Popkomm, musikkmessen som ble avholdt denne helgen i Köln, er blant verdens største: Et multinasjonalt fesjå for alt som har med musikk og underholdning å gjøre. I år satte Music Export Norway Norge på kartet for alvor.

Claes Olsen, Racing Junior

– Opplegget i fjor var ikke helt håpløst, men nesten, forteller Terje Pedersen fra Warner Music Norway. – Da sto vi fra Norge og gjemte oss bak en bitteliten gulblå plakat. Det var flaut.

I år stilte Norge med et profesjonelt opplegg i regi av nyetablerte Music Export Norway, og det skapte den riktige kontakten med de riktige menneskene. “Norway Now”- standen ble svært godt besøkt, Norge vant til og med publikumsprisen for beste strøartikler: Seigmenn, røde ølbokskjølere og CDen “Norway Now”, med smakebiter fra 17 norske band.

Mye av æren for denne suksessen må tillegges Music Export Norways Inger Dirdal og Maria Svoren, som gjorde den norske standen til en nyttig møteplass for alle som var interesserte i Norsk Musikk. Dirdal og Svoren lot til å vite hvem samtlige norske delegater var, og koblet stadig nyskjerrige utlendinger med den riktige norske representanten, i tillegg til at de sørget for at standen fremsto som attraktiv og ryddig til en hver tid.

At vi er ganske fornøyde med norsk musikk hjemme på berget er vel og bra, men det ligger fremdleles mange tunge tak forut om vi virkelig skal overbevise i utlandet. Dette spesielt siden vi nå prøver å albue oss inn på verdens tøffeste musikkmarked, nemlig pop-rock-arenaen – og det omtrent samtidig med at vi begynner å få dreisen på denne sjangeren i Norge. Av nye artister som allerede har fått en stjerne i boka i utenfor grensene, kan navn som Briskeby og Big Bang nevnes, samtidig som mange av de mindre, uavhengige labelene – så som Racing junior og Rec 90 og dBut – presenterer spennende boblere som Sister Sonny, St. Thomas, Ai Phoenix og Perculator.

Katja Krebs fra Rolling Stone Magazine Tyskland synes mesteparten av den norske musikken er for melankolsk og dyster. Med tanke på det norske markedet kan dette virke rart, men så er heller ikke musikken som finnes på norske lister den samme som vi er kjent for i utlandet:

For det er de norske darkwave-, goth/electronica- og metallbandene som hittil har vært Norges musikkambassadører: Black metallerne Mayhem, Satyricon, Dimmu Borgir og The Kovenant, synth/techno-bandet Apoptygma Berzerk, metall/electronica-bandet Theatre of Tragedy og eks-Seigmennene Zeromancer er alle band som er langt bedre kjente på kontinentet enn i sine egne nabolag.

Derfor var det kanskje overraskende at ingenting av denne musikken var å finne under “Norway Now”-banneret: Eneste representanter for metallsjangeren var stoner-rockerne El Caco. Katja Krebs ble uansett positivt overrasket over bandene som spilte på den norske showcase-konserten lørdag: – Jeg likte virkelig Big Bang i kveld, de er fantastiske på scenen.
Krebs skrøt også av beat-syntherne i Perculator: – De stikker seg ut fra resten med en unik sound og et spesielt image. Men det var ikke bare Krebs som var nysgjerrig på den nye norske musikken. Både den norske standen og konsertkvelden var godt besøkt av nysgjerrige utlendinger, som følte at norsk musikk hadde noe å by på. spesielt morsomt var det å registrere at mange representanter fra våre naboland klart signaliserte at de fulgte med på hva som skjedde innenfor norsk musikk om dagen.

De fleste norske artistene, med noen hederlige unntak, fortalte at de så på Popkomm som en fin mulighet til å vise seg frem for folk som kunne hjelpe dem:

Sister Sonnys Peder Carmona fortalte at siden bandet var så håpløst lite praktisk anlagte, trengte de et apparat som kunne ta seg av alt annet enn musikken for dem, og at det var kjekt å vise seg frem for bransjen – spesielt siden deres siste plate nettopp var sluppet i Tyskland. Håpet var å finne nye internasjonale samarbeidspartnere etter at selskapet som ga ut den forrige platen i USA ikke ville fortsette samarbeidet.

Big Bangs Øystein Greni hadde en mer lunken holdning etter konserten de holdt på messeområdet: – Dette er kanskje en noe uromantisk setting, men jeg syntes vi fikk bra respons. Det viktigste for oss er uansett å komme ut og spille, og få kontakten med publikum. Hvor og for hvem er mindre viktig. Jeg har aldri hatt noe ønske om å slå igjennom internasjonalt, og bli stor stjerne, forteller Greni, som også kan røpe at grunnen til at det har vært stille rundt Big Bang i det siste, er at gutta har kjøpt nytt studio som de er i ferd med å spille inn plate i.
Men at et gjennombrudd i Europa ville bety at de kunne ha kjøpt seg bedre utstyr, det ser han på som et veldig godt poeng.

Krassest var vel kanskje St. Thomas: – Jeg får ingenting ut av dette. Kanskje noen booker oss til en gig eller to, men det skjer like ofte på konserter der folk kommer på grunn av musikken, og ikke business.

Det St. Thomas kanskje ikke visste, var at tidligere på dagen hadde en dame fra et koreansk distribusjonsselskap vært innom den norske standen og snakket med plateselskapet hans, Racing Junior, slik Ballade meldte i går. De hadde hørt St.Thomas på den norske promoskiva som Music Export Norway hadde lagt ut over standen, elsket musikken, og ville sørge for at alle i Korea får muligheten til å høre den stillferdige crooneren.

At norsk musikk er på en opptur, merkes ellers på et jevnt økende antall utgivelser og stadig bedre kvalitet på det som kommer ut. Men aller mest merkes det vel på artistene. Selvtilliten og gløden som har blitt vist på forskjellige scener her nede sa “vi vil, vi vil”, og ikke lenger “vær så snill”. Samtlige norske artister har omgitt seg med en selvtillit som ikke fantes innenfor norsk musikk for fem år siden. Et glimrende eksempel på dette er det usignede pop/rock-bandet Oil, som inntok scenen som rutinerte rockestjerner, og nesten hoppet den i stykker under avslutningsnummeret “When The Pure Meets The Wild”. Denne stoltheten er i tillegg til selve musikken, en forutsetning for å gjøre norsk musikk til internasjonal musikk.

Faren nå er at nordmenn, som tradisjonelt har vært livredde for å være uhippe, og fremdeles sliter med restene av et musikalsk mindreverdighetskompleks, plutselig finner ut at det er “ut” å like norsk musikk, være stolt av den, og gjøre det svenskene har gjort i 30 år – nemlig backe sitt eget musikkmiljø.

Om vi tar med oss den utdaterte “bra til å være norsk”-holdningen videre, slår vi også beina under norsk musikkliv, og kveler den motivasjonen som gjør at vi faktisk er på vei til å sette Norge på musikk-kartet.

For hvem gidder vel å satse på norsk musikk om vi ikke tror på den selv?

Publisert:

Del: