Ballade bringer her videre det åpne brevet som kunstneren Anna Karin Rynander skrev til Ultima og Notam 8. oktober i Dagbladet. Du kan også lese hva hennes kollega Kristin Günther mener om saken. Hun hevder bl.a. at Ultima og NOTAM mangler innsikt i – og kunnskaper om – billedkunsten.

Anna Karin Rynander (Foto: www.euran.com)

Av Anna Karin Rynader, kunstner

Jeg hevder at Lyddusjinstallasjonen på Oslo S ligger så nært mitt “Lyddusj-konsept” ute på Gardermoen at min opphavsrett er krenket.

Jeg mener at “Lyddusj-konseptet” defineres av sammenføringen av en rekke elementer: Parabolen, høyttaleren rettet opp mot parabolen som sender lyden tilbake och fokuserer den i ørehøyde på en publikummer, monteringen fra taket (ute på Gardermoen benyttes dette på NSBs perronger for flytogene), høyden som er ca 3,5 meter, en sirkel som markerer området der man skal stå for å høre lyden, interaktivitet på/av ved besøk, lydopplevelse som et kunsttilbud, offentlig miljø, direkte kobling til NSB (som har kjøpt to lyddusjer av meg til Gardermoen), og til sist betegnelsen lyddusj som refererer direkte til mine “Lyddusjer” ute på Gardermoen. Jeg benytter meg av hviskende stemmer såvel som naturlyder, sistnevnte ligger nær lyden på Oslo S. Jeg mener at presentasjonsformen er den viktigste delen av mitt kunstverk, idéen med lyddusj som et kunsttilbud på et offentlig sted, der besøkende blir en del av kunstverket.

Med mine lyddusjer på Gardermoen ble konseptet “lyddusj” et allment kjent begrep i Norge. “Alle” kjenner til dem og refererer til dem. Ikke alle forstår at det er kunst. Det finnes ingen informasjon på stedet som indikerer at det dreier seg om kunst eller som gir opplysninger om hvem kunstneren er.

De tidligere verkene som Notam viser til bruker riktignok tittelen “lyddusj”, men ikke i tilsvarende bokstavelige forstand som mine “Lyddusjer”. Disse verkene er kjente for en innviet gruppe, men ikke for allmenheten. I det øyeblikk Notam m.fl. går ut og presenterer sin installasjon med 16 Lyddusjer på Sentralbanestasjonen, oppstår det en direkte kobling til mine “Lyddusjer” på Gardermoen. Så direkte at pressen skriver “slike finnes allerede ute på Gardermoen”. Tittelen “Lyddusj” brukes med samme bokstavelige betydning som mine “Lyddusjer”.

Når Notam m.fl. i neste omgang planlegger å lansere sin installasjon internasjonalt som et unikt lydprosjekt, opplever jeg enda sterkere at min opphavsrett til “Lyddusj-konseptet”, slik det presenteres ute på “Gardermoen”, er truet. Jeg er billedkunstner og ser presentasjonsformen som en svært viktig og uløselig del av kunstverket.

— Anna Karin Rynander
—————————-

Av Kristin Günther, kunstner

Mitt navn er Kristin Günther og jeg er kollega og venn av Anna Karin Rynander. Jeg tillegger følgende som bl.a. svarer direkte på noen av Ultimas og Notams påstander.

Anna Karin Rynander har aldri påberopt seg opphavsrett på noen teknologi, i denne sammenheng ville det være som å påberope seg retten til rødmaling. Men det skal sies at lyddusjer ikke ble tilbudt som et ferdig produkt på
markedet dengang AKR fikk oppdraget på Gardermoen. Hun gikk ikke ut, slik Notam og Ultima har gjort, og bestilte ferdigproduserte lyddusjer som hun deretter fylte med lyd. Hun og ingeniøren Per Olof Sandberg utviklet selv de lyddusjplattformene som finnes ute på Gardermoen. I ettertid har internasjonale og norske firmaer utviklet parabolhøyttalere montert som lyddusj i kommersiell øyemed.

Fire av hennes lyddusjer på Gardermoen inneholder naturlyder såsom fuglesang og bølger og dermed oppstår nok et fellestrekk med Lydrike-prosjektet. De andre dusjene inneholder lyder som er utviklet i samarbeid med forskjellige personer, en av dem Cecilie Ore.

Jøran Rudi, Notam, refererer (i sitt svar i Dagbladet 8.10) til Rolf Wallins “Lyddusj” fra 1993. Wallins verk har ingenting felles med lyddusj-konseptet som diskuteres her.

Til sist:

Konferansen “Elektronisk kunst i det offentlige rom” satte en ambisiøs og bred plattform som samler kunstnere, komponister og forvaltere, for å diskutere og presentere elektronisk kunst i offentlig rom i Norge idag. Utsmykningen på Gardermoen, det største prosjektet innen elektronisk kunst i et offentlig rom i Norge, ble ikke representert. Anna Karin Rynander og Per Olof Sandberg ble ikke invitert. Rynander har vært aktiv også etter Gardermoen og. vant bl.a en utsmykningskonkurranse på Stortinget ifjor med et annet elektronisk kunstprosjekt. Dette vitner igjen om at Notam og Ultima beveger seg på et område (billedkunsten) de mangler innsikt i og kunnskaper om.

Med vennlig hilsen
Kristin Günther

Publisert:

Del: