Svein Finjarn har spilt gitar siden rocken kom til Norge, og er med i landets lengstlevende band The Beatniks. En tid jobbet han også for EMI Norge. – Jeg husker jeg satt med den første plata til Deep Purple og sa, dette vil jeg ta inn til Norge. Det var det ingen som hadde tro på, det var for mye bråk, sier Finjarn til Ballade.

Svein Finjarn, © Linn Carin Dirdal

– Det er ikke noe jeg tenker på, men nå har jeg hørt det noen ganger så kanskje jeg skal ta det til meg?

Svein Finjarn  trekker på smilebåndet, tar en slurk saft. Legende er et ord som ofte hentes frem i forbindelse med gitaristen og vokalisten, som har vært en del av norsk pop- og rockhistorie helt siden den klatret over landegrensen med filmen ”Rock Around the Clock” i 1956.

– Jeg kaller ham for gudfaren i norsk rock, skyter kompis Biørn Arnesen inn fra sidelinjen, og får Finjarn til å huske den gangen Petter Baarli fra Backstreet Girls kalte ham det samme, mens han løftet armene opp og ned i tilbedelse.

På museum
Han humrer, setter saftglasset fra seg på det runde bordet i kafeen i andre etasje på Popsenteret i Oslo.

68-åringen er en av høstens gjester i senterets faste fredagstilbud ”Tilbake til ungdommen” , som støttes av Den kulturelle spaserstokken. Om to timer skal han fortelle de oppmøtte om en innholdsrik karriere, som rommer alt fra å eie Norges aller første Fender Stratocaster til intime samtaler med The Beatles.

Arrangementet skal vise seg å trekke fullt hus og vel så det, men akkurat nå er det nokså stille innenfor dørene på Schous plass. Det gjør Finjarn engstelig.

– Jeg er spent på hva fremtiden bringer, for her skulle det jo ha vært skoleklasser, liv og røre. Jeg er litt redd for dette huset, for når det ikke er statlig … Rockheim har kjøpt mye av meg, gitarer og plakater, men her vet jeg ikke helt hva de har.

Man skal ikke vandre så veldig langt inn i den faste utstillingen før man finner et opptak av en hoftevrikkende Finjarn som frontfigur i Lucky Boy & His Crazy Rockets, bandet han startet allerede som 11-åring. Det er usikkert hvor rock’n’roll han den gang ville syntes det var å skulle havne på museum i egen levetid, men dagens Finjarn har et avslappet forhold til akkurat det.

– Ja, jeg synes det er greit. Hvor skal tingene havne ellers?

Fikk tungrocken til Norge
Finjarns karriere kunne fort blitt annerledes hvis faren hadde fått viljen sin. Han så nemlig for seg poden som trompetist. Finjarn hadde stjerner i øynene etter møtet med musikken til den amerikanske gitaristen Duane Eddy, og byttet trompeten inn i en Höfner-gitar.

Faren var ikke imponert, men Finjarn var ikke til å stoppe. I 1961 startet han det som skulle bli The Beatniks, Norges lengstlevende band, som han fortsatt spiller med i dag. Kvartetten startet som et The Shadows-inspirert instrumentalband, men etter å ha tilbrakt en halvtime i samme rom som The Beatles i 1963 gikk det ikke lenge før vokalmikken ble satt opp og Beatles-soundet perfeksjonert.

Jeg var vel 15-16 år på den tiden, og husker jeg spurte Paul McCartney om hva ”Beatles” betydde. Han tok et A4-ark og tegnet en runding med tre bein på hver side. Det var en bille! Jeg tok vare på arket, det har jeg fortsatt.

– Jeg var vel 15-16 år på den tiden, og husker jeg spurte Paul McCartney om hva ”Beatles” betydde. Han tok et A4-ark og tegnet en runding med tre bein på hver side. Det var en bille! Jeg tok vare på arket, det har jeg fortsatt.

Finjarn regner møtet med The Fab Four som et høydepunkt i karrieren, men Beatles-perioden måtte etter hvert vike for hardere rytmer. Krangling om hårlengde førte til at Finjarn sluttet i The Beatniks og ble med i Blue Secrets som ikke fryktet lange manker. I 1969 startet han Jumbo, og Led Zeppelin og progrock ble adoptert inn i lydbildet på samme tid som Finjarn satt på dagjobben sin i EMI Norge og lyttet til prøveplater fra England.

– Jeg husker jeg satt med den første plata til Deep Purple og sa, dette vil jeg ta inn til Norge. Det var det ingen som hadde tro på, det var for mye bråk. Men det var én som var litt interessert, Harald Are Lund, så jeg allierte meg med ham, fikk lurt inn Deep Purple, tok inn Captain Beefheart og Steppenwolf … Mye som var helt uhørt blant de eldre herrene på EMI, hehe.

– Musikken din har utviklet seg i takt med impulsene du fikk fra engelske band, The Shadows, The Beatles … Har du forsøkt å høres ut som disse, eller har du søkt en egen signatur i lydbildet?

Arnesen kremter litt fra sidelinjen. Han gikk fra fan til kompis etter at Finjarn for noen år tilbake ble involvert i Nordic Guitar Club, gitarklubben Arnesen driver i Østfold. Han er sjåfør for anledningen, og har brakt Finjarn – som nylig er på beina etter et sykehusopphold – trygt fra Son og inn til Oslo sentrum.

– Innen Shadows-musikken er det om å gjøre å lyde og se ut som Hank Marvin. Men Svein gjør ikke det, han har sin egen spillestil, sin egen lyd.

Finjarn nikker anerkjennende.

– Hvis jeg hører noen som låter akkurat som The Shadows blir jeg irritert, de har jo ikke personlighet! Da kjøper jeg heller originalen.

En klassisk avslutning med elektrisk gitar, det er en drøm jeg har. Vi

Mer i mindre
Finjarn har spilt i og dannet en rekke band opp gjennom årene, så mange at det tidvis er vanskelig å holde oversikten. Vekslingen skyldes et behov for variasjon, for å stadig prøve noe nytt, forteller han. På et tidspunkt snudde pendelen, og han begynte å bevege seg tilbake til utgangspunktet. Men når Arnesen uttaler at Finjarn ”endelig har kommet hjem til Shadows-musikken igjen,” drar hovedpersonen på det.

– Jeg sier tja. Det ligger et godt, fast hjerte i den musikken, det benekter jeg ikke. Hank Marvin sa, hvorfor skal jeg spille ti tusen toner når jeg kan spille tre, og de tre betyr like mye som de ti tusen? Jeg tar den, altså.

I tillegg til The Beatniks er Finjarn i dag også tilbake igjen i New Jordal Swingers, som han sist spilte med på 70-tallet. Når han noen timer senere sitter på podiet i etasjen under, er det foran en fullsatt gjeng hvorav flesteparten er oppvokst med Finjarns gitarspill. De er behjelpelige med navn og datoer når musikeren møter hull i hukommelsen, og dabber med føttene de gangene han tar frem gitaren.

– Hva betyr det for deg å bidra til denne typen formidling?

– Jeg snur heller spørsmålet, for jeg ble overrasket av at de spurte meg!

– Men hvilken betydning tror du det har for de som kommer?

– Tja, jeg vet ikke. Kanskje vet de ikke om at jeg eide den første Fenderen? Kanskje er det mange som har fulgt med meg før og som lurer på hva jeg driver på med nå? Jeg vet ikke.

– Hva får du selv ut av det?

– Jeg lirer av meg det jeg kan og gjør ikke så mye mer utav det, liksom.

– Aldri vært flinkest i klassen
Fremtoningen og ordvalgene gjennom hele samtalen indikerer at Finjarn ser på seg selv som en vanlig kar som er takknemlig for å ha fått lov til å holde på med det han liker best. Samtidig er det også tydelig at karrieren ikke bare har vært preget av glansbilder, uten at Finjarn ønsker å gå i dypere detalj. Men han legger ikke skjul på at han har opplevd å bli ”sett ned på” opp gjennom.

– Enten spilte du jazz, da ble alltid pop-musikk sett ned på. Og hvis du møtte Terje Rypdal og sånn, ja så var du på noenlunde samme fot, men du merket at Terje var litt høyere. Jeg har aldri vært flinkest i klassen, og har alltid blitt omtalt som Svein, han trøttingen. I stedet for å gå på fest dro jeg hjem og stod heller tidlig opp. Men så skaffet jeg meg også bil og hus mens de andre hadde ingenting.

– Du sier at du har blitt sett ned på, hvilken effekt har det hatt på deg?

– Jeg har ikke brydd meg om det. Jeg har jo greid å komme meg gjennom, jeg har fått med meg folk til å spille i band, jeg har blitt spurt om å spille i band, og jeg har greid å brødfø meg helt til jeg gikk av med pensjon. Ved siden av jobb da, for jeg har gått ut og inn av jobber i tillegg.

– Jeg synes det var sterkere melodier før, jeg synes jo det. De som lager god musikk lager jo virkelig god musikk, men jeg tror nok at den musikken, instrumentalt eller den som Pat Boone og Ricky Nelson frontet, jeg tror nok at den forsvinner med oss.

Finjarn er utdannet retusjør, og jobbet i ulike trykkerier frem til på 90-tallet, da datamaskinene kom på banen. Musikken har han holdt på med kontinuerlig, bortsett fra en pause på 70-tallet hvor han jobbet som fotograf i et par år. Han tok bilder til platecovere for EMI, men dro også rundt i landet og knipset alle før- og etter-bildene i bli ny-spalten til ukebladet Allers (Arnesen: ”Var det deg?!”). I dag har han lagt fotograferingen på hylla, men gamle vaner dukker fort opp når det er tid for å ta portrettbilde. Finjarn er raskt ute med å posisjonere både stoler, bord og seg selv i henhold til lyset.

– Du har fulgt musikkbransjen i over nesten 60 år – hvordan ser den ut i dag?

– Jeg synes det var sterkere melodier før, jeg synes jo det. De som lager god musikk lager jo virkelig god musikk, men jeg tror nok at den musikken, instrumentalt eller den som Pat Boone og Ricky Nelson frontet, jeg tror nok at den forsvinner med oss.

– Så kanskje er det egentlig de yngre som trenger å høre historien din mer enn de som allerede kan den?

– Jeg vet ikke? Det har jeg ikke tenkt på, den var ny.

– Er det noe musikalsk du ikke har gjort som du kunne tenke deg å gjøre?

– Ja!

Svaret kommer kontant, og før spørsmålet er ferdig stilt.

– En klassisk avslutning med elektrisk gitar, det er en drøm jeg har. Vi har spilt Mozarts 40. litt ute, og det har klaffet. Det er et stort verk, jeg får ikke håpe vi ødelegger det, men det er en imponerende låt å spille, for det er ikke alle som finner akkordene på den engang.

Det er ikke så ofte man hører Mozarts musikk omtales som låter, men i Finjarns popunivers kjennetegnes en god låt av en god melodi, og der hadde unektelig Mozart stor teft. Finjarn nynner Bachs ”Jesus bleibet meine Freude” mens fingrene løper opp og ned langs halsen på luftgitaren. Han gliser bak brillene.

– Du som solist med orkester i bakgrunnen?

– Ja, med ordentlig stryk og kor, og med sånne bløte overganger fra Enya som ligger bak. Det kan jeg godt tenke meg å gjøre før jeg gir meg.

Publisert:

Del: