DEBATT: I forrige uke leverte saksofonist, bandleder og komponist en kraftsalve av en artikkel om hvordan han oppfatter norsk jazzliv og premissene det bygger på. Norsk jazzforum kommer her med en kommentar. – Petter Wettres artikkel, offentliggjort i Minerva og på Ballade, har så mange innfallsvinkler og reiser så mange prinsipielle spørsmål, at den bør være obligatorisk lesning for hele bransjen, skriver Vidar Bråthen, formidlingsansvarlig i Norsk jazzforum, her.

Vidar Bråthen (Foto: jazzforum.no)

Av Vidar Bråthen, formidlingsansvarlig i Norsk jazzforum

Undertegnende har ingen ambisjon om å besvare spørsmålene, men ønsker allikevel og komme noen betraktninger sett fra Norsk jazzforums ståsted.

I det store og hele, all honnør til Petter Wettre for å skape fokus rundt viktige problemstillinger. Forhåpentligvis har artikkelen lagt grunnlaget for en god debatt om hvilke veivalg man bør ta i kulturpolitikken generelt, og jazzpolitikken spesielt.

Den språkstilen som er valgt er åpenbart ment å provosere, og generelt kan man jo gå seg vill i formuleringer man mener er satt unødvendig på spissen, eller bemerke det man mener faktafeil. FFUK og Kjell Kalleklev (Fond for utøvende kunstnere og Kjell Kalleklev Management, red. anm.) har allerede tatt opp noen av disse.

Beskrivelsen av klubbmiljøet som hovedsakelig bestående av personer hvis jazzinteresse ble unnfanget på russetur til København i 1963, er så satt på spissen at jeg tviler på om den sier noe som helst legitimt om Norske jazzklubber generelt. Den sier derimot noe om forfatterens talent for formuleringer.

Hva er tilskuddsordningene til for?

En annen formulering som bør kommenteres er den uheldige bruken av begrepet fiktivt prosjekt, som i verste fall kan gi inntrykk av juks og uærlig bruk av offentlige midler. Jeg velger å tolke dette som at prosjekter noen ganger skapes mer for å tilfredsstille retningslinjene til offentlige tilskuddsordninger, enn at ordningene fungerer i forhold til hva som faktisk skjer innen de forskjellige kunstfeltene. Dette er en viktig problemstilling som alle kulturbyråkrater bør, og etter min erfaring faktisk også tar veldig alvorlig.

Holdninger, nødhjelp og profesjonalitet

Det som gjør mest inntrykk og som det åpenbart er lett å ha sympati med, er beskrivelsen av den holdning man møter som profesjonell jazzmusiker i Norge. Støtte-opp-om-innstillingen er nok utbrett. En stor del av tilskuddsmidlene man mottar som profesjonell utøver i Norge får jo betegnelsen støtte. Det er vel få yrkesgrupper, hvis noen, som ville finne seg i å nærmest bli stakkarsliggjort som en svak trengende gruppe ved at lønna de mottar som regel får betegnelsen støtte. Dette er jo ikke akkurat med på å skape yrkesstolthet, og avslører noen holdninger som ikke er av det gode.

Jeg har også merket meg samme reklamefilm for REMA 1000 som artikkelforfatteren, og hvis den sier noe om imaget til jazz generelt, så står vi overfor en stor utfordring. Hva som eventuelt er årsaken til dette er sammensatt, men jeg tror at de såkalte smale sjangrene altfor lett får stempel som pretensiøse. Terskelen for å komme innenfor jazzmiljøet føles kanskje høy for mange. Det er vel et poeng å ta dette som en utfordring og ikke et tegn på at jazzen er død? Nå gjør Petter Wettre et poeng av at det kanskje er et problem i seg selv at man definerer sjangeren som smal, og at dette fører til en altfor defensiv holdning både i rekrutteringen av publikum og platekjøpere, noe som absolutt er en interessant innfallsvinkel.

Skillet mellom profesjonell og amatør er også en velkjent problemstilling, som det heller ikke finnes enkle svar på. Jeg tror det er lettere å definere både kvalitet og profesjonalitet enn det man kan få inntrykk av er den generelle holdningen blant folk flest. Samtidig er det allikevel farlig å profesjonalisere seg bort fra et publikum. Det kan jo hende at jazzmiljøet stiller så altfor strenge krav til å kunne en musikalsk terminologi og hvem-som-spilte-med-hvem-kunnskap, og at dette stenger døra for altfor mange. Ikke det at man skal forandre musikken for å tekkes massene, men det er allikevel et åpenbart poeng å få folk også utenfor den harde kjerne til å føle seg velkommen.

Sløsing med penger eller manglende fokus?

Men der det er vanskelig å følge Wettres tankegang er at det er for mye penger i omløp, samtidig som han ønsker seg profesjonalisering av arrangørleddet og utvide antallet profesjonelle managere. Petter Wettre ønsker seg tydeligvis noen omprioriteringer i norsk bevilgningspolitikk og bruken av jazzpenger generelt. Det at det brukes for mye penger på administrasjon er jo en ganske utbredt oppfatning blant utøvere. Samtidig ønsker mange av disse seg noen som kan ta seg av administrasjonen av deres egen karriere.

Vårt inntrykk er at kun 25 prosent av de reelle behov som finnes, dekkes av dagens budsjettrammer for de forskjellige tilskuddsordningene. En kontinuerlig debatt om hvordan midlene forvaltes er viktig, men det er økte budsjettrammer som må stå i fokus.

Det er også en generell utfordring at mange organisasjoner innen kulturlivet generelt jobber parallelt med de samme sakene, og man må alltid være åpen for diskusjoner rundt ansvarsfordeling. Spørsmålet blir altså hvem bør gjøre hva. Men dette jobbes det kontinuerlig med, blant annet gjennom samarbeidsprosjekter som SAMSTEMT, hvor rocken, jazzen og folkemusikken er involvert.

Manglende fokus er altså et sentralt spørsmål. Derfor har norsk jazzforum jobbet mye med en strategi- og handlingsplan for perioden frem mot 2011 som ble vedtatt på landsmøte i april. Dette blir derfor et helt sentralt virkemiddel for organisasjonen, og bør leses av alle våre medlemmer.

Proffe arrangører og noen tall

Jeg skal ikke argumentere altfor mye utfra statistikk, men noen tall er jeg nødt til å legge på bordet: Våre tall viser nemlig at gjennom 6.5 betalte årsverk arrangerte våre medlemsklubber i 2006 over 1 500 konserter, hvor ca 1 400 var konserter med norske utøvere. Nærmere 11 millioner av en totalomsetning på nærmere 20, gikk direkte til lønn til musikere. Reise, diett og overnatting for musikere utgjorde ca 2 millioner. Resten har stort sett gått med til lokalleie og lys/lyd. Til sammen tiltrakk disse konsertene nærmere 100 000 publikummere.

Man kan sikkert lese mye ut av disse tallene, men at det sløses med penger i arrangørleddet i Norge, er jeg rett og slett ikke med på. Profesjonaliseringen av arrangørene i norsk musikkliv har lenge vært en aktuell sak. Det handler nok ikke bare om penger, men et helt klart inntrykk man sitter igjen med, er at dette leddet i norsk musikkliv er underfinansiert. Det er ikke akkurat store tilskudd i omløp og hvis man ønsker seg proffere arrangører, så må det mer penger til. Men det bør også settes et stort spørsmålstegn ved om profesjonalisering er den eneste veien å gå. Frivillig arbeid gir så mange gunstige og nødvendige tilskudd til norsk musikkliv, at det er vanskelig å se hvordan man skal klare seg uten. Derfor er det snakk om et både og, når det gjelder frivillige og profesjonelle arrangører.

Flest mulig jazzkonserter er ikke et mål i seg selv, men jeg tror at bredden i norsk jazzliv også er med på å dyrke frem musikere av internasjonalt format. At det finnes et for ensidig type jazzpublikum og at de er for få i antall, er vel en sannhet med modifikasjoner. Hvilke publikumsrekrutterende tiltak som skal til, er en stor utfordring å definere. Men jeg velger altså å se dette som en utfordring, og ikke som en tapt sak.

Jeg er samtidig redd for at vi skal begynne å likestille antall publikummere med suksess. Noen ganger er det faktisk helt ok at det bare kommer 15 publikummere på en konsert. Til en viss grad er publikumsantall avhengig av hvor i landet man spiller, og at noen sjangere ikke er for alle. Hele musikkbransjen er avhengig av scener hvor det er nye konstellasjoner og nyskapning som står i fokus. Målet bør alltid være et størst mulig publikum, men det kan bety en brå død for denne typen arenaer hvis publikumsantall blir den eneste målestokken for suksess. Det er også viktig at denne typen argumentasjon ikke får stå alene og at publikumsfokus gjennomsyrer all arrangørvirksomhet.

Jazz, næring og prioriteringer

Jeg har alltid synes at det er merkelig at man ikke ser sammenhengen mellom eksperimentelle uttrykk og hvilken effekt dette får for musikklivet generelt i videreutviklingen av alle musikalske uttrykk. I alle andre næringskjeder snakker man om nyutvikling av produkter, men innen musikken blir ofte eksperimentering og utvikling ensbetydende med snobberi. Jeg tror nemlig at alle sjangere, også de mer kommersielle, har utbytte av at musikkmiljøet generelt har stort rom for eksperimentering og bredde. For å bli hørt, må man vel ha en viss dose originalitet og jeg tror det er dette norsk jazz er kjent for internasjonalt.

Det er selvfølgelig ikke uproblematisk å definere hva som er nyskapning og originalt, men dette bør alltid være en sentral problemstilling. Det å sikre bredden er også viktig, for uten den vil nyskapning være vanskelig. Klare prioriteringer er samtidig en forutsetning for fremskritt. Det er disse tre punktene som bør danne utgangspunktet for arbeidet vårt fremover, og i detalj debatteres videre.

Publisert:

Del: