I disse dager legges det frem to rapporter om jazzforskning i Norge og Norden. “Challenges in Norwegian Jazz Research” er utgitt av Institutt for Musikk ved Universitet i Trondheim, mens Norsk Jazzarkiv selv står bak rapporten “Nordisk Jazzforskning. Rapport fra den sjette nordiske konferansen i Oslo”. Begge utgivelsene inneholder viktige og interessante bidrag som spenner over et vidt felt, og som bør være av interesse også for et større publikum.

Louis Armstrong og Alfred Maurstad bytter instrumenter, Oslo, 1959 (Foto: Tore Fredenlund)

Av Arvid Skancke-Knutsen

— Disse utgivelsene er et resultat av to konferanser – den ene holdt i Trondheim i 2000, og den andre i Oslo i august 2002, forteller Steinar Kristiansen, som er styreleder i Norsk Jazzarkiv. – Norsk jazzforskning har vel ikke akkurat vært noen paradegren her hjemme, men Johs Bergh og Bjørn Stendahl gjorde en viktig nybrottsarbeid, særlig med sine tre bøker i perioden 1987 – 97. De var pionerer på dette feltet, og gjorde en formidabel innsats for å samle inn dokumentasjon om norsk jazz i perioden 1920 til 1960.

Den største av de to utgivelsene er skrevet på engelsk, og har fått tittelen “Challenges in Norwegian Jazz Research”. Boken inneholder i alt femten artikler om jazzhistorie, ført i pennen av både norske og utenlandske forskere og skribenter. Blant de internasjonale bidragsyterne finner vi navn som Paul F. Berliner, Ingrid Monson og Scott De Veaux , som alle jobber ved musikkinstitutter og universiteter i USA. Redaktører for denne 220 sider lange rapporten er Bjørn Altehaug, Tor Dybo og Kjell Oversand.

Bjørn Alterhaug, som er musiker, komponist og førsteamanuensis ved Institutt for Musikk, Universitetet i Trondheim, holdt åpningstalen under konferansen i Trondheim.

— Vi var så heldige at vi fikk tak i noen av de fremste forskerne i verden på dette feltet, sier Alterhaug. – Både konferansen og boken er støttet av Forskningsrådet og Universitetet i Trondheim, og bør slik sett peke på mulighetene for en fin, konstruktiv dialog mellom jazzforskere og mer akademiske miljøer. Samtidig var noe av hensikten også å vise for de utenlandske forskerne at også vi her oppe er en del av den store jazzhistorien. Det er ofte ganske sjokkerende hvor lite amerikanere vet om europeisk musikk. I en tykk, amerikansk bok med den nokså bastante tittelen “The History Of Jazz” finner vi kun fire sider om jazz utenfor USA, til tross for at både Europa og Japan har vært svært viktige markeder, og i stor grad bidratt til å holde jazzflammen i live.

Alterhaug siterte Ben Sidran fra boken “Black Talk” fra 1971, og påpekte i den forbindelse at jazz på mange måter er en muntlig form, som det er vanskelig å fange opp gjennom eksisterende forskningsmetoder.

— I Vesten har vi myten om Den Geniale Kunstner, som representerer et syn på verden som i mine øyne er åpenbart rasistisk. Det blir ofte det samme som å underkjenne kulturelle praksiser som er basert på muntlige tradisjoner. En essensiell problemstilling blir å finne beskrivelsesmåter som yter uttrykkene rettferdighet på deres egne premisser. Det betyr i praksis at man ikke kan betrakte jazzen gjennom en klassisk, vestlig kulturforståelse. Dette er nok også noe av årsaken til at jazzen, på linje med populærmusikken, ikke har fått sin rettmessige plass ved universitetene og i andre forskermiljøer.

Alterhaug mente samtidig at denne situasjonen hadde bedret seg betraktelig de senere årene.

— Behandlingen av jazz og popmusikk i forskningssammenheng skyldes nok ikke uvilje, men en slags sanksjonert uvitenhet. I dag åpner dette landskapet seg opp, parallelt med at vi her hjemme opplever et jazzliv som er helt på verdensnivå.

Både Alterhaug og Kristiansen understreket at det var bruk for både entusiastiske grunnforskere og akademikere, og håpet at de to utgivelsene ville inspirere til videre arbeid. De la ikke skjul på at rekrutteringen til jazzforskningen ikke har vært den beste, selv om “Nordisk Jazzforskning – Rapport fra den sjette nordiske konferansen i Oslo” på forbilledlig vis inneholder bidrag fra alle de fem nordiske landene, med en rekke interessante glimt og sveip fra jazzlivet gjennom hele det forrige århundret. Av spesiell interesse for norske forhold er antagelig Bjørn Stendahls artikkel om nordisk samarbeid på 60-tallet, Tor Dybos sammenligning mellom amerikanske, europeiske og norske utøvere på 1970-tallet, med særlig vekt på plateselskapene Mai og Compendium, og Bjørn Alterhaugs artikkel “Improvisasjon som skapende prosess”. To artikler av James W. Dickenson og Carl Petter Opsahl tar for seg forbindelseslinjer mellom jazz og norsk folkemusikk, mens Jazzarkivet selv presenterer Jazzbasen.no og den store samlingen etter Johs Bergh.

“Challenges in Norwegian Jazz Research” vil kunne skaffes gjennom velassorterte bokhandlere, mens rapporten fra konferansen i 2002 kan bestilles via Norsk Jazzarkiv.

Publisert:

Del: