Norsk Rocks Historie: Christian Jebsen om overbærende og belærende holdninger

Av Christian Jebsen, Musikksjef, Nordic Web Radio AS

Når jeg leser Arne Bergs forsvar for serien om norsk rock blir den sterke kritikken mot serien enda mer berettiget, i hvert fall for meg.

Som journalist skulle man tro at Berg visste at journalistisk arbeid, og i alle høyeste grad også historiske fremstillinger, baseres på et utvalg.

I det øyeblikk man foretar et utvalg, særlig når det gjelder noe så forholdsvis svevende som viktige øyeblikk og hendelser i moderne musikkhistorie, åpner man automatisk for kritikk. Kritikk både av utvalget og definisjonen av hva som avgjør hvilke øyeblikk som er de viktige.

Berg har åpenbart liten vilje og evne til å både og godta og se at andre kan vurdere rockehistorien på andre måter enn slik den er blitt fremstilt i serien. Man kan gjerne hevde at å utelate hva andre synes er viktig er et «fortellerteknisk virkemiddel», men å forfekte at en narrative journalistisk fortelling, slik serien har blitt, også er en deskriptiv historiebok er en i beste fall en meget drøy påstand. Personlig vil jeg hevde at historien om rockemusikkens utvikling som sådan bedre fremstilles som en kombinasjon av begge disse elementene.

Samtidig skinner det ganske klart igjennom at Bergs innfallsvinkel i hovedsak er basert på det opprørske i rockens historie. Det er meget mulig at jeg ikke var politisk bevisst nok på 70- og 80-tallet, men min interesse for rock den gang ble slett ikke motivert at jeg så fiendebilder i verken storkapitalen eller sosialdemokratiet.

At norsk rockehistorie er for kompleks til at man kunne å få det meste med på den begrensede tiden serien hadde til rådighet er det lett å være enig i, men å samtidig avfeie innsigelser mot hva som er avgjørende øyeblikk, band eller personer i rockehistorien er arrogant og grenser til det respektløse. Berg våger altså å påstå at de som ikke er enig i redaksjonens utvalg er innhabile – blant annet fordi de er samboere! – eller så insinuerer han at kritikerne ikke er smarte nok til å ha forstått hva som er de viktigste øyeblikk i rockehistorien.
Det er ganske betegnede, slik han skriver, at redaksjonen «har vært uenige, men har konkludert». Selv var han var storsinnet nok til å gå med på å tape noen slag.

Det er tydelig at kritikken har falt på stengrunn hos flere. Berg har åpenbart ikke forstått mange av kritikerne når han ber om den egentlige debatten, den om de viktige øyeblikk og hendelser. Det handler kanskje ikke så mye om band og personer for ham, for øvrig også det dominerende trekket ved ML-bevegelsen fra 70-tallet hvor saka var viktigst, og Berg synes av være mer opptatt av rockens som idé enn individene i den.

Jeg tviler på om de som har kritisert serien først og fremst er ute etter å plassere seg selv, sine venner eller samboere i norsk Rocks Hall Of Fame. Inntrykket mitt er derimot at man har stilt betimelige spørsmål ved redaksjonens utvalg av betydningsfulle øyeblikk, mennesker eller band i norsk rocks historie. Som svar møtes man dessverre med overbærende og belærende holdninger om at den slags uintelligente diskusjoner hadde man håpet at man skulle heve seg over. God dag mann økseskaft!

Christian Jebsen
Musikksjef
Nordic Webradio