Målet er å få på plass en langsiktig rammeavtale for såkalte grasrotarrangører fra 2019.

© Aslaug Olette Klausen

Rammeavtalen mellom Norsk Musikkråd (NMR) og TONO gikk ut 31.12.2017. Denne avtalen omfattet både utøvere og arrangører, og ble forhandlet frem så langt tilbake som i 2009. Reforhandlinger startet høsten 2017, men først i februar ble partene enige om en ny avtale. Denne gjaldt imidlertid kun utøverlag, som kor, korps, storband, spellemannslag og andre utøvere på det frivillige feltet.

Sist uke ble det så enighet mellom partene om en rammeavtale også for arrangørlag. Men avtalen gjelder kun for 2018, og omfatter kun de som var omfattet av rammeavtalen til Norsk musikkråd i 2017. Dette er 250 arrangører i organisasjonene AKKS, FolkOrg, Klassisk, Norsk Bluesunion, Norsk jazzforum og Norsk Viseforum. Arrangører som er tilknyttet Norske konsertarrangører (NKA) er ikke omfattet, ettersom NKA hadde en egen rammeavtale med TONO som gikk ut juli 2017, etter at det ble brudd i forhandlingene der i desember 2016.

– Det viste seg etter hvert at det var nødvendig å splitte opp utøvere og arrangører. Utøverlag har som oftest konserter med seg selv, og langt færre konserter enn arrangørlagene har. I tillegg har arrangørlagenes konsertomfang økt siden 2009 så det var behov for en justering, sier leder Gry Bråtømyr i Norsk jazzforum, som har holdt i forhandlingene på vegne av Norsk Musikkråd.

Gry Bråtømyr. Foto: Jakob Landvik

Endret arrangørfelt
For å komme videre i forhandlingene ble arrangørfeltet også omdefinert; man etterstrebet en avtale som omfatter det Norsk musikkråd kaller ”grasrotarrangører”. Dette grepet ble gjort på NMRs initiativ ettersom TONO i følge forhandlingsdirektør Geir Gaarder på dette tidspunktet ikke lenger ønsket å forhandle videre med tanke på en arrangøravtale.

Gaarder forklarer det delvis med erfaringene fra deres tidligere forhandlinger.

– Etter at avtalen med NKA gikk ut, og vi kom i nye forhandlinger med NMR frem mot jul, fant vi ingen grunn til å skulle fortsette å ha en rammeavtale med arrangørene. Men så gikk vi i dialog igjen etter at utøveravtalen var i havn, og kom frem til at en arrangøravtale ville gi forutsigbarhet ut året for begge sider av bordet, sier Gaarder.

Hør også: Balladepodden: Tar TONO livet av små klubber?

Grasrotløftet
Bakgrunnen for at nettopp grasrota ble valgt ut som egen gruppe for forhandlingsgrunnlag springer ut av Arrangørforums kampanje for grasrotarrangører; det såkalte Grasrotløftet, som ble lagt frem i fjor høst. Denne avgrensningen var imidlertid ikke helt uproblematisk, all den tid selve uttrykket grasrot ikke har noen enhetlig betydning.

– Grasrotløftets definisjon er litt videre enn den TONO i utgangspunktet har villet gå i dialog med oss på. I forhandlingene har arrangørene vi forhandler på vegne av blitt innsnevret til å gjelde arrangører med forholdsvis lav billettomsetning, forholdsvis lav konsertaktivitet, og med frivillig virksomhet, utfra Lotteri og stiftelsestilsynets definisjon knyttet til søknad om momsfritak. Det er det nærmeste vi kommer en statlig definisjon av frivillighet, sier Bråtømyr, og utdyper:

– Vi måtte finne en vei med TONO. Det er svært viktig for det frivillige klubbfeltet, uavhengig av medlemsorganisasjon, at det gis gode rammebetingelser slik at det er mulig å ha scener over hele landet for all slags musikk. Vi mener at TONO må være med også her på å legge til rette for at opphavere har en scene å fremføre musikken sin på.

Mellomavtale
I årets avtale er det imidlertid ikke differensiert tydelig hvilke arrangører som faller inn under grasrotbetegnelse, eller ikke. Alle de 250 arrangørlagene som var dekket av den gamle avtalen er inkludert. Dette skyldes ifølge Bråtømyr at det viktigste var å få på plass en avtale for alle arrangørene som ikke var blitt varslet om at det ikke ville være noen avtale i 2018. Hvilke arrangører som blir inkludert eller ikke i ny rammeavtale vil dermed bli mat for kommende forhandlinger.

Forhandlingene for 2019, og årene fremover, begynner allerede denne uken. 2018-avtalen er i så måte å regne som en overgangsavtale.

– Det var helt prekært å få på plass denne mellomavtalen. Men den skal ikke legge premissene for hva som vil skje fremover. Samtidig gir all den tiden vi har brukt nå et godt grunnlag for å kunne få en ny avtale, sier Bråtømyr.

Nåværende avtale går dermed ut på at partene landet en sum Norsk Musikkråd skal betale, på vegne av sine medlemmer som var omfattet av den forrige avtalen, til TONO. Vederlaget ble tidligere beregnet ut fra et snittantall konserter, og en fastsatt sum per konsert. Summen nå er høyere enn hva arrangørene betalte tidligere, men alle parter er også enige om at summen i den gamle avtalen var for lav, ettersom det arrangeres flere konserter i dag enn i 2009. For arrangørene blir det ingen endringer i rapporteringen.

– Vi har vært nøye med at det ikke skal foregå noen dobbeltrapportering til TONO, interesseorganisasjonene skal ikke operere som noen form for underavdeling av TONO. Det vil si at arrangører forholder seg direkte til TONO når det kommer til å rapportere inn konserter, mens interesseorganisasjonene håndterer avtalen til Norsk musikkråd. Da blir det opp til hver enkelt organisasjon hvordan avregning håndteres internt.

Alle må med
NKA var som nevnt ikke en del av denne avtalen, men vil være en del av forhandlingsgrunnlaget for 2019.

– NKA har, på lik linje med alle de andre organisasjonen, en rekke grasrotarrangører. Og skal vi få til en avtale nå er det avgjørende at de også kommer med, hevder Bråtøymyr.

Hun tror at årsaken til at NKA og TONO foreløpig ikke har kommet til enighet ligger i en polarisering, der opphaver og klubbarrangør har stått steilt mot hverandre. Et slikt kommunikasjonsklima håper hun de skal unngå etter vårens forhandlinger.

– Kanskje har opphaverne trodd at arrangør-Norge er noe annet enn det nok er. Ingen av klubbene hadde drevet med det de gjør om det ikke var for musikken, og noen må skape denne musikken. Så på toppen av hierarkiet står opphaveren. Like fullt er økonomien ute hos klubbene utrolig skrall, og tatt i betraktning at de fleste klubbene jobber frivillig må også den øvrige musikkbransjen bidra for at vi skal opprettholde konsertomfanget i hele landet.

– Det har derfor vært viktig for oss å synliggjøre arrangørfeltet, og hvorfor det er både viktig og riktig at det blir en kollektiv rammeavtale som også er bra for TONO her.

Geir Gaarder Foto: Caroline Roka

Uklare definisjoner
Gaarder i TONO bekrefter at det har vært noen kommunikasjonsutfordringer i forhandlingene. Dette har særlig handlet om definisjonsavklaringer.

– Det har vært vanskelige forhandlinger. Kommunikasjon har vært vanskelig rent saklig, på hva er det egentlig vi snakker om. Sett fra vår side har både prisen arrangørene betaler per konsert, og det angitte volum på konserter som lå til grunn for den gamle avtalen vært for lav. Det å få frem at vi skal heve begge deler har vært en utfordring.

– Vi har nok ulike tilnærminger til begrepene. Det har vært krevende å definere hva som ligger innenfor grasrotbegrepet og ikke, og hva som er frivillig? Hva er kommersiell, amatør eller profesjonell? Dette er vanskelige definisjonsspørsmål, og i tillegg kommer spørsmålene om det gir grunn til ulike avtaler for ulike arrangørtyper. Dette er veldig utfordrende.

Gaarder er imidlertid glad for at overgangsavtalen nå er på plass, slik at de nå kan se fremover. Samtidig er det viktig for ham å understreke at det er en gjensidighet i avtalen.

– Når avtaler er landet kommer ofte spørsmålene om «hvorfor gjorde dere dette», «hvorfor har dere disse prisene» osv. Nå føler jeg meg trygg på at NMR har 50 prosent av ansvaret for at de har inngått avtale på vegne av sine 250 lag. Dette er vi enige om, og da håper jeg det blir ro ut 2018.

Det er ikke satt noen tidsramme for de nye forhandlingene. Målsettingen er imidlertid for begge parter å lande en avtale så fort som mulig.

Publisert:

Del: