Tore Hansen i Norsk Artistforbund legger her frem en liste på ti punkter som han mener vil kunne gi bedre forhold for populærmusikken i Norge. Han foreslår at sjangerinndelingen til TONO bør fjernes en gang for alle, og vil gi populærmusikken en tung representasjon i alle styrer der vederlag og avgifter relatert til populærmusikk fordeles. Hansen synes videre at den tilsynelatende isnende neglisjeringen av populærmusikk i Kulturrådet og Kulturdepartementet er “skremmende”, og ser gjerne at det som en konsekvens av dette opprettes et eget “Ukulturråd”.

Tore Hansen, Norsk Artistforbund

Angående rapporten “Populærmusikken i Kulturpolitikken”

Av Tore Hansen, daglig leder, Norsk Artistforbund

Norsk Artistforbund har deltatt i høringsmøte og intervjuer i forbindelse med Jostein Gripsruds arbeid for å lage en rapport om populærmusikkens kår i Norge. Etter å ha lest trykksaken er vi glade for at den konkluderer med at popmusikk er viktig for mange. Den poengterer også at det, selv for kjente og populære artister, er vanskelig å unngå røde tall i regnskapet.

Norsk Artistforbunds hovedbudskap er at hvis populærmusikkens utøvere og rettighetshavere samt deres valgte representanter selv fikk råde over midlene de og deres sjanger genererer, ville situasjonen ha vært annerledes for mange av dem som har valgt populærmusikken som levevei og uttrykksform. Kun på denne måten ville sjangeren kunne konkurrere, både med utenlandske og lokale konkurrenter.

I stedet for å gjennomevaluere rapporten, som andre allerede har gjort, drister vi oss heller til å føre debatten litt videre og presenterer

Ti punkter om hva som bør gjøres for oppnå et bredt tilbud innen populærmusikk i Norge:

1. Ansett byråkrater uten usunne bindinger i Kulturdepartementet. Fordi: uansett hvilken Kulturminister dette landet har, så er det pr. i dag byråkratene som styrer og manipulerer i popfolkets disfavør. Byråkratene kan derfor ikke opptre i sammenhenger der de kan oppfattes som inhabile.

2. Kulturministerposten må bekles av et menneske med takhøyde og sans for allsidighet og rettferdighet. Kulturpolitikken må være noe mer enn en salderingspost.

3. Representanter fra pop/rock/elektronika/vise/danseband/m.fl. skal ha en selvsagt og tung representasjon i styrene der vederlag og avgifter relatert til populærmusikk fordeles. Flere enn skuespillere, forfattere, ballettdansere og symfonikere må inkluderes i det reelle kulturbegrepet.

4. Fjern sjangerinndelingen i Tono. Nopa (populærenes organisasjon i Tono)må fullføre jobben i Tono for at alle komponister og tekstforfattere skal få lik utbetaling pr spilte sekund. Favoriseringen av samtidsmusikk og “de seriøse”, på bekostning av populærmusikkens komponister og tekstforfattere, må slutte. Det er ikke Nopamedlemmenes oppgave å støtte utsatte kunstarter. Dette er statens oppgave!

5. Vi må legge press på og forhandle, direkte eller indirekte, med telecom-selskapene slik at regler og lover for bruk og kopiering av åndsverk også gjelder på Internet.

6. Artistenes, musikernes, tekstforfatternes og komponistenes tillitsvalgte innen populærmusikk må samarbeide.

7. Ingen plateselskaper må få nye tildelinger fra fondene før artistene har attestert regnskapene fra forrige bevilgning.

8. Flyselskapene, sammen med lovgivende myndigheter, må på banen for å minske reiseutgiftene til kulturfolket. Kulturtilbudet i Kirkenes skal ikke være avhengig av flyprisene og hvor mange som reiser pr. artistkontrakt.

9. Kulturpolitikerne må gi populærmusikken samme status som den har hos folk flest

10. Flere artister må begynne å åpne posten fra interesseorganisasjonen sin. Kunnskap er makt!

Opprett gjerne et Ukulturråd der popfolket og deres representanter selv får disponere over midlene de og deres sjanger genererer.

Den tilsynelatende isnende neglisjeringen av populærmusikk i Kulturrådet og Kulturdepartementet er skremmende!

Er Jostein Gripsruds utredning “Populærmusikken i kulturpolitikken” viktig? Vår mening er at den er funksjonell bare hvis den setter i gang en diskusjon som genererer mer midler og ekspertise til populærmusikkens aktører.

Etter at stortingsrepresentant Trond Giske hadde intervjuet partene i striden mellom Gramo og Fond for utøvende Kunstnere kom han med følgende observasjon: Jo høyere på rangstigen en kulturperson selv anser seg å være, dess større er forakten og arrogansen mot de han/hun mener befinner seg lavere på stigen. Måtte flere norske kulturpolitikere rammes av samme klarsyn!

Med vennlig hilsen
For Norsk Artistforbund
Tore Hansen

Publisert:

Del: