– Til tross for at dagens profesjonelle utgaver av både symfoniorkestre og storband fokuserer på framføring av kunstmusikk, er det symfoniorkestrene som prioriteres ved fordeling av offentlig støtte, mener utvalget som har sett på situasjonen for de store jazzensemblene her hjemme. Utvalget påpeker at forskjellene er svært store, og hevder at det store jazzensemblet i Norge som mottar mest i årlig driftstilskudd fra det offentlige, likevel bare mottar tilsvarende én årslønn for en ansatt tutti-musiker i et norsk symfoniorkester. Den første delen av innstillingen byr også på et historisk tilbakeblikk på de store jazzensemblenes liv her hjemme.

Jaga Jazzist 2003

Fra utredningen “Store Jazzensembler – dynamisk og forutsigbar”, 2004

Under Norsk jazzforums landsmøte 2003 ble det fra medlemmene fremmet flere forslag med krav om å bedre kårene for profesjonelle store jazzensembler.

I den vedtatte Handlingsplan for Norsk jazzforum pkt.8 heter det: “Njf skal arbeide for å formidle storbandmusikk av høy kvalitet”. Med utgangspunkt i handlingsplanen, samt de nye signalene i Kulturmeldingen; St.meld 48 (2002-2003) om økt satsing på ensembleområdet, fattet styret i Norsk jazzforum i sitt møte (S-sak 26-03) følgende vedtak: “Det oppnevnes et utvalg som utreder forholdet for storband-/større ensembleområdet innen jazz. AU kommer tilbake med forslag til mandat og medlemmer i utvalget”.

Utvalgets medlemmer ble satt sammen av personer med lang fartstid innen denne type ensembler. Det er lagt vekt på å sikre geografisk og sjangermessig spredning for å gi utredningen en best mulig bredde. Utvalget har bestått av Harald Devold (leder), Eirik Hegdal, Olav Dale, Anders Eriksson, Geir Lysne, Hild Sofie Tafjord og Tone Germaine Martinsen (sekretær).

Arbeidet med utredningen Store jazzensembler ble startet i februar 2004. Utvalget har gjennomført to møter; i Bergen 12. og 13.februar og i Oslo 31. mai. I tillegg har det vært avholdt to telefonmøter henholdsvis 17. mars og 6. mai.

Utvalget ønsker å presisere at denne utredningen tar for seg den profesjonelle delen av storband- og ensembleområdet i Norge. Det finnes i tillegg et stort amatør- og fritidsbasert område, og mange av disse bandene nyter godt av dagens støtte-ordninger gjennom medlemskap i Norsk jazzforum. Organisasjonen arbeider kontinuerlig for også å bedre amatørstorbandenes kår og vil fortsette med det i fremtiden. I denne utredningen konsentrerer man seg derfor om grunnlaget for de profesjonelle musikerne/bandenes videre utvikling.

Tilbakeblikk og historiske sammenhenger

Ingen sjangere eller musikalske uttrykksformer oppstår og utvikles isolert og uavhengig av omverdenen. I ettertid kan man konstatere at såpass forskjellige stilistiske perioder som wienerklassisismen og swingepoken, har etterlatt seg orkester-besetninger som er blitt til en “verdensstandard”.

Wienerklassisismen ga oss symfoniorkesteret; en ensembletype som etter romantikken hadde fått omtrent den størrelse og besetning slike orkestre har i dag. Fra Swingepoken kommer det tradisjonelle storbandet; en type ensemble som i dag finnes i utallige varianter innen jazz, rock og etnisk musikk. Begge besetningene ble utviklet for å kunne spille i større rom og for et stadig større publikum. Lydanlegg eksisterte verken på 1800-tallet eller i 1930-årene, så for å nå fram med en musikalsk idé eller et klangideal, var man avhengig av en viss størrelse på ensemblet. I så måte har ensembleformene storband og symfoniorkester mye til felles. Men til tross for at dagens profesjonelle utgaver av både symfoniorkestre og storband fokuserer på framføring av kunstmusikk, er det symfoniorkestrene som prioriteres ved fordeling av offentlig støtte. Forskjellene er svært store. Det store jazzensemblet i Norge som mottar størst årlig driftstilskudd fra det offentlige, mottar tilsvarende én (1) årslønn for en ansatt tutti-musiker i et norsk symfoniorkester.

Ser man på den norske jazzhistorien knyttet til storband går denne tilbake til 1920-årene. Skjønt jazz – det var underholdningsorkestrene i revyer og på teatrene som spilte den nye musikken, godt blandet med datidens populære musikkformer. Jazz var musikk for småband på den tiden.

Det var først på 50-tallet at de første egentlige storbandene med jazzrepertoar dukket opp, og på slutten av dette tiåret så Kjell Karlsens første storband dagens lys. Bandet spilte i stor grad originale arrangementer, og mange mente at dette bandet måtte bli det kommende radiostorbandet i NRK. Slik ble det ikke. Det ble i stedet Torleif Østereng som dannet det første profesjonelle storbandet her til lands.

Da NRK kom med sine første budsjettreduksjoner omkring 1990, var radiostorbandet blant ofrene uten at reaksjonene i det daværende jazzmiljøet var særlig sterke.

Det utradisjonelle storbandet Søyr ble etablert i 1977 og i begynnelsen av 80-årene opplevde norsk jazz økende rekruttering fra en ny generasjon musikere. Utdanningsmulighetene var i ferd med å bli bedre, spesielt med etableringen av jazzlinja i Trondheim. Blant de profesjonelle musikerne ble det etablert flere større band. Oslo 13 var blant de viktigste som satset på originalmusikk av flere sentrale jazzmusikere, Oslo Groove Company ble startet og i Bergen samlet de profesjonelle musikerne seg i Bergen Big Band. I 90-årene etablerte Jon Balke sitt Magnetic North Orchestra, og i de senere årene har Geir Lysne vakt internasjonal oppmerksomhet med sitt Geir Lysne Listening Ensemble.

Dagens situasjon

Et tydelig fellestrekk mellom storband og symfoniorkestre i dag, er at begge ensembletypene ofte framfører musikk som ligger langt fra den tradisjonen som skapte behovet for besetningen. I begge tilfellene har komponister og musikere tatt en eksisterende ensembleform og brukt den som verktøy og mal for å oppnå kunstneriske resultater i tråd med skiftende trender og idealer. Musikken har endret seg vesentlig mer enn ensembleformen. Både symfoniorkestre og storband er i første hånd en ensembleform, ikke en egen sjanger.

Mens en sjenerøs offentlig finansiering gjør det mulig for kammer- og symfoni-orkestre å dyrke tradisjonen samtidig som man kan jobbe med ny musikk, er situasjonen for profesjonelle storband betydelig vanskeligere. Dette gjelder spesielt de frie gruppene som også er de ensemblene som oftest arbeider med ny musikk.

Særlig gjennom 80- og 90-årene har de store ensemblene i norsk jazz vært svært viktige arenaer for norske musikere som ellers er aktive i mindre band. Disse har hatt stor betydning for å utvikle arrangør- og komponisttalenter og for å dyrke ensemble-ferdigheter. Likevel er det ingen av bandene som arbeider permanent fordi det ikke er midler til å drifte større jazzensembler over lengre perioder. De drives som tidsbegrensede og usikre prosjekter – det vil oftest si for én turné, én konsert eller en plateinnspilling.

Av aktive store jazzensembler i Norge i dag kan det blant annet nevnes Trondheim jazzorkester, Jaga Jazzist, Bergen Big Band, Geir Lysne Listening Ensemble, Søyr og Norske store orkester for Jazz.

For store jazzensembler med tilgang på ressurser har vi eksempler på suksess-historier som Trondheim Jazzorkesters landsomfattende turné med Chick Corea og Pat Metheny og Geir Lysne Listening Ensembles gjentatte suksesser i utlandet.

Ved Norges Musikkhøgskole har en tredjedel av komposisjonstudentene rytmisk bakgrunn, men de har ingen mulighet til å utvikle og ta i bruk slik erfaring verken i studier eller framtidige komponistgjerninger dersom de ikke har tilgang på profesjonelle ensembler og utøvere med samme bakgrunn og kodeforståelse.

Mye av dagens nye kunstmusikk preges dessuten av en kreativ utvikling som visker ut tradisjonelle sjangergrenser både i henhold til ensembleformater, kunstnerisk innhold og ikke minst igjennom samarbeide med utøvere av andre kunstformer.

Usikkerheten og det uforutsigbare ved å drifte et stort jazzensemble er også knyttet til mangel på arenaer for denne uttrykksformen. Unntaket er festivalenes betydning for sjangeren, og vi har eksempler på at norske jazzfestivaler har initiert prosjekt med store ensembler. I denne sammenheng må Storbandfestivalen i Sandvika nevnes spesielt. Denne festivalen har gjennom sine sytten år vært den viktigste møteplassen for større ensembler. Men det finnes dessverre mange eksempler på initierte prosjekter som kun har blitt en “en-gangs-begivenhet” på festivalene på grunn av mangel på midler til videreutvikling og kontinuitet.

Forrige gang store ensembler på jazzområdet var diskutert var i Norsk kulturråds utredning Improvisasjon sett i system fra 1996. Der ble det fremmet forslag om å etablere et nasjonalt jazzensemble. Utredningen har vært grunnlaget for en fantastisk utvikling i norsk jazzliv, men vilkårene for store jazzensembler er ikke endret.

I mellomtiden har man riktignok fått en ensemblestøtteordning under Norsk kulturråd, men denne dekker ikke behovene for større ensembler.

Ballade fortsetter i morgen å publisere fra utredningen “Store Jazzensembler – dynamisk og forutsigbar”, som er initiert av Norsk jazzforum. Da vil det bl.a. bli trukket sammenligninger med forholdene ellers i Norden, samtidig som utvalget ser på nøkkelord som kvalitet, fleksibilitet og behovet for kontinuitet.

Publisert:

Del: