Forrige lørdag feiret Norsk musikksamling sin 80 års dag, med konsert i auditoriet i Nasjonalbiblioteket.

Nasjonalbiblioteket, fasade (Foto: Lisbeth Risnes, MIC)

Landets største musikkbibliotek har en spennende historie, og vi publiserer her et utdrag Øyvind Norheim skrev i 1986, hentet fra boka ”Universitetsbiblioteket i ord og bilder”. Norheim skisserer gjennom disse avsnittene hvordan O. M. Sandvik, som tok det endelige initiativet til opprettelsen av musikkbiblioteket, arbeidet innstendig gjennom mange år for å få drømmen realisert.

Norsk musikksamling

”Den 10. februar 1927 kunne O. M. Sandvik offisielt overrekke Universitetsbiblioteket en ferdig innredet musikksal sammen med en meget verdifull samling musikalier. Norsk musikksamling kunne dermed erklæres for åpnet. Ingen som var til stede, var i tvil om at de der overvar et stort øyeblikk i norsk musikkliv. Sandvik selv hadde nedlagt et imponerende arbeid for å få realisert drømmen om et norsk vitenskapelig musikkbibliotek. ”Før samlingen blev til, stod jo Norge i musikk-litterær henseende på et likefrem barbarisk standpunkt”, sa han i sin åpningstale.” Selv om Sandvik var den som gjorde den endelige kraftanstrengelse for å bringe landet ut av dette barbari, var han ikke den første som offentlig ga uttrykk for sin drøm om et norsk musikkbibliotek.

Allerede i 1886 tok komponisten, kritikeren og musikkteoretikeren Otto Winter-Hjelm i en artikkel i Aftenposten kraftig til orde for å opprette en slik institusjon. Forunderlig nok skapte tanken ingen entusiasme, og det var til og med enkelte innen musikklivet som tok avstand fra ideen. Men behovet for et musikkbibliotek begynte etter hvert å gjøre seg sterkere gjeldende, og da Universitetsbibliotekets nye bygg på Drammensveien ble planlagt i 1908, ble det også tegnet inn en musikksal.

Salen ble imidlertid stående tom. Andre samlinger og institusjoner med stadig økende plassbehov begynte å presse på for å ta lokalet i bruk. Sandvik tok derfor kontakt med overbibliotekar A. C. Drolsum, som lovte at så snart det fantes et grunnlag for en musikksamling, skulle lokalet benyttes slik det opprinnelig var tenkt. I forskjellige avisartikler gjentok Sandvik gang på gang hvilken nytte og glede musikklivet ville ha av et musikkbibliotek.

”Musikkhistorie-studiet kan endvidere ikke komme paa et nogenlunde anstændig plan hos os, saalænge vi er henvist til bøger om musikk i stedet for musikken selv”, skrev han i en artikkel i Aftenposten i 1920, ”naar ikke engang Bach’s og Mozart’s verker findes inden Norges grænser, kan der billigvis ikke forlanges, at norske selvstændige bidrag skal tilflyde verdensliteraturen paa dette felt. Vi maa som før, nøie os med at bearbeide det særnorske stof. Men selv dette kan bliive temmelig ensidig behandlet, saalænge sammenligningspunkterne er os saa svære at paavise”. Men et slikt musikkbibliotek skulle ikke bare være til for forskerne. Der skulle musikkstudenter og komponister så vel som den alminnelig musikkinteresserte borger få sine behov tilfredsstilt. Og han avslutter artikkelen med en henstilling til ”musikalsk interesserede rigfolks veldvillige overveielse at give en sum til indkjøb av noder i en for alle tilgjængelig læsesal, – om de da skulde føle sig overbevist om det rigtige i ovenstaaende betragtning”.

Oppfordringen falt på stengrunn. Men Sandvik var ikke den som ga opp. Han organiserte en komité som laget et opprop undertegnet av en imponerende samling musikkpersonligheter. Selv var han arbeidskomitéens primus motor. Gjennom personlige besøk hos potensielle givere fikk han til sist samlet sammen en pen sum penger – kr 20 000-. Ved å utnytte sine mange kontakter både innenlands og i utlandet, fikk han kjøpt inn musikkmanuskripter, trykte noter, musikerbrev og musikklitteratur i et omfang som i dag virker helt utrolig.”

For et grundigere innsyn i hva som skjedde videre, finnes hele artikkelen å lese i ”Universitetsbiblioteket i ord og bilder” utgitt på Universitetsforlaget i 1986. Redaktører for boka var Bo Norlin og Bendik Rugaas.Utdraget er gjengitt med velvillig tillatelse fra artikkelforfatteren og Universitetsforlaget.

Publisert:

Del: