– Hva skal dere med besøk av meg? Dere har jo Robert Normann, sa Django Reinhardt en gang. Nå, etter sin død, har Normann fått sitt eget museum og nettsted, og hylles internasjonalt som en av jazzverdenens originale pionérer på gitar. Mesteparten av sitt liv levde han isolert og tilbaketrukket, og skydde pressen. Knut Borge kalte ham jazzens Greta Garbo, men hvem var egentlig denne norsk jazz best bevarte hemmelighet?

Robert Normann med Nilsen-gitaren

Robert Normann vokste opp i et musikalsk hjem, og begynte tillig å musisere – først for moro skyld. Hans første møte med jazzen var en klarinett på radio omkring 1926. Dette er tidlig radiohistorie, ettersom de første radiosendingene i Oslo hadde startet i privat regi bare året i forveien.

De første spillejobbene ga nok en kjærkommen slant til lommepenger, men da Zinken, hvor den eneforsørgende faren jobbet, stengte i 1928 ble det alvor. Her starter Robert Uno Normanns profesjonelle karriere. Drømmen om å bli mekaniker måtte vike til fordel for inntektsgivende arbeid, en tvingende nødvendighet for å klare familiens vanskelige situasjon, og for Robert måtte det bli musikken. Tolv år gammel, med gitar, et naturlig forhold til russisk sigøynermoll, og med en gryende nysgjerrighet overfor jazz, begynner Roberts omflakkende tilværelse. En bemerkelsesverdig biografisk parallell til en annen stor gitarist som samme år gjør sin første plateinnspilling – Django Reinhardt.

De første årene ble tilbrakt som vagabond musikant sammen med trekkspillviritos Willy Eriksen. De reiste land og strand rundt. Normann har siden beskrevet denne tiden som den beste i sitt liv. Fra midten av trettitallet går turene stadig oftere innom Oslo. De solbrune musikantene hadde nå et spennende repertoar blant annet av de semiklassiske bravadestykkene til trekkspillkongene Roberto Deiro og Pietro Frosini. Robert Normann og Willy Eriksen, alternativt sammen med gitaristen Hans Larsen, tilbringer tre-fire år som gårds- og gatemusikanter, for det meste i hovedstaden. Et kjærkomment innslag i bybildet, og utrolig nok en relativt lukrativ geskjeft i de harde trettiårene.

Etter deres første radiosending, i regi av Leif Rustad i det nystartede (1933) NRK i Klingenberggaten, var de enige om at det var bortkastet tid: de hadde spilt inn tre ganger så mye på den vanlige byrunden! Gitaristen Hans Larsens replikk under en av deres sjeldne innendørs spillejobber på den tiden er megetsigende: “Skal vi sitta her og tapa penger?”

Robert tok de vanskelige trekkspillstykkene som en utfordring, og lærte seg å spille dem på gitar. Etter hvert som tekniske ting på gitaren ikke lenger var noe problem begynte han å “pynte litt” på melodiene. Små forbedringer og ornamenter rundt melodien til å begynne med, og etter hvert lengre partier med improvisasjon. “Vi prøvde å lage noe, lissom” fortalte Robert. Repertoaret ble komplettert med filmmusikk, slagere, og jazz. Ryktet begynte å spre seg om den tynne gitaristen som spilte rundt om i bakgårdene.

Man kan spørre seg hvor den elegante stilen Robert Normann utviklet i sine improvisasjoner på denne tiden kom fra. Uten synderlige spor etter Django, før Charlie Christian, og med en langt mer moderne oppfatning enn Eddie Lang. Jazzforskeren Johs Bergh antyder at Robert “i sitt miljø” utviklet en egen stil, på samme måte som Charlie Christian gjorde det i USA, og Oscar Alemán gjorde det i Argentina, nemlig ved å lytte primært til fremstående utøvere på andre instrumenter. Det kan virke som om saksofonistene Leon “Chu” Berry og Coleman Hawkins var for Robert Normann det Lester Young var for Charlie Christian.

Høsten 1939, etter å ha sittet i musikergrava på en Bernau-forestilling ved Det Nye Teatret, erstatter Robert gitaristen Sverre Jensen i The Hot Kiddies. Bandet skifter like etter navn til kapellmester og pianist Gunnar Dues Kvartett. De blir fast husband på Lidoen – nå Restaurant Larsen på Majorstua. Seks dager i uken ved krigsutbruddet, deretter ble det gradvis innskrenkninger, og en ny periode som freelancer starter for Robert. Han er en ledende skikkelse i byens jazzmiljø ved swingmusikkens høydepunkt i Norge, 1941.

Robert Normann virket som jazzgitarist nesten frem til sin død, i en eller annen form, og ble på sin 80-årsdag hyllet som en helt av venner og artister på Folkets Hus i Sarpsborg. Nå ønsker Robert Normann Foreningen, som står bak internett-hyllesten til gitaristen, at flest mulig skal få anledning til å stifte bekjentskap med denne musikalske pionéren via internett. Her er det samlet en rekke høydepunkter fra gitaristens lange musikerliv, en rekke bilder og avisutklipp, samt fullstendig diskografi med lyttemuligheter. Normann har også et eget museum i hjembyen Sarpsborg.

Opplysningene i denne artikkelen er i stor grad hentet fra den nye nettsiden, som du finner ved å gå til denne adressen.

Nedenfor finner du også lenker til artikler Ballade publiserte i en anledning åpningen av Robert Normann-museet for to år siden. I samarbeid med Fylkesmuseet i Østfold vil Robert Normann Foreningen åpne et eget Robert Normann museum på Borgarsyssel Museum i Sarpsborg i løpet av neste år.

Publisert:

Del: