionerarbeidet ligger der hvor outputen er lyd, bilde eller bevegelse, og inputen er en form for interaktivitet, eller sensorteknologi, sier Christian Blom i Notam, © Eskil O. Vestre

– Jeg var ikke hos Notam enda den gangen, men Øyvind Hammer hos oss utviklet på den tiden programvare for digital lydbehandling. Dette plasserte oss helt i fronten internasjonalt, og programmene ble brukt av universitetsmiljøer verden over.

I dag er det selvsagt ikke lenger programvare, eller apper, som anses som siste skrik og øverst på agendaen til et norsk senter for nyskapende bruk av teknologi i musikk og kunst.
– Teknologiutbredelsen har medført en økende tverrfaglighet, og i dag vil jeg si at pionerarbeidet ligger der hvor outputen er lyd, bilde eller bevegelse, og inputen er en form for interaktivitet, eller sensorteknologi.

Som da Hess tidligere på kvelden brukte nettopp sensorer og filtre for å omforme farger og valører til et lydbilde, i Neonmeditasjoner. Eller da det orwellske blikket til Kourtokovs Machines that judge us traff undertegnedes fjes, og trigget en uhyggelig audiorespons.

– Det er akkurat dette som nå forener ethvert tenkelig kunstuttrykk. Men vi ser også de samme tendensene i biologien, med sensorer som gir oss informasjon om vær og vind, om planter og dyr. Det er snakk om en voldsom sammenknytning av ulike deler av tilværelsen. Som møtes i teknologien, avslutter Blom.

Publisert:

Del: