Pianist og professor ved Griegakademiet Einar Røttingen har satt seg fore å få både norske og utenlandske pianister til å forstå at norsk klavertradisjon ikke bare er troll og dovregubber. Dessuten vil han gjerne at formidle at Grieg heller ikke bare er folkemusikk, men faktisk hadde nær kontakt med sin europeiske samtid. Og Valen var slett ikke så sær som han fremstilles. – Når jeg har spilt Geirr Tveitts sonate nr. 29 i utlandet, blir folk overrasket og spør hvorfor de ikke kjenner denne musikken, sier Einar Røttingen, som har samlet sonater av Tveitt og Valen samt Griegs g-moll-ballade på en fersk CD.

Einar Røttingen (stort)

Av Hild Borchgrevink

Vi lurer på hvorfor Røttingen har valgt akkurat dette repertoaret.

— Jo, utgangspunktet er at dette er en del av et doktorgradsprosjekt som jeg har holdt på med en stund, ved Norges Musikkhøgskole. Prosjektet skal ferdigstilles i år. Jeg forsøker å se disse tre verkene – Griegs g-moll-ballade, Tveitts sonate nr. 29 og Valens sonate nr. 2 – i en norsk klavertradisjon.

Hva legger du i en norsk klavertradisjon, eller – det er kanskje det du skal forsøke å finne ut?

— Griegs g-mollballade er jo et nøkkelverk i norsk pianolitteratur, det er selve svenneprøven for norske pianister. Her bruker han folkemusikkmateriale, en melodi Lindeman nedtegnet i Valdres i 1848, som er utgitt i”Ældre og nyere Fjeldmelodier”. Men samtidig kaller Grieg verket for en ballade, og både som tittel og form knytter det an til den europeiske tradisjonen, til Chopin, for eksempel. Jeg vil finne og vise disse forbindelsene, for det finnes forbindelser mellom Grieg, Valen og Tveitt, og mellom disse tre og den europeiske pianomusikken, sier Røttingen.

Alle disse tre komponistene var også utøvende pianister. Det har konsekvenser for hvordan de skriver, mener Røttingen.
— Verkene er veldig vanskelige å spille. Jeg har spurt meg hvilke motiver disse tre komponistene har hatt for å skrive så store, komplekse stykker. Det kan ikke ha vært noen kommersiell gevinst, de må ha visst at verkene ville bli lite spilt. Amatører har jo ikke mulighet til å fremføre dem. Det er jo kjent at både Grieg, Valen og Tveitt skrev disse tre verkene i en periode av sine liv som var dramatisk og krisepreget.

Røttingen mener at klavermusikk ofte har en slik sterk personlig uttrykksdimensjon. Dette er også et tema han kommer inn på i avhandlingen.

— Klaveret er et veldig personlig instrument. Hvis komponister som også er utøvende pianister kommer i en kritisk sitasjon, kommer det ofte til uttrykk gjennom instrumentet. Da Grieg skrev g-moll-balladen, hadde han nylig mistet begge sine foreldre, og samarbeidet med Bjørnson om operaen Olav Tryggvason hadde gått i stå, så han hadde angivelig også en sterk følelse av å stange hodet i veggen kunstnerisk. For Geirr Tveitt var det jo en krisesituasjon etter krigen. Han ble jo utestengt fra komponistforeningen og i realiteten fra norsk musikkliv, og måtte reise ut i Europa og spille konserter for å livnære seg.

Det er vel også mulig å uttrykke seg personlig i andre medier, for eksempel orkestermediet?

— Jeg mener at orkestermediet er annerledes, det blir mer distansert. Klaveret er mer dyptloddende, det er en mer direkte kobling mellom en komponist som kan spille piano og klaveret som medium.

Røttingen forteller at Tveitts sonate er det mest detaljerte partitur man kjenner fra hans hånd.
— Han la en enorm energi i å formidle sine intensjoner ned til minste detalj, sier pianisten.

— Når det gjelder Valen, var han dypt berørt av okkupasjonen av Norge.

Men er disse biografiske referansene først og fremst konklusjoner som er trukket i ettertid, eller finnes det belegg for at komponistene selv refererer til disse krisesituasjonene som avgjørende for å ha skrevet sine verk?

Særlig Grieg har aldri lagt skjul på dette, sier Røttingen. – Valen var dypt religiøs og søkte trøst i troen. Ifølge Olav Gurvin er sonate nr. 2 inspirert av et dikt av engelskmannen Francis Thompson, ”Hound of Heaven”, som skildrer en urolig sjels fortvilte søken etter fred.

Røttingen tror også at de tre komponistenes tilknytning til Vestlandet gjenspeiles i musikken deres.
— Alle har denne brå dynamikken, plutselige skift, sier Røttingen. – Og akkurat disse skiftene tror jeg framstår som noe helt særegent hvis man ser det i en europeisk sammenheng, selv om jeg er opptatt av å knytte disse tre vestlendingene til Europa. Det er klart at når man lever i en slik natur, så preger det hvordan man utttrykker seg.

Einar Røttingen er også opptatt av at det finnes musikalske sammenhenger mellom Grieg, Tveitt og Valen.
— Tveitt spilte g-moll-balladen svært ofte på sine konsertprogrammer. Valen har uttalt at han ikke er inspirert av Grieg, men at han hadde veldig respekt for ham. Valen er jo ofte sett på som en særing i norsk musikkhistorie, som en isolert komponist, men det er ikke riktig. I klavermusikk finner man også ofte sitater – instrumentet gir anledning til å formidle andre komponister man er opptatt av og beundrer. Det finnes også hos Valen, og det forsøker jeg å vise i mine analyser.

Rekkefølgen på verkene på CDen er også bevisst valgt utfra en oppfatning av sammenheng mellom de tre stykkene.
— Tveitts sonate slutter i samme tonalitet som Valens sonate begynner, forteller Røttingen. Valens verk slutter med en kromatisk nedgang, stykket blir langsomt visket ut, på en måte, og ut av det kommer Griegs g-moll-ballade. Hvis man hører etter så kan man virkelig føle den forbindelsen, sier pianisten.

Videre ønsker Røttingen å betone at både Grieg og Tveitt og Valen oppfattet seg selv som en del av et internasjonalt musikkliv. – De reiste ut, og de forsøkte å påvirke andre utøvere og konsertarrangører til å sette verkene deres på programmet, de hadde et ønske om å bli en del av europeisk musikk.

Impresjonistisk og litt skarpere, Nadia Boulanger skrev blant annet da Geirr Tveitt spilte den i Paris: ”La ikke vår subtilitet få uroe en så klar musikk”. Røttingen har også fått god respons når han har spilt Tveitts sonate ute.
— Det har vært en suksess, sier han. – Publikum ute i Europa er overrasket over kvaliteten i verket, de spør hvorfor de ikke kjenner til denne norske musikken.

Røttingen har allerede nådd frem til noen, blant andre Dagens Næringslivs anmelder.

”Geirr Tveitts pianosonate «Etere» (1946) er negativt kjent som en 40 minutters tung og monoton sak, full av gråstein og bare gråstein. Kjell Bækkelunds lp fra 1975 er blitt stående lengst inne i denne anmelders hyllemetre. Men her kommer altså unge Røttingen i høyt tempo og gjør Tveitts stykke til noe som glimrer. Det er ikke til å tro. Tveitts gjentagelser blir til forrykende minimalisme à la Steve Reich, den langsomme mellomsatsen med sine pauser og ekkovirkninger blir til avantgardepoesi à la de berømte «nattstykkene» til en annen amerikaner – George Crumb (f. 1929),” skriver DNs Tron Jensen blant annet.

— Det er et norsk mindreverdighetskompleks når vi tror at de ikke vil ha noe annet enn Grieg ute, sier Røttingen engasjert. – Orkestrene tør ikke ta med for eksempel Sæverud til utlandet, fordi de er redde for hva folk vil si om en sånn litt merkelig komponist fra Vestlandet. Det er bare tull. Vi utøvere må skjerpe oss, vi har mye større mulighet til å påvirke enn vi tror. Det er vi som formidler denne musikken.

Publisert:

Del: