– Sammen med rapporten “Musikkliv og musikkpolitikk ” tegner Jostein Gripruds utredning “Populærmusikken i kulturpolitikken” et bilde av skjevheter i tradisjonell kulturpolitisk tenkning som det er på høy tid å rette opp, mener Terje Haakonsen i Norgesnettet. Han savner imidlertid forslag om konkrete tiltak, og er også noe overrasket over at sentrale forvaltningsledd og forholdet mellom kultur og næring er lite berørt.

Av Terje Haakonson, daglig leder

NorgesNettet stiller seg positive til denne utredningen. Vi mener den kan være et viktig bidrag til å gi disse sjangrene den plassen de fortjener i det kulturpolitiske bildet, selv om det fortsatt er et godt stykke arbeid som må gjøres. Sammen med rapporten “Musikkliv og musikkpolitikk – En utredning om musikkensemblene i Norge” skrevet av Jørgen Langdalen tegner denne utredningen et bilde av skjevheter i tradisjonell kulturpolitisk tenkning som det er på høy tid å rette opp.

Selv om redaktør Jostein Gripsrud i forordet betegner tidsrammene for utredningen som “på grensen av det umulige”, og på tross av at utredningen i for liten grad har hatt tid og ressurser til å hente inn nye data, mener vi at den tegner et relativt presist (om enn noe overfladisk) bilde av feltet og tilstanden innenfor dette.

Et ankepunkt er at utredningen framstår som relativt lite konkret når det gjelder tiltak sammenlignet med Langdalens rapport, den er først og fremst en tilstandsrapport som setter søkelys på endel relevante problemstillinger. I så måte må dette ses på som et første skritt i arbeidet for en bedre kulturpolitikk på området og vi støtter derfor forskernes anbefaling om videre utredning av populærmusikkfeltet. Dette er, som utredningen viser, et stort og sammensatt område. Vårt primære ønske er at det lages mer spesialiserte utredninger om de enkelte delene av feltet som i en helt annen grad enn denne går i dybden og ser på konkrete tiltak.

Et annet ankepunkt er at selv om markedsbegrepet omtales hyppig ble det ikke ansett som formålstjenlig å ha en person med spesialkompetanse på dette feltet med i forskergruppen.

Vi har i denne uttalelsen valgt å fokusere på det som direkte omfatter NorgesNettet og vårt virksomhetsområde, i hovedsak Gripsruds innledende sammenfatning, samt artiklene “Kulturpolitikk og populærmusikk” av Are Branstad og “Populærmusikkfeltets organisering” av Mie Berg Simonsen.

2. Tilskuddsordninger

Levende musikk, “live-scenen”, vies forholdsvis stor oppmerksomhet i utredningen. Det skulle da også bare mangle. Møtet mellom musikere på en scene og publikum har alltid vært sentralt i pop og rock, på alle nivåer. Erkjennelsen av at det er nødvendig å satse mer på arrangørleddet er gledelig, det hjelper lite hvor fremragende artister vi kan dyrke fram om det ikke finnes møteplasser der de treffer et publikum.

I utredningen beskrives de ulike statlige tilskuddsordningene som finnes. Den viktigste for spillestedene i NorgesNettet er Turné- Transport- og Festivalstøtteordningen (TTF). Dette er ikke fordi spillestedene våre mottar særlig mye midler direkte, men fordi den gir et svært viktig bidrag til rekruttering av nye, gode utøvere og således samsvarer godt med de vedtatte målsettingene NorgesNettet har. Vår oppfatning er at TTF-ordningen og NorgesNettet utfyller hverandre godt, ikke som enkelte har hevdet overlapper hverandre.

I utredningen siteres det fra evalueringen av ordningen fra 1992 til 1998 foretatt av den daværende styringsgruppen for ordningen (som undertegnede var en del av) der hensynet til et balansert marked vektlegges. Erkjennelsen av at man ikke kan ha 25 uetablerte artister på Norges-turne i løpet av et halvår er viktig og riktig, ikke bare fordi det kan medføre økonomiske tap for arrangørleddet, men også fordi det kan være direkte skadelig for en artist tidlig i karrieren å gjøre en turne uten tilstrekkelig publikum.

Forslaget om å etablere en garantiordning som sikrer mot at “kunstnerisk fremragende artister ikke kan støttes av frykt for at arrangørleddet skal påføres tap” (s. 94) er etter vår mening ikke nødvendigvis godt. Det må ikke bli slik at man “erstatter” publikum med offentlig støtte. Gripsrud fastslår på neste side at “planmessig arbeid med for eksempel byggingen av et publikum for et spillested eller en arrangør og profesjonell markedsføring av tilbudene må premieres”. Vår oppfatning er at en utvidet og målrettet satsing på dette er en langt mer konstruktiv bruk av midler dersom målet om å få flere artister med høy kvalitet ut til publikum skal oppnås.

Videre argumenteres det for en kvalitativ vurdering av søkerne. Dette er selvsagt viktig, men TTF-ordningen sikter seg som nevnt inn mot rekrutteringssegmentet, unge utøvere som langt fra er ferdig i sin kunstneriske utvikling og som vanskelig kan vurderes utelukkende på grunnlag av kunstnerisk kvalitet på innsendte lydvedlegg. Vi vil advare mot å vektlegge rent kunstfaglige kriterier høyere enn det som har vært praksis til nå.

Noe av årsaken til TTF-ordningens gode resultater er, foruten evnen til å lære av egne feil, nettopp at man har evnet å oppdage talent og samtidig ha et realistisk syn på muligheter og problemer i forhold til publikumspotensiale og marked. Det er grunnleggende viktig at det fagutvalget som skal vurdere disse søknadene har den nødvendige nærhet til de miljøene rundt i landet ordningen er til for.

Utredningen dokumenterer den stemoderlige behandling som blir de populærmusikalske sjangrene til del i de aller fleste tverrsjangerlige tilskuddsordninger som finnes. Det bør være en prioritert oppgave for de kulturpolitiske myndighetene å rette opp i dette. Mye kan gjøres ved oppnevning av de råd og utvalg som fordeler midler. Her har kunnskap om, og nærhet til, disse sjangrene ikke direkte vært overrepresentert for å uttrykke det forsiktig. Det er prisverdig at Norsk Kulturråd har tatt initiativ til denne utredningen samt Langdalens rapport. Det hadde vært gledelig om vi så konsekvenser av disse når nye råd og utvalg i Kulturrådet skal oppnevnes.

Når det er sagt mener vi ikke nødvendigvis at organisasjonsoppnevnte utvalg er det beste. Et fagutvalg må ha evnen til å fungere dynamisk og ha et overblikk over hele det området ordningen er satt til å betjene. Et utvalg bestående av advokater for ulike særinteresser i verbalt bikkjeslagsmål om midler til egne på bekostning av andre gir ikke nødvendigvis det beste helhetsresultatet. Det er økt kompetanse om de populær-musikalske sjangrene, deres miljøer, egenart og egne premisser vi etterlyser.

3. Driftstøtte
Både Gripsrud og Branstad nevner behovet for driftsstøtte til spillesteder i sine artikler. I Norge har det ikke vært tradisjon for statlige tilskudd til drift, det har blitt sett på som en kommunal eller fylkeskommunal oppgave. Dette har gitt tildels tilfeldige og lite forutsigbare tilskudd, som sjelden har gitt særlig bidrag til større stabilitet og kontinuitet. I en tid med presset kommuneøkonomi ser vi også altfor ofte at denne typen tilskudd nedprioriteres.

Branstad omtaler i sin artikkel den danske modellen basert på Spillestedsloven. Der får 14 spillesteder tilskudd til drift som foruten å brukes til artisthonorarer og andre arrangementsrelaterte kostnader også brukes til lønnede stillinger til administrativt personell, herunder repertoaransvarlig, markedsansvarlig og teknisk stab. Dette skal sikre kontinuitet i driften samt profesjonalitet innenfor kunstnerisk programmering, markedsføring og markedsutvikling, samt teknisk og praktisk avvikling. Det finnes, som Branstad nevner, sider ved spillestedsloven som har blitt evaluert som mindre vellykket og som det arbeides med å endre, men satsingen på profesjonalisering gjennom offentlige tilskudd til lønnete stillinger er gjennomgående vurdert som en suksess.

Blant NorgesNettets hovedpoeng i de innspill vi kom med i.f.m. utredningen var forholdet mellom frivillig innsats og profesjonalisering. Arrangører og spillesteder har tradisjonelt vært svært avhengig av frivillig og idealistisk arbeidskraft. Vi stilte spørsmål om hvorvidt denne tiden er forbi, om dagens situasjon rett og slett stiller høyere krav til profesjonalitet og tidsbruk enn det man kan forvente at folk skal kunne gjøre på fritiden.

Vi tror det er mulig å kombinere det beste av to verdener, frivillig idealisme og miljøtilknytning med profesjonell kompetanse, ved at det stilles midler til rådighet til et antall faste stillinger i nøkkelposisjoner som sikrer kompetanse og kontinuitet, samtidig som de legger oppgavene til rette for frivillige krefter.

Et absolutt suksesskriterium for en eventuell driftstøtte må være at den er langsiktig og forutsigbar. En utvidelse av eksisterende støtteordninger, der man søker en til to ganger i året, er ikke tilstrekkelig. Det må utarbeides nye og mer funksjonelle modeller om tilskudd til drift skal ha den ønskede effekt. Vi er overbevist om at driftstilskudd gitt på riktig måte og på sjangrenes egne premisser kunne gitt et stort løft i form av bedret tilbud til artister og til publikum lokalt.

4. Transportstøtte
Gripsrud kommenterer i sin innledning forslagene om en ren transportstøtteordning som har blitt fremmet fra flere organisasjoner innen populærmusikkfeltet. Han konkluderer med at “behovet for økt støtte til reiseutgifter synes å være udiskutabelt” (s. 95). Reiseutgifter er utvilsomt den største enkeltkostnaden ved turneer i Norge, et stadig mer begrenset tilgangen på gode artister er et økende problem i distriktene og da særlig i Nord-Norge, og behovet for å kompensere for kostnadsforskjeller er åpenbar.

NorgesNettet har mest sans for forslaget om en ren, tilnærmet mekanisk refusjonsordning, der tilskudd gis på bakgrunn av dokumenterte reisekostnader og ikke på et kunstfaglig eller musikkpolitisk grunnlag. Dette vil antagelig være det rimeligste å administrere og gi en mest rettferdig fordeling. Det må ikke bli sånn at det er utvalg oppnevnt av det offentlige som bestemmer kulturtilbudene rundt i Norge.

5. Generelle betraktninger
Vi er som nevnt glad for at live-scenen vies såpass stor plass i utredningen, og vi er godt fornøyd med at rammevilkårene for hele næringskjeden vektlegges. NorgesNettet støtter både tiltak for å styrke managementleddet, tiltak for økt eksport av norsk musikk bl.a. gjennom satsing på Music Export Norway, forbedret innkjøpsordning for fonogrammer og tiltak for mer bruk av norsk musikk i radio og TV.

Både denne utredningen og Langdalen konkluderer med at det på flere områder er behov for tilskudd til drift, ikke bare tilskudd av produksjonsmidler. Vi deler dette synet og mener tiden er overmoden for en nytenking på dette feltet. Videre mener vi at en økt satsing på formidlingsleddet, som spillesteder og arrangører er en del av, må være helt sentralt i en forbedret kulturpolitikk på dette feltet.

Utredningen har en forholdsvis grundig gjennomgang av temaene opplæring, utdanning og rekruttering og viser her populærmusikkens særbehov. Gripsrud konkluderer med at “Det er for det første åpenbart viktig å fortsette å videreutvikle støtten til diverse arenaer for mer eller mindre uformell eller selvorganisert tilegnelse av populærmusikalske kunnskaper og ferdigheter” (s. 88), noe vi er enig i. Kompetanseutvikling er sentralt i de aller fleste ledd av kjeden og NorgesNettet er ubeskjedne nok til å mene at vi gir viktige bidrag til flere ledd i den. Vi vil også peke på det gode arbeidet Norsk Rockforbund har gjort innen arrangørutvikling de seneste årene.

Vi er noe overrasket over at sentrale forvaltningsledd vies liten eller ingen oppmerksomhet. Norsk Kulturråd har, etter overtagelsen av en stor del av forvaltnings-porteføljen til Rikskonsertene fra år 2000 og organisasjonsstøtten fra Norsk Musikkråd med virkning fra 2003, en svært sentral rolle i utøvelsen av kulturpolitikken på dette feltet. En evaluering av hvordan dette har fungert hadde vært nyttig for både aktørene på feltet og Kulturrådet selv. Det er grunn til å anta at Norsk Kulturråd vil bli enda mer sentral i årene som kommer, og det er flere som har uttrykt skepsis til hvorvidt Kulturrådet med sitt etablerte kunstsyn tar de populærmusikalske sjangrene og deres særtrekk på alvor. Vi tar ikke stilling til hvorvidt dette er et problem, men konstaterer at alle er tjent med åpen dialog og et kritisk søkelys på de som forvalter midlene på området.

Vi er også litt skuffet at forholdet mellom kultur og næring, og kanskje spesielt mellom kulturpolitikk og næringspolitikk, ikke er nevneverdig berørt. Dette er helt sentrale temaer innenfor populærmusikkområdet generelt og når det gjelder eksportrettet virksomhet spesielt. Vi har imidlertid forståelse for at med knappe tidsfrister og begrensede ressurser måtte det prioriteres og forventer fokus på dette ved neste anledning.

Med vennlig hilsen NorgesNettet
Terje Haakonsen, daglig leder

Publisert:

Del: