Pluralisme og ensretting i norsk musikk var tema for gårsdagens seminar i regi av Musikkinformasjonssenteret. Sigbjørn Nedland, Tore Flesjø, Trond Bjørknes og Ingrid Røynesdal belyste temaet sett fra fire ulike vinkler: sendeflateprogrammering, jazzfestivalene, klubbene og støtteordninger. – Mangfold er avhengig av et godt kommersielt marked, ikke-kommersielle arenaer og et blandingsøkonomisk grenseland, sa pianist Ingrid Røynesdal i sitt innlegg. Ballade oppsummerer her noen av momentene som kom frem.

Kaleidofon

Av Bjørn Hammershaug

I går åpnet utstillingen Kaleidofon i Nasjonalbiblioteket, som skal vise noe av det store mangfoldet i norsk musikk.

I den forbindelse inviterte Musikkinformasjonssenteret til seminar i forkant med fokus på nettopp mangfoldets vilkår i musikken, nærmere bestemt den rytmiske delen (pop/rock, jazz, verdensmusikk): Pluralisme og ensretting i rytmiske genre var utgangspunktet for seminaret, som ble forsøkt belyst fra fire ulike sider.

NRKs Sigbjørn Nedland tok for seg ”Formidling av tradisjonsmusikk i sendeflateprogrammeringens tid”, Tore Flesjø (Norsk Jazzforum) snakket om ”Ensrettingstendenser og mangfoldsstrategier i programmering av jazzfestivalene”. Trond Bjørknes foredrag bar tittelen ”Pluralisme og det motsatte i pop/rock-feltet”, mens pianist og skribent Ingrid Røynesdal avsluttet med et innlegg om ”Stat og marked – påvirker pengekilden graden av musikalsk mangfold?”.

Pære eller banan?
Det ble en fruktbar formiddag for de fremmøtte, der særlig banan og pære ble to sentrale ingredienser. Dette var nemlig Tore Flesjøs symboler på jazzfestivalenes nøkkel til suksess i fremtiden.

— Jazzfestivalene startet med en klar, målrettet idé, mente Flesjø i sin kommentar til ordstyrer MICs Svein Bjørkås’ innledende problemstilling om jazzfestivalene er i ferd med å programmere seg til likhet.

— Hvordan skal de klare å holde på sitt særpreg, spurte Flesjø retorisk, og svarte med sin pære/banan-ligning, der pæren representerte den ukritiske bredde, mens bananen illustrerte den klare, målbevisste profil.

— De må holde seg på den stramme sti og det er nødvendig at de går tilbake til denne stramme linjen, mente Flesjø mens han fektet i luften med en banan.

Tore Flesjø trakk frem tre ulike grener – eller bananer – i norsk jazz som han mente på ulikt vis stod for dette mangfoldet: Bugge Wesseltoft, jazzlinja ved NTNU og kollektivet No Spaghetti Edition.

Marginalisert verdensmusikk
Sigbjørn Nedland kjenner verdensmusikken og radiolivet bedre enn de fleste her til lands, fra programmer som Pandoras Jukebox og Jungeltelegrafen og i sin rolle som produsent. Han snakket inngående om verdensmusikkens kår i formateringens tid av radioens sendeflate.

Nedland mente at verdensmusikk i dag er skjøvet inn i samme segment som kunstmusikk, over på kanaler for mer spesielt interesserte lyttere, og at den har blitt marginalisert gjennom media de siste 20 årene. Dette er en utvikling Nedland har sett over hele Europa, og han trakk frem både sitt eget Pandoras Jukebox og BBCs Andy Kershaw som to eksempler.

— Du kan liksom ikke være både interessert i billedkunst og hip-hop som radiolytter i dag, sa Nedland med henblikk på den stadig klarere formateringspolitikken i radio.

Et pæreformet totaltilbud
Trond Bjørknes har lang erfaring fra Norsk Rockforbund, og er nylig tilsatt i Norsk Kulturråd. Han konsentrerte sitt foredrag om klubbene/arrangørene og mente i den sammenheng at det er selve totaltilbudet som må være pluralistisk:

— Det må være nok bananer til å skape en pæreform, sa Bjørknes til allmenn munterhet fra salen.

Han trakk frem to vidt forskjellige arrangører i Rockefeller og metallserien South of Heaven (på Betong) som begge er suksesser tross helt forskjellige metoder, og som bidrar til å skape pluralisme blant arrangørene i Norge.

Bjørknes’ bekymring lå i at mange arrangører ikke har råd til å satse på smale eller sære konserter, noe han eksemplifiserte fra studentstedene her til lands:

— Jeg har sett på programmet til steder som Hulen i Bergen og Kroa i Bø, som har ned mot 10 rene konserter blant veldig mange andre typer arrangementer nå i høst, sa Bjørknes.

Han mente at bandene presses ut av konsertscenene, og pekte på påvirkningsfaktorer som publikums preferanser og tilgang på artister, der offentlige støtteordninger kan bidra på en positiv måte.

Farlige og ufarlige midler
Det skapte en naturlig bro til siste foredragsholder. Ingrid Røynesdal ble introdusert som pianist, skribent – og tidligere norgesmester i tennis, og snakket om nettopp penger og mangfold.

“Hvordan måles graden av mangfold?”, var hennes innledende spørsmål.

Hun mente det ikke er pengekilden i seg selv, men de utløsende mekanismene disse genererer som kan regulere mangfoldet.

— Mangfold er avhengig av et godt kommersielt marked, ikke-kommersielle arenaer og et blandingsøkonomisk grenseland.

Det var denne tredje sonen Røynesdal snakket mest om, hvor det er fokus på det ikke-kommersielle, men samtidig er avhengig av en økonomisk ryggrad. Røynesdal mente at det her har skjedd en dreining fra det kunstneriske og mot det kommersielle.

Hun sa også at kulturlivet hadde godt av et visst økonomisk press, men mente at det offentlige må premiere de som vil nå ut til et bredere publikum med smalere artister.

— Tallenens betydning via den såkalte ”New Public Management” (NPM) har paradoksalt nok fått sterkere innpass i kulturlivet enn i andre deler av samfunnet, reflekterte Røynesdal.

Med dette som utgangspunkt snakket hun fordeler og ulemper med offentlig og privat finansiering.

— Offentlige midler gir kunstnerisk spillerom og skaper en stabil inntektssituasjon. På den annen side kan de bli oppfattet som ”ufarlige” og bli soveputer for arrangørene. Privat finansiering kan generere mye penger hvis en privat aktør er interessert, men markedspremisset er her førende og kan overkjøre det kunstneriske. Det kan skape en ”skjult sensur” for å tilpasse seg og private midler oppfattes som ”farlige” – det er noe man kan risikere å miste.

Røynesdal mente at evalueringen av offentlige midler ikke er streng nok, og at disse også må bli ”farligere”.

— Publikumsoppslutning kan ikke være eneste kriterium, det må også finnes en buffer for kunstnerisk verdi, var blant Røynesdals klare oppfordringer.

Det ble tid til en etterfølgende paneldebatt med spørsmål og svar fra salen, før styreleder i MIC, Elef Nesheim, offisielt åpnet Kaleidofon.

Selv om det ikke ble trukket noen overordnet konklusjon på det innledende spørsmål, ble det satt fokus på en rekke problemstillinger og utfordringer som bør spore til videre debatt og offentlig ordskifte. Enten norsk musikk er pære- eller bananformet, som en seminardeltaker tørt kommenterte foran fruktfatet i pausen: – Det var i hvert fall dårlig med bananer her!

Relevante lenker: Kaleidofon.no, MIC.

Publisert:

Del: