Den store TV-serien om Norsk Rocks Historie har fått både ris og ros – og som kjent avstedkommet adskillig debatt. Langt mindre oppmerksomhet har det vært rundt CD-serien som kompletterer programmene. Rockarkeolog Willy B foretar over to artikler en grundig gjennomgang av de seks platene som er kommet så langt. – Skal jeg kåre det største norske sekstitallsband som sådan på min egen rankingliste, så er The Vanguards-eneren like sikker hos meg som at toeren het The Cool Cats, skriver Willy B i denne anmeldelsen, som også er å lese i den nyeste papirutgaven av musikkavisen Backstage.

Norsk Rocks Historie på CD, vol 1

Er dette “Norsk Rocks Historie”?

“1. Rock’n’roll 1958-1960”
“2. Shadowstida 1960 – 1964”
”3. Beatgrupper 1964-1967”

(Universal)

Å sette sammen og presentere et hvilket som helst historisk verk, særlig når det gjelder noe såpass abstrakt som musikk, vil alltid være subjektiv handling. Man kan gjerne leke fariseer og tro at man har god smak, kan alt, og tro at man er objektiv som bare det, men det er et faktum som dessverre aldri stemmer. I tillegg kan man snakke om nostalgi, fenomener og kvalitet, og langt fra alle klarer å skille disse faktorene fra hverandre. Hva kritikk angår, så er det uunngåelig at den i slike sammenhenger vil måtte dreie seg om utskiftning og forflytning av det inkluderte materialet, så også her. Det sies at dette settet består av de seks første av et sett på elleve med innhold fra hva norske rockeband har klart å få til i årenes løp. Men for all del, de selges enkeltvis. Mannen bak denne serien heter Per Kristian Olsen har tidligere skrevet ei bok om The Pussycats, og vi begynner med begynnelsen.

The spede beginning
Den første CD-en i settet “Rock’n’roll 1958-1960” er den best dekkende innenfor feltet av de platene som er kommet til nå. Den dekker det meste av norske femtitallsinnspillinger innenfor rock’n roll, og sjøl om det hadde vært folk som hadde gjort slikt tidligere på plate, så sies det klart fra her at det er den grunnleggende amerikanske rocken som er lagt til grunn. Kun fem artister medvirker, Rocke-Pelle, Per “Elvis” Granberg, Roald Stensby, Jan Rohde og Odd Gisløy alias Smiling Tommy, og reelt sett var det disse som lagde plater av rockesangerne også.

Mary Anderson og hennes versjon av “Rock Rock Rock” er holdt utenom, det samme gjelder alle tilløp til nær beslektede emner, som skiffle og ymse revival-rock. Jeg ville nok syntes det hadde vært all right om man hadde presentert Granberg fra hans syttitallsdager i serien, hans versjoner av f.eks. “Got a lot of livin’ to do”, og “Polk Salad Annie” fra tidlig på 70-tallet er megabra! Han er imidlertid ikke å finne på noen av de seks første CD-ene. Granberg var stor på 70-tallet, han kom tross alt med fire album på den tida. Og for all del; oppblomstringen av 50-tallsrocken på 70-tallet var viktig, den brakte fram noen store artister etter hvert.

Uansett, som den eneste plata i serien går innholdet på denne i kronologisk rekkefølge, hvis man ser bort fra noen bonuskutt.

Ukronologi
Kronologi finnes ikke på CD nummer to “Shadowstida 1960-1964”. Her dreier det seg om instrumentalband, som bygget musikken rundt elektriske gitarer, med en elektrisk gitar som solo melodiinstrument. Det åpner med Oslo-gruppa Beatniks og deres versjon av “Istanbul”, vel deres beste innspilling gjennom tidene, og slutter med The Pussycats, og sviska “Ebb tide” fra ’65. I mellom der finner man mye rart fra det ganske land.

Olsen hevder i det medfølgende heftet at “Den melodiøse instrumentalmusikken låter snilt i dag”, akkurat det er en sannhet med visse modifikasjoner. Verken Beatniks eller Vanguards er så snille rent lydmessig, sjøl om ikke alt er like tungt og strengt av det man hører.

Dette skal liksom kalles norsk rock-historie, og her har vi faktisk to hele år hvor det ikke ble spilt inn ei eneste rockeplate som kunne få være med her. Det fantes jo noen instrumental-band som la vekt på saksofon som hovedinstrument, disse var en viktig del innenfor den ungdommelige delen av underholdningsmusikken. Jeg skal innrømme at jeg overså dem for tjue år sida, men jeg ville ikke gjort det nå!

Beatniks har faktisk hele fem låter her, mens The Vanguards har tre, The Quivers har fire. The Quivers har da også fått med låta “M for Mad “, som hevdes å inneholde en trommesolo lang nok til å kvalifisere for inntreden i Guinness rekordbok på grunn av lengden, 2 minutter og 14 sekunder. Men faktum er at trommesoloer på singler var mye vanligere enn hva man skulle tro før om åra, f.eks. varer soloen på Bluesbreakers-låta “Rubber duck” fra 1967 2 min. 44 sek. på singel, og jeg mener til og med å minnes at Kjell Karlsens orkester utga en singel med trommesolo. Men her kan jeg ta feil.

Misvisninger
På plate vol. 3 som bærer navnet “Beatgrupper 1964-1967” er det at svakhetene begynner å komme til syne. Dette gjelder faktisk ikke noen skandaløs overvekt av det den gang sterkt merkbare, men dog rimelig korte sekstitallsfenomenet The Pussycats. De har faktisk bare med et kutt på dette volumet, nemlig “Just a little teardrop”. Jeg synes det er trist at deres “Boom boom” ikke er med her, den kunne man høre sammen med “Get off of my cloud”, “Eve of destruction”, og “Evil hearted you” på jukebox høsten ’65 uten at noen syntes den låt snålt blant de utenlandske klassikerne.

Den første Pussycats-LPen derimot, den låt snålt, og gjør det fremdeles. En gitaroverdub eller to pluss kanskje en tamburin ville hjulpet på mye av stoffet på den. Hører du “Just a little teardrop” i en bil, kan du forøvrig risikere å miste all sangen, Vokalen er slengt inn i den ene kanalen. “Boom boom” derimot, den er en jukeboxklassiker av dimensjoner og ei plate som huskes!

“Graveyard paradise” med 1 2 6 blir servert i stereo, men siden det var singelversjonen i mono som ga bandet deres gjennombrudd, så burde den representert bandet, og ikke LP-versjonen. Dette er typisk spredning av lyd, uten singelversjonens trøkk og tyngde. Litt sånn historieforfalskning er det vel egentlig. Og hvorfor er 1 2 6 skrevet 126 hele veien?

Skeivheter
Skal jeg kåre det største norske sekstitallsband som sådant på min egen rankingliste, så er The Vanguards-eneren like sikker hos meg som at toeren het The Cool Cats. Hadde sistnevnte gjort litt mer av seg på platefronten kunne de til og med ha toppa lista. Disse to gruppene er til de grader underrepresentert her, spesielt The Cool Cats. De klarte jo det utrolige å jobbe seg opp til tetsjiktet blant norske band uten å ha vesentlig platesuksess, og ikke bare det, de ble der også. Det finnes to kutt med dem i settet, et med Jan Rohde (på vol. 1), og en halvpsychedelisk sak ved navn “Machines” (på vol. 4). Ingen av dem er representative for hva The Cool Cats sto for på midten av sekstitallet. Spesielt noen av singlene deres er knall, låter som “I’m a hog for you” og “Mother-in-law” hadde attpåtil gitarsoloer som utgjorde en egen melodi inne i låta. Og The Cool Cats var skikkelig store, ikke bare i Norge, men også i Danmark, jeg har sett beviser på det.

The Vanguards har også bedre kutt å rutte med enn de som er med på denne CD-en. Her burde låter som “I cry” og “On my mind” være med, mens de er representert med “Hi heel sneakers” og “One track mind”.

The New Beatnicks har også kun fått med et enkelt kutt: singleversjonen av “I’m not sorry”, og de kom jo med flere singler og et album som burde vært bedre representert her, før de ble til Norwegian Wood og Titanic. Nytt for meg er at Terje Andresen spilte bass på denne, jeg trodde han bare var å finne i Mojo Blues og The Cool Cats av de store. Jeg husker at The New Beatnicks var på jakt etter ham, men jeg trodde alltid at det var Arild Krosby som spilte bass hos dem i denne perioden. Og The New Beatnicks var forøvrig rimelig store her hjemme. Fullt så berømte var ikke Firebeats Inc., men de kom jo med et album, og jeg kjenner folk som mener at det er fantastisk, og omtrent er villige til å dø for det.

The New Beatnicks er som sagt representert med kun et kutt, enda de gjorde jo både en LP og flere bra singler. Jeg sitter med en følelse av at man har tatt med band som inneholder Beatnicks-navnet under ett, og det blir feil. Livsløpet til The Beatnicks kan ikke sees under ett, fordi det egentlig dreide seg om flere band. Helt klart går skillet i 1966, da det bare var Truls Lorck tilbake av de opprinnelige. Det var ikke uten grunn at de puttet ordet “New” foran band-navnet. I forbindelse med “I’m not sorry” brukes forøvrig Beatnicks både med og uten New foran.

At disse fire er underrepresentert i settet er det ingen tvil om, og slik det ser ut, så burde jo alle visene på CD vol 5 bli droppa, så kunne volum fire bli flyttet dit, og one-off banda, som Mojo Blues, Divorced, Rhythmic Six og endelig Morgans (som jeg husker knuste The Pussycats tidlig på sommeren ’67 på Folkeparken, Ådalsbruk) m.fl., bli flytta til CD vol. 5. Da kunne denne blitt fylt opp med mer av de fire store, så den historiske misvisningen til bl.a. The Vanguards og The Cool Cats ville blitt korrigert.

Anmeldelsen er hentet fra det nyeste nummeret av Backstage, og er bragt videre med velvillig tillatelse av Willy B og Backstage-redaktør Terje Nilsen. Nettutgaven av Backstage finner du her. Del to av artikkelen, som tar for seg volum 4 til 6 i denne serien, vil bli publisert fredag.

Publisert:

Del: