Ved Norges musikkhøgskole pågår i desse dagar eit forskingsprosjekt der ein søkjer formidla utøvaren sin sentrale plassering i musikkhistoria. Dette er eit perspektiv som i stor grad har mangla i den tradisjonelle historieskrivinga, og no ynskjer ein belysa korleis utøvarane ikkje berre er fortolkarar i si eiga samtid, men òg kan spela ei sentral rolle for kva som i ettertid vert ståande som gangbart repertoar. Prosjektet er eit samarbeid mellom musikkhøgskulen, Simax Classics og NRK Arkiv & Research, og Ballade har samtalt med to av initiativtakarane; Idar Karevold og Erik Gard Amundsen, i det den første av i alt 10 CD-ar er klar for lansering. – Det handler egentlig om at vi får et syn for hva som er vår musikkhistorie. At det ikke bare er komponist x og komponist y, men også utøverne, som har vært i forkant og sørget for at det har vært noe låt! seier Karevold til Ballade.

Norske utøvere, Simax 2006

Av Ida Habbestad

— Utøverne har nok litt skyld selv, seier professor i musikkhistorie, Idar Karevold, som forklaring på kvifor norske utøvarar sjeldan er omtalte i den norske musikkhistoria. Det nærmar seg slutten på vår samtale, og Karevold fortel korleis utøvarane tradisjonelt sett ikkje har forstått betydninga av å driva lobby for verksemda si.

— Det har nok vært mye av holdningen ”Jeg bare ‘speller’, jeg!”, seier Karevold.

Den manglande historia
Det er ikkje meir enn 20 år sidan Robert Riefling – ein av våre største pianister i etterkrigstida – gjekk bort. Men når Karevold underviser studentane på musikkhøgskulen, er det ikkje mange som har høyrt om Riefling. Endå færre er dei som veit kven Nils Larsen er – og slik kan ein rekna seg gjennom ei rekkje namn på sentrale utøvarar i norsk musikkliv.

Om ein så skulle ynskt å sjå attende på kven dei var, Nils Larsen, Robert Riefling, og alle dei andre, finst der få samla kjelder å venda seg til. Dette manglande perspektivet i den norske musikkhistoria er utgangspunktet for ”Norske utøveres verker 1945-2000”, der ynskjet er å få satt fokus på utøvaren si rolle i den musikkhistoriske utviklinga.

Gjennom ein serie på i alt 10 CD-ar, presenterast breidda i det norske musikklivet, frå etterkrigsåra og fram til idag. Ein får stifta kjennskap til pianistar, fiolinistar, songarar, blåsarar, kyrkjemusikarar – samt til ensemble som t.d. Den Norske Blåsekvintett.

Utvalet er gjort av ei prosjektgruppe beståande av Idar Karevold frå musikkhøgskolen, Erik Gard Amundsen i Simax og Kari Jacobsen frå NRK Arkiv & Research. Frå arkivet i NRK samt andre stader har dei funne fram ei rekkje opptak, og sit per dags dato med kring 4700 brukande spor. Dei har lytta, samtalt med slektningar og elevar, og freista setja saman eit representativt utval, både av utøvarar og verk.

Slik vert ein ny del av norsk musikkhistorie skrive. Vonleg vil dette òg få skriftlege resultat, men i første omgang denne fonetiske presentasjonen. Erik Gard Amundsen fortel om bakgrunnen for prosjektet:

— Det å finne frem til norsk utøvertradisjon er noe vi har hatt lyst til lenge. Simax har alt utgitt flere historiske arkivserier. Men dette er jo et helt unikt prosjekt, og vi som sitter med det ser hvordan konturene av en tradisjon kommer frem ettersom vi jobber oss gjennom arkivmaterialet. Dette vil vi også ha ut til publikum.

Musikkhøgskulen den store satsinga
Tanken bak prosjektet, strekkjer seg langt attende i tid. Utøvarane det handlar om har bidratt i ei oppbyggjingsperiode utan sidestykke i norsk musikkliv. Frå ein i 1945 hadde to symfoniorkestre og tre private musikkonservatorier, og fram til ein i dag har fått institusjonar som KORK, symfoniorkestra i Trondheim, Stavanger Tromsø, Rikskonsertene, Den Norske Opera, fleire konservatorier, musikkskular, musikklinjer, ei rekkje festivalar, osb. Midt i denne utviklinga, i 1973, vart musikkhøgskulen oppretta.

— Det var en mye større satsning enn hva man er klar over i ettertid, seier Karevold. – Det ble avertert 50 lektorater, fem dosenturer, fem professorater – i alt 60 stillinger! Pluss en administrasjon, innenfor en institusjonstype som ingen egentlig hadde peiling på. Da vi møttes i Nordahl Bruns gate 1. september 1973, fantes det ikke noe rom som hadde plass nok til oss alle. Anfinn Øyen hadde et innlegg den dagen. ”Her skal jo de fleste av oss antakelig tilbringe resten av vårt yrkesaktive liv!” sa han. Og da tenkte jeg: ”Ja, det skal vi antagelig – men hvor i all verden skal vi være?”

I 1973 vart altså seksti av dei mest kyndige krefter i landet samla – og ein såg potensialet som fanst her; alt dei til saman hadde av røynsler frå si verksemd, kunnskapen dei hadde, osb.

— Vi begynte å snakke om at dette burde vi ivareta, seier Karevold. – Vi burde snakke med folk, få frem deres erfaringer; hvorfor spiller de de verkene de spiller, hva er det de har med seg fra sine lærere, hvilken tradisjon ser de seg selv i?

Utøvaren bestemmer kva repertoar som vert ståande
For utøvarane er viktige bidragsytarar i musikkhistoria, meiner Karevold og Amundsen. Utøvaren står i ein tradisjon, og kva vedkomande utøvar formidlar vidare til generasjonen etter, påverkar i stor grad preferansene til denne neste generasjonen:

— Jeg hadde gjennom Aftenposten et lørdagsintervju med Eva Knardahl da hun fylte 60 år, fortel Karevold. – Hun snakket om sin studietid hos Mary Barratt Due, som hadde en italiensk bakgrunn. Dette førte til et helt annet repertoarvalg og en annen tilnærming enn hos dem som var elever hos Nils Larsen. Da fikk vi plutselig et lite glimt av forståelse for hvorfor ting er som de er.

Utøvarens repertoarval er rett og slett avgjerande for kva som vert ståande som interessant musikk for ettertida, meiner Karevold:

— Hvis du tar et lengdesnitt i karrieren til en utøver, ser du at bestemte verker som er i skuddet i perioder etterhvert kan forsvinne. Paul Hindemith spilles nesten ikke i dag, Igor Stravinskij spilles mye mindre enn da han levde. Klaus Egge er nesten forsvunnet, og så videre. Konsertarrangørene har sitt å si, men utøverne er jo dem som til syvende og sist bestemmer sitt repertoar. Det er alltid noen som spesialiserer seg på å spille ny musikk, men i bredden ser du hva som går inn: Utøverens verker er avgjørende når det gjelder hva som blir stående innenfor vårt miljø som gangbart repertoar. Den eneste måten vi får innsyn i det, er å se tilbake: hva har vært utviklingen, seier Karevold.

Overeksponering av Grieg
Slik meiner Karevold og Amundsen å finna interessante trekk i materialet dei har gjennomgått:

–Vi ser for eksempel at vi finner påfallende få fremføringer av Mozart i materialet vi gjennomgår, seier Amundsen. – Dette er noe vi ser også idag: det er få nordmenn som programsetter Mozart.

— Og vi har også kunnet studere en overeksponering av Griegs Ballade, fortel Karevold. – Den måtte man spille, det var en del av trimmen!

— Man ser også at det ikke er noen som ivaretar de komponistene som er gått ut av tiden, held han fram. – Her har utøverne et ansvar som man i Norge ikke har ivaretatt: å ta vare på hele vår bredde. Dette vil nok på sikt være en del av debatten: hvordan lager vi vår musikkultur? Hvordan formidler vi den, og hvordan skal vi unngå å glemme?

Valet av repertoar
På den første CD-en i serien, presenterast Marit Isene, Øyvind Gulbrandsen, Arild Sandvold, Ernst Glaser og Robert Riefling. Korleis har de tenkt når de skal gje eit kort innblikk i desse utøvarane sine karrierer; har ein vore prisgitt materialet ein har funne i NRK, eller kan lyttaren rekna med at utvalet er representativt for utøvarane?

— I første omgang har vi lagt vekt på å finne et så godt materiale lydmessig at vi kan plassere det i en kommersiell sammenheng, seier Karevold. – Det har ingen hensikt å lage en serie som en ikke orker høre på på grunn av lydmessige årsaker!

— Men vi går gjennom alt som finnes av stoff, og danner oss et bilde av artisten og tradisjonen artisten står i, seier Amundsen. – Robert Rieflings Bach er et typisk eksempel.

— Riefling var blant annet elev av Wilhelm Kempf, og har med seg den tyske høykulturen innenfor klaverspill, både i framføringene av Bach og av Beethoven, forklarer Karevold. – Han spilte ”Das wohltemperierte Klavier” i sin helhet på konserter etter krigen, i Oslo, London, Stockholm og København. Han gjorde et opptak den gangen, og han spilte det inn på nytt noe av det siste han gjorde. Om du sammenligner med Eva Knardahl og lytter til hennes Scarlatti, så er det en eruptivitet der som du kanskje ikke hører hos noen andre. Knardahl var i lenge i USA, jeg tror hun var borte mellom 1947 og 1965. Da hun kom hjem – det ser vi av alle opptakene – feide hun gjennom norsk musikkliv, og spilte overalt, alt mulig. Hun var et funn til å spille mens hun var aktiv. Vi ser utøvernes personlighet i dette, i repertoarvalg og spillemåte.

— Og så rart det enn kan høres: jeg tror det er viktig å få NRK på banen, skyt Amundsen inn. – Tidligere nærmest bodde komponister og utøvere i NRK, det var der verk ble innspilt og redigert – det var der det skjedde! Nå har NRK dessverre slettet veldig mye av sitt gamle materiale, eller overført det fra et høykvalitetsformat til et lavkvalitetsformat. Jeg tror at vi med dette prosjektet gjør NRK litt oppmerksomme på seg selv, at de sitter på en stor verdi.

Det er færre gale noter!
Det er sjølvsagt praktiske årsaker til at ein ikkje alltid er flinke til å ivareta tradisjonen. Slik ein kanskje stadig befinn seg nær situasjonar som burde dokumenterast, personar ein burde ha intervjua, henta kunnskap ifrå. Men er det verkeleg så viktig? Eg sit med eit bilete av at utøvarane stadig vert dyktigare – at nivået på utøvarprestasjonane må vera eit anna no enn for femti år sidan. Er dette ein feilaktig påstand i forhold til det gamle materialet de høyrer gjennom? Og har dette materialet også ein musikalsk verdi, all den tid ein kanskje kan finna nyare innspelingar som er vel så gode?

— Ser man på alle utøvere i dag under ett er nok det tekniske nivået blitt høyere enn det var tidligere, seier Amundsen. Det er likevel veldig interessant. Hvis du for eksempel hører Arild Sandvold spille Ludvig Mattias Lindemans variasjoner over ”Hvo ene lader herren råde”… Ikke bare er alle toner med: jeg har aldri hørt det spilt så storslagent som det gjøres her. Alt høres helt selvfølgelig og riktig ut; alle tempi i de forskjellige variasjonene. Og dette er et liveopptak, han spiller et bravurastykke gjennom, fra a til å!

— Jeg skal sitere Robert Riefling, seier Karevold. – Jeg spurte ham i 1986 hva som var forskjellen da han startet på begynnelsen av 1930-tallet og til forholdene i dag. Han svarte: ”Det er færre gale noter.” Med det mente han at perfeksjonen er stadig stigende. Og han mente dette hadde med å gjøre at det på 30-tallet var lite innspillinger og radiooverføringer; at stofftilfanget en moderne lytter har idag er mer omfattende. Idag er du nødt til å spille perfekt i utgangspunktet, og så får du interpretere på toppen av det.

— Men vi har underveis kommet over flere fantastisk imponerende liveopptak, held Karevold fram. – For eksempel et opptak av Ernst Glaser og hans kone Kari Årvoll Glaser som var så briljant, så fortreffelig på alle måter, at man spør seg: er dette mulig?

Å byggja medvit kring tradisjonen
Så er det altså ikkje berre det historiske suset som gjer det interessant å lytta til denne serien – men òg at ein får presentert overlegne tolkingar, dei fleste i liveopptak. Kvart halve år framover, vil det komma det nye slike opptak i handelen – og slik vil det òg vera mogleg å fylgja med etterkvart som historia skrivest. Ei historie som vil vera viktig, ikkje minst for utøvarane og musikkstudentane sjølve.

— Vi står ovenfor en stor utfordring den nærmeste tida, som handler om å bygge bevissthet om tradisjonen, meiner Karevold. – Det handler egentlig om at vi får et syn for hva som er vår musikkhistorie. At det ikke bare er komponist x og komponist y, men også utøverne, som har vært i forkant og sørget for at det har vært noe låt! For denne historieløsheten gjør at vi står i fare for å sage av den greina som vi tror vi har sittet på. Idag har man hørt om Leif Ove Andsnes fordi han har slått igjennom så enormt i New York. Men vi kan ikke bare satse på det; Vi må bygge planken her!

Serien er støtta av Norsk kulturråd.

Publisert:

Del: