– Det at 400 000 liker norsk rocks historie på TV er gledelige tall, og enda bedre er det at disse får se mange skatter fra arkivet. Men seertallene er ikke av betydning for diskusjonen om faktafeil, prioriteringer og fravær av kvinner både foran og bak kamera, skriver tidligere NRK-medarbeider Marit Karlsen i denne kommentaren. Hun mener at det er skuffende at NRK ikke i større grad har tenkt mangfold for en dokumentarredaksjon.

Marit Karlsen på Balladefest 2004

Av Marit Karlsen, Trust Me Records (Very Much A One Woman Operation)

Redaksjonen i Norsk Rocks Historie forstår blant annet ikke kritikken om at de ikke har kvinner i redaksjonen. Det kommer platte og hule kommentarer om at dette er en feministisk kvoteringskamp. Norsk rocks historie sier dessuten at det er litt sent å komme med denne kritikken nå, ettersom programmene er laget ferdig. Ja, redaksjonsjef Arvid Esperø sier til og med at kvinner måtte uansett ha gravd i de samme arkivene for å lage denne serien (!). Jeg hadde håpet at en 54 år gammel mann som har jobbet med kultur helt siden 70-tallet var litt mer reflektert enn som så.

Nå er det ikke første gangen jeg bemerker norsk rocks historie sin motvilje mot kvinner i redaksjonen. Jeg sendte dessuten en høflig e-post allerede i fjor (kanskje det til og med var i 2002) hvor jeg forsiktig bemerket viktigheten av å ha mangfold i en redaksjon som skal dokumentere norsk rocks historie.

Det er skuffende at NRK ikke har tenkt mangfold for en dokumentarredaksjon. Ingen av journalistene i redaksjonen er født etter 1959. Mest skuffende er det altså at NRK valgte ikke å ha kvinner med i redaksjonen. NRK bør etter mitt syn imøtekomme denne kritikken, i stedet for å ro til fiskevær slik som fortellerstemmen PK Olsen gjør i dette intervjuet med Midt i Musikken på P2. Ja, spør du meg så ror han med stø kurs mot utaskjærs.

Han har altså valgt ikke å ha en eneste kvinne i redaksjonen. Det er uheldig – for damer og menn ser, vinkler og tenker annerledes til gjensidig inspirasjon og utvidet perspektiv. Det er f.eks stor sjanse for at ikke bare en kvinne ikke ville vært enig i redaksjonens argumenter om at Alex måtte vike fra seriens TV versjon fordi hun var for kommersiell. Nå fikk jo noen gamle gutter med enda mer hår enn Alex breie seg i kommersialismens vold i episoden sist søndag.

Og dernest er det for øvrig påfallende mange nordlendinger i redaksjonen. Aldersmessig, geografisk og kulturelt kan disse herrer synes å ha lik bakgrunn, og denne tilhørigheten har gått på bekostning av en variert redaksjon som altså skal dokumentere noe så seriøst som historie. Fotografen i redaksjonen er et unntak, for han er opprinnelig fra Tønsberg kan vi lese, og i tillegg til at han omtales som ung og tidligere elev av Arvid Esperø, skriver de i sin egen presentasjon på deres nettsider: “Bill er redaksjonens mest aktive konsertgjenger. Han har derfor uvurderlig betydning for cred’en vår i det aktive rockemiljøet.” Etter noen enkle undersøkelser vil jeg tilføye at den ellers så hyggelige og godt voksne fotografen Bill ikke er en musikkjournalist man forbinder som en fast observatør og formidler av den levende kontemporære rocken og dens utallige avarter gjennom 90 tallet. Faktisk er ingen av redaksjonsmedlemmene observert som det.

Det at 400 000 liker norsk rocks historie på TV er gledelige tall, og enda bedre er det at disse får se mange skatter fra arkivet. Men seertallene er ikke av betydning for diskusjonen om faktafeil, prioriteringer og fravær av kvinner både foran og bak kamera. Det tematiske og de ytre rammer som er lagt for å lage serien fungerer etter min smak bra, og for de 400 000 som ikke setter ting opp mot hverandre og er kritiske til det som vises vil jeg tro at serien virker veldig god og troverdig. Men: det er både historiefaglig og journalistisk fatalt å si at en dokumentarserie om for eksempel 2. verdenskrig fenger mer enn 500 000 seere, og derfor kan de ikke ta det alvorlig når kritikere reagerer på feil, mangler og/eller historisk omdreininger som følge av en ensretta redaksjon. Det blir også like galt å ignorere berettiget kritikk når det er snakk om å dokumentere rockens historie.

Personlig har jeg problemer med å forholde meg nøytralt til fortellerstemmen i PK Olsen. Han er også redaksjonens talerør i offentlige debatter. Når jeg hører PK Olsen fortelle i TV-serien, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på PK Olsens nonchalante svar på kritikken av mangel på kvinner i redaksjonen, og hans selvmotsigende og historieløse uttalelser i debatten om kommersialisme innen rock vs pop. (jmf Alex debatten i Midt I Musikken på P2).

Ellers er det ganske typisk for redaksjoner i NRK at man sitter på sin egen tue, i sær når det er snakk om attraktive oppdrag som denne serien utvilsomt er. Deler av kritikken mot TV serien Norsk rocks historie bunner sikkert også unntaksvis i en blanding av misunnelse hos noen, men kritikken om den ensretta redaksjonen er et oppriktig syn på den selvsagte nødvendigheten av et historisk og journalistisk mangfold når en dokumentarserie skal lages. 

Redaksjonell note: Denne kommentaren av Marit Karlsen kan leses i sin sammenheng på http://www.trustmerecords.com/blog, og har også vært på trykk i debattforaet til Norskrock-sidene. Ytterligere et kvinneperspektiv på norsk rocks historie er i dag å lese i artikkelen “Bra til å være jenteband?” på Dagbladet.no, ført i pennen av musikkskribent Martha Breen. Se også Anne H. Lorentzens store essay på Ballade i dag, som interesserte finner som første artikkel-lenke nedenfor.

Publisert:

Del: