Mens salgstallene på de store platemarkedene verden over stort sett går nedover, kjøper nordmenn bare flere plater – samtidig som Norge er et av landene med størst tilgjengelighet av musikk på nettet. 2002 kommer til å stå som det året da norsk musikk virkelig begynte å vinne gjenklang i utlandet. Ikke siden a-Ha sine glansdager har så mange sett mot Norge og gledet seg. Men hvordan ser veien fremover ut, og hva kan gjøres annerledes?

Kings Of Convenience

Oppesen inn, Jante ut

Etter mange år med lua i hånda overfor utlandet, har Norge og nordmenn endelig begynt å bli så oppesen som man trenger å være for å kunne fungere som yngleplass for et vitalt musikkliv: For selv om det er lett å anta at norsk musikk plutselig ble bra en gang mellom 2001 og 2002, er det selvfølgelig ikke så enkelt. Musikken har trengt levelige kår for vekst, og noen som har åpne ører for det som rasler i undergrunnen. De organene som best kunne fange opp dette har ikke alltid fungert, og gjør det enda i alt for liten grad – men klokkertro på egne prosjekter og vilje til å satse stort på ukjente talenter betaler seg beviselig for noen. Det er dette nitidige og utrettelige arbeidet vi begynner å se resultatene av nå.

Den store interessen for norsk musikk ble i 2001 innvarslet av Kings Of Convenience, som i 2001 ga opphav til slagordet ”Quiet Is The New Loud” i engelsk musikkpresse. Enda større og fetere overskrifter ble det på Röyksopp i fjor. Imponerende listeplasseringer, prestisjetunge spilllejobber og MTV-pris, riktig nok til de som lagde videoen til “Remind Me”, sørget for massevis av oppmerksomhet for Tromsøduoen, som vi garantert kommer til å høre mer fra i årene som kommer.

Små selskaper, større bredde
Som i tilfellet med a-Ha er det allikevel vanskelig å regne dagens Röyksopp som en “norsk” suksess, men i likhet med Kings Of Convenience sprang de symptomatisk nok ut fra miljøet rundt vesle Tellé Records i Bergen – og kan slik sett stå som et symbol på all den spennende musikken som gis ut på mindre selskaper her hjemme. For 2002 var også året da norske independentselskaper tidvis oppnådde betydelig kunstnerisk og kommersiell suksess. Vi fikk spennende utgivelser fra selskaper som Rune Grammofon, Jester, Sofa, Smalltown Supersound, Jazzland, Racing Junior, Trust Me og mange, mange flere.

Det nye Norge – i London
Nysgjerrighet i forhold til hva som skjer i de små selskapene kan sies å være grunnlaget for Fertiliser-festivalen, som – på engelsk initiativ – presenterte noe helt nytt, nemlig tre dager med utelukkende norsk musikk midt i London. Festivalen ble en viktig markering av den delen av norsk musikkliv engelskmennene ser på som mest spennende, nemlig elektronika og jazz. Resultatet ble at artister som Jaga Jazzist, ,Wibutee, Xploding Plastix, Oslo Fluid, Spunk, Food, Nils Økland og Arve Henriksen fikk vist seg frem på to scener i den svarte bydelen Brixton, foran et sultent publikum.

— Fertiliser-festivalen ble unnfanget av Polly Eldridge og Andrew Missingham, forteller Vegard Strømsodd, som til daglig jobber i Pilot Management, med ansvaret for elektronika-duoen Xploding Plastix. Han mener festivalen var et tegn på at norsk musikk begynner å bygge seg opp en høyere status i utlandet.

— For bandene har dette vært dette en kjempeflott mulighet til å vise seg frem, mener Strømsodd. – Med litt flaks kan slike arrangementer bringe med seg konsertbookinger, distribusjonsavtaler og platekontrakter, for denne festivalen fikk god mediadekning og masse oppmerksomhet, oppsummerer Strømsodd, som fungerte som en slags fødselshjelper for prosjektet.

Også den norske ambassaden i London hadde en sterk hånd med i Fertiliser-spillet:

— Britene ser på den norske musikkscenen som noe friskt, spennende og innovativt, forteller Øyvind Stokke ved Den norske ambassaden i London. Han har ved flere anledninger sendt tidligere nevnte Eldridge til Norge for å snuse på den norske musikkscenen – noe som ser ut til å ha betalt seg.

Det høyprofilerte musikkbladet The Wire var også med på å fronte festivalen, og la sampleren ”Fjord Focus”, som i stor grad er finansiert av ambassaden, ved sin siste utgave. Slagordet for festivalen var “Good Shit From Norway”.

Så hvorfor omtales plutselig norsk musikk som “hot and happening” i utenlandsk presse?

— I bunn og grunn har det vel vært sånn en stund, mener Anne Hilde Neset, som jobber som prosjektansvarlig i The Wire. Neset er norsk, men har bodd i London i over åtte år. Hun spiller jevnlig norske artister for kolleger og bransjefolk, som etter sigende imponeres stort av treffsikkerheten og oppfinnsomheten i dette rare lille landet.

– Utesteder og norske DJer har lenge fått hederlig omtale i det meste av hipp britisk musikkpresse. Oslo har blitt omtalt som “the new Paris”, eventuelt “det nye Island”, og stadig flere norske artister blir sett på som innovative og spennende. Mange norske musikere nyter mye større respekt i utlandet enn de får hjemme på berget, men akkurat det er vel ingen bombe, sånn har det vært lenge.

I en pressemelding fra Fertiliser ble det skrytt av at musikkscenen i Norge i løpet av de siste fem årene har dyrket fram et vell av nye talenter:

Nytenkende hoder har fornyet sjangre som jazz, hip hop og folkemusikk med elementer fra undergrunnens dansemusikk og elektronika. Slik har Norge blitt det landet med noen av de mest særegne låtene, og ikke minst lydbildene, i Europa”.

Festivalarrangør Polly Eldridge omtaler norske navn hun har sett både ute og hjemme med begeistring: DJ Strangefruit blir omtalt som “awesome”, og Jaga Jazzist kalles “a ten piece dance floor filler”.

Jaga Jarret og Shorter fra pallen
Jaga Jazzist vant nylig BBCs konkurranse om å bli “årets jazzalbum” for sitt forrige album ”A Livingroom Hush, og gleder og overrasker stadig nye tilhørere. Andrealbumet “The Stix” har fått mye ros på alle fronter, og har med sin blanding av jazz, rock og elektronika vært med på å vise at genreblanding kan være en fin ting – når det gjøres så gjennomført og kompetent som av jazzistene.
”If you need any further proof that Europe (and particularly Norway) is the place where all the interesting stuff is happening, look no further than this record”, skrev BBCs Peter Marsh i sin omtale av ”A Livingroom Hush”. Og han er slett ikke alene om la seg begeistre av den norske musikkscenen om dagen.

DJ Peer, som egentlig heter Peer Osmundsvaag, som selv er halvt engelsk, og i mange år har vært en av de viktigste drivkreftene på den norske klubbscenen, har stått for nok et norsk-fremstøt mot det utenlandske markedet. Ved hjelp av sponsorer og en konsert der alle artistene spilte gratis, ga han ut samle-CDen ”Way up North” i samarbeid med elektronika-bibelen Jockey Slut, med et utvalg av det han så på som det kvasseste innen norsk elektronika. Selv mener han Norge i dag stiller i særklasse innenfor denne stadig mer populære genren:

Mer ekte
— Norsk elektronika er mer genuin enn den utenlandske, mener Peer. – I forhold til for eksempel svenske band hvor image er alt, satser nordmenn mer på ekte, ærlig og personlig musikk. Vi har en heftig klubbscene som har generert mange bra band, og det er på tide at også musikkmijøet i Oslo får litt søkelys på seg. Kred er viktig i Oslo. Hvis du selger sjela de til de store selskapene, kommer musikkpolitiet og tar deg. Kanskje det er derfor norske elektronika blir så bra?

Elektronikaen har i alle fall vært en viktig eksportartikkel i tiden som har gått. Sammen med rockens gjenfødsel som elsket trend-genre, faneført av band som Motorpsyho, gjenopplivede TurboNegro, og hardcore-rockerne Amulet og JR Ewing, har norsk musikk fått flere ben å stå på. Når man i tillegg teller jazzen, der norske musikere som Jan Garbarek, Terje Rypdal, Bugge Wesseltoft og Nils Petter Molvær lenge har vært synonymt med innovativitet og høy kvalitet, står det to genre igjen – som nordmenn flest aldri har trykket til sitt bryst, ikke engang i selvgodhetens navn: Nemlig metallen og synthen.

De sorte får
Sistnevnte genre er relativt liten, men i likhet med metallen, som i utlandet er langt større enn her hjemme, har nordmenn lenge ledet an. Forskjellene på hvilken pressedekning de – i sammenlikning med andre genre – får, står uansett ikke i forhold til kreativiten. Norsk metall er en egen, høyt respektert nisje utenfor norske grenser, selger i bøtter og spann, og burde vært et yndet skryte-objekt for pressen. Samtidig har Fredrikstad-syntheren Stefan Groth med sitt Apoptygma Berzerk vært et hett navn inne synth-sjangeren de siste ti årene, med langt over 300.000 solgte plater. Han følges nå av andre norske band, som Icon Of Coil. De nevnes sjelden eller aldri i norsk dagspresse, uansett hvor mange plater de selger. Tidligere promotion-manager i Roadrunner Arcade Music AS, Frode Engelsen, formulerte det slik i et innlegg til nettavisen Ballade:

”Når Sondre Lerche spiller på en knøttliten scene i Paris med knapt 200 tilhørere, er Dagbladet der med 2-siders oppslag. Når Kaizers Orchestra spiller for noen fulle pølsedansker, blir det helside i VG. Men når Apoptygma Berzerk reiser på verdensturnè, med utsolgte hus i alt fra Øst-Europa til USA, DA er det plutselig ikke interessant med norsk musikk i utlandet lenger.”

Så om det har vært en hype i norsk presse den siste tiden, har den vært rimelig selektiv. Det kan likevel se ut som den ekstreme metallen Norge er kjent for, vil få en mulighet til å reise sitt ukristelige hode i media etter mange års kald skulder. Etter at svartmetallbandet Satyricon ble signert til EMI med platen ”Volcano”, har de endelig fått sin fortjente oppmersomhet etter ti år i musikken og flere gode album. ”Volcano” ble av VGs Espen A. Hansen kåret til årets beste norske album – uansett genre – og lå også helt på toppen av Aftenspostens norske 2002-liste.

Men dessverre: Så langt har ikke oppmersomheten rundt denne musikken strukket seg særlig utenfor dette ene bandet, til tross for at andre nordmenn innenfor den samme genren sto for minst en snau håndfull like gode plater i det samme tidsrommet. EMI skal ha ros for at de turte å satse så mange penger på et så ekstremt band, og det blir spennende se om andre major-selskaper våger å gjøre det samme i forhold til andre band i genren.

Suksess over natten?
Farojournalens redaktør Asbjørn Slettemark hadde nok ellers et poeng da han i fjorårets siste utgave av Mute bemerket at flere norske mediafolk ikke forstår mekanismene bak et gjennombrudd i utlandet: – Det var veldig tydelig da Briskeby gjorde et forsøk på utenlandslansering. Da de ikke lyktes i første runde ble det litt sånn nedlatende ”Jaså, dette gikk ikke så bra, nei” fra en del norske journalister. Det tar år å etablere seg i utlandet, det vi ser nå er bare et grundig forarbeid. Foreløpig er det tross alt Secret Garden, Oslo Filharmoniske Orkester og a-Ha, for ikke å glemme Espen Lind, som er de best selgende norske artistene ved siden av Lene Marlin de siste årene, påpekte Slettemark.

Selvskryt og hype – noen som bryr seg?
Det har uansett blitt mye selvskryt den siste tiden. Kanskje fordi vi endelig har noe vi har lyst til å skryte av her på berget. På slutten av fjoråret ble det naturlig nok stilt spørsmål om norske journalister var i ferd med å miste bakkekontakten i all medvinden. Det ble lett trukket litt for direkte paralleller mellom de norske artistene, og de man syntes å høre at de kanskje kunne vært like gode som, og små oppslag i utenlandske media ble lepjet opp av en sulten norsk presse, og gjengitt i høye ordelag.

Kanskje har pressen tatt av til tider, og flittig referert hver eneste notis i utenlandsk presse med krigstyper og doble utropstegn. Kanskje har vi ikke vært så kritiske som vi skulle, og i gledesrus og stolthet skåret for mye og for mange over den samme kammen.

Men at norsk presse gleder seg over norske talenter hinsides objektive målestokker og habilitet betyr egentlig lite i lengden, ut over at den samme pressens kredibilitet etter hvert kan bli svekket av den lemfeldige omgangen med superlativer og terning-seksere. Musikken kommer – forhåpentligvis – fortsatt til å være her, og få utlendinger leser godt nok norsk til å få med seg eventuelle overdrivelser fra hjemmebanen. Etter så mange år med musikalsk eksport-tørke i forhold til mainstream-musikk, er det fremdeles viktig å iaktta hvordan andre ser oss, og sette pris på ros. Det er viktig å ivareta en positiv holdning til at norsk musikk er på trappene til å nå en høyere internasjonal stjerne enn noen gang tidligere.

At England, den europeiske populærmusikkens vugge og kred-heim, har lagt merke til det norske nærværet er hevet over tvil, men krigstypene om generell norsk fortreffelighet merkes heldigvis ikke i London – enda:

God musikk, lite hype
— Det virker som Norge har et sunt musikkliv om dagen, og det er selvfølgelig bare positivt, mener Rob Wood, som er redaktør for det engelske musikkbladet JockeySlut. Han har ikke merket stort til den hypen norske journalister nylig tok selvkritikk for:

— Her i London har det enda ikke vært noen stor hype rundt norsk musikk per se, på samme måte som det var med den franske bølgen rundt 1995. Det er mer sånn at man oppdager at en del god musikk er norsk, i stedet for å anta at all norsk musikk er god, mener han.

Wood, som har vært DJ over hele Europa, blant annet på Skansen i Oslo og Sting i Stavanger, mener at det ikke er noen fare for at engelskmennene kommer til å gå lei av å høre om norsk musikk med det første:

— Så lange det er såpass mye originalt og spennende materiale ute, og samtidig så lite hype, beholder folk interessen. Om norsk musikk allikevel skulle bli “en greie” her borte, er vel det verste som kan skje at folk går lei det for en stund, slik de gjorde med den franske bølgen rundt 1998. Men heller ikkje det ble noen katastrofe: Nå ser vi at det som før var mye hype, har gitt franskmennene selvtillit, og grobunn for et enda mer spennende musikkliv i Frankrike. I dag sender franskmennene fra seg mye mer spennende musikk en de gjorde i 1995-98. Hvis det samme skjer med Norge, burde alle være fornøyde, mener Wood.

Norge – mulighetenes land?
Så hvilke tilbud finnes for ukjente artister med vilje og ambisjoner om en karriere som utøvere? Med arenaer som by:Larm og Alarm har noen av disse artistene i alle fall fått én mulighet til å vise seg frem, og et lettere tilgjengelig trappetrinn på veien til karriere og kontraktsignering hos selskaper som forhåpentligvis vil tilføre nødvendig bransjekompetanse, og dyrke frem det beste i artistene. Hvor stor funksjon by:Larm har direkte, kan man gjette seg til ved å se tilbake på en håndfull av navnene som har opptrådt der: Briskeby, Kings Of Convenience, Madrugada, Thomas Dybdahl, Askil Holm, Kaizers Orchestra, Tungtvann, The Margarets, Gåte… Og mange, mange til.

Med et publikum som lytter og en scene å stå på, er det bare å håpe at den norske bølgen kan fortsette å fostre selvtillit, satsingsvilje og følgelig resultater. Eller som FONO-formann Larry Bringsjord sa det på tampen av fjoråret:

— Norsk musikk har fått innslag i alt fra CNN til Le Monde og Berlingske Tidene, og fokuset mot Norge i utlandet er blitt skjerpet. Nå er det bare opp til de enkelte selskapene å få ut fingeren og spre musikken godt nok ut på det internasjonale markedet.

Publisert:

Del: