Midt i plateselskapspestens tid er det likevel noen som tør å satse. Nystartede Nordic Records satser på å etablere et panskandinavisk plateselskap. Oppskriften på å overleve er å skuffe det gründeren Tor Eriksen kaller “bygdetrance” ut til folket. Men Nordic Records har også ambisjoner om å være et samlingspunkt for seriøse elektroniske artister.

Apoptygma Berzerk

Grå tinninger, blanke sko, beige bukser og lyseblå skjorte – pent strøket. Det er lite ved Tor Eriksen som sier “platebransje”. Og når man kommer inn i de lyse og sparsommelig møblerte lokalene til Eriksens Nordic Records Torggata i Oslo, får man først følelsen av å være kommet inn til et konsulentselskap. Men fra den svindyre Powerbook’en til en fyr med dressbukser og cutaway-krage kommer det en tranceversjon av en barnesang. Og på veggen henger T-skjortene til det norske bandet Apoptygma Berzerk. Joda, jeg har nok kommet riktig likevel.

Tor Eriksen er nybakt plateselskapseier. Ved møtebordet stiller jeg det opplagte spørsmålet: Hvorfor skal Nordic Records, selskapet han har grunnlagt, vokse når andre dør?

— Du tar det verste spørsmålet først! ler Eriksen.

Men det er det vi lurer mest på…

— Ja, selvfølgelig, jeg har jo lurt litt på det selv. Men tanken på å starte mitt eget har vært der lenge. Jeg har vært på nippet noen ganger, men har aldri tatt steget helt ut. Selv om bransjen er presset, så er det fremdeles et marked der for en uavhengig aktør. Jeg mener at vi kan klare oss i vår nisje, sier Eriksen. Nisjen, det er ungdomsmusikk. Og da særlig den publikumselskede og kritikerutskjelte trance-technoen.

Selv om Nordic Records bare har vært i aksjon siden 1. april, og knapt har sendt en CD til trykkeriet, har etableringen av selskapet en årelang og kronglete forhistorie. Hollandske investorer, en strøm av nye eiere, utilfredsstillende mellomløsninger. Til slutt hadde Eriksen fått nok av å være prisgitt omstendighetene. Han realiserte guttefrømmen om å starte for seg selv.

— Dette måtte jeg gjøre før jeg ble for gammel, mens jeg fremdeles har litt energi og pågangsmot, sier Eriksen, som er født samtidig med at Elvis slo gjennom.

Selv om han kanskje kan se slik ut, med den gyldne gifteringen blinkende fra fingeren, er ikke Eriksen noen bedriftsøkonom som har fått utløp for midtlivskrisa ved å starte plateselskap. Han har jobbet i plateselskaper helt siden han begynte i EMI i 1974. Etter 20 år i EMI var han med på å starte Mega Records, deretter Scandinavian Records, så Arcade. Med en så fyldig CV får man følelsen av at han har gjort de bommertene som gjøres kan, og at han har lært av dem. Visjonene hans er befriende frie for næringslivsmagiske trylleord som “proaktiv” og “synergi”. Det gjør det lettere å tro på dem.

Men hvordan skal Nordic få fatt i musikken som fjortisene gidder å bruke ukepengene på?

— Vi skal ikke båssette oss, men vi kommer til å satse på det vi føler at vi kan, som er techno og trance. Selv om vi kommer til å bevege oss utenfor også. Jeg er genuint interessert i denne musikken selv, så jeg tror jeg forstår den. Så jeg tror ikke alderen min spiller noen rolle, selv om det er en del ting jeg ikke skjønner. Jeg har yngre folk med meg som jeg kan lære av.

Neppe noe problem. Alder slutter å være et handikap det øyeblikket man slutter å late som om man fortsatt er tenåring. Og der har Eriksen et lysårs forsprang på en bransje full av veldig mange førtiåringer med hestehaler og T-skjorter med bandtrykk.

Brorparten av Nordics omsetning kommer til å utgjøres av utenlandske utgivelser som skal distribueres i Norge. Men selskapet skal også lansere sine egne artister.

— Vi skal satse på lokale ting, hvis det er noe vi tror på, og det ikke koster skjorta å gi ut, sier Eriksen pragmatisk.

Siden 1. april har staben hans jobbet med å tjore inn artister til stallen hans. Selskapet slipper snart en ny singel med den norske trancetraveren Dj Stigma. Bandet Galaxy, som med det Eriksen kaller “bygdetrance”, har solgt to singler til gull allerede, skal gi ut debutalbumet sitt på Nordic. Resten spenner fra nye navn som Play (som Eriksen kaller “kommersiell pop”) til Pacific Blue, som til og med har vært TV-annonsert tidligere.

Nordics danske kontor har festet et par lokale navn til den stiplede linjen på kontraktene, mens svenskene fremdeles jobber med saken.

— Vi har en ambisjon om å få danske, svenske og norske artister ut av Skandinavia. Vi har et kontaktnett der ute, og det kommer vi til å bruke bevisst. Det kan også være snakk om brokervirksomhet for artister som er festet til andre selskaper, men ikke får til noe internasjonalt. Med vårt nett kan det hende at vi kan hjelpe artisten til å få dealer i utlandet, sier Eriksen.

Så langt har Nordic fire mennesker som hever lønn i Oslo, og har også etablert kontorer i Danmark og Sverige. Selskapet ser i første omgang etter en partner i Finland. Man vil ikke at det skal gå for fort.

— Vi skal prøve å unngå å bli for store, å vokse over oss selv. Men vi skal prøve å være det alle har snakket om i alle år: et virkelig skandinavisk plateselskap. Jeg husker godt i tiden fra EMI, Mega og Scandinavian. To-tre ganger i året møttes vi de forskjellige landenes avdelinger, og pratet om at nå skulle vi gjøre ting sammen. Så reiste vi hver til vårt og ingenting ble gjort. De nordiske landene er forskjellige kulturer, med forskjellige måter å gjøre business på. Det tror jeg at jeg har lært av nå, og tror at nå må vi kunne klare å bli ett, sier Eriksen.

Ett verktøy for å gjennomføre dette er desentralisering. Regnskapsavdelingen for alle landene sitter i Oslo, A&R-avdelingen er i Danmark, mens business-to-business skjøttes fra Sverige. Disse klart definerte arbeidsoppgavene gjør samarbeid til en tvingende nødvendighet. Selv om hovedtyngden av administrasjonen skal sitte i samme kontor som sjefen i Oslo.

Men selv om de pan-skandinaviske vyene skulle kunne la seg realiseres, er det ikke mulig å drømme seg bort fra at Nordic lanseres på verst mulig tid.

— Klarer vi å overleve de første månedene, som alltid er de verste, slik at vi får litt likviditet og stabilitet, så tror jeg det er liv laga. Jeg er jo nødt til være optimist, innrømmer Eriksen.

Som forteller hva han skal gjøre bedre enn dem som har bukket under for jungelens og markedets lover:

— Vi skal være flinkere til å utnytte rettighetene til musikken. Vi skal bygge opp databaser som f.eks. filmselskaper kan bruke, og kunne klarere rettigheter på maksimalt en dag og være imøtekommende for forhandlinger om priser. Vi skal være flinkere til å ikke si nei, ikke være redde for nyvinnger slik bransjen var overfor f.eks. Napster, men prøve å bidra i stedet. Dessuten kan vi utnytte nisjer i markedet. Vi kan gi ut en samleplate som selger i 1000 eksemplarer, og hvis vi har lave kostnader på utgivelsen blir det penger av det likevel. Vi må ikke selge 100,000 av hver plate vi gir ut, og ha de skyhøye forventningene om verdensherredømme med hver utgivelse. Sånn er ikke hverdagen, grunner Eriksen.

Selskapet dyrker fram et viltvoksende organisasjonstre. Det finnes en haug med forskjellige underetiketter under Nordic-navnet, der forskjellige valører av musikk skal tappes og gis forskjellige etiketter.

På etiketten Perceptive kommer ting som Nordic “mener er jævlig fete”. Cosmos skal være, i Eriksens ord, en “hitlabel eller søppelkasse”, selv om han innrømmer at “det er stygt å si det sånn”. På Green skal samleplatene som er ryggraden i trancetechnoens omsetning komme ut. Og for å tekkes merkedet i Asia, forklarer Eriksen, har man etablert etiketten Blonde Music.

Ballades journalist begynner å fnise som en jentunge.

— Assosiasjonene du trekker til navnet er riktige, sier Eriksen med fliret i munnviken.

At alt som er blondt selger i Japan?

— Helt korrekt. Jeg har litt erfaring med å selge slike artister til Japan, og da vi satt og lekte med hva vi skulle kalle labelen kom navnet “Blonde” automatisk.

Meningen er at de forskjellige underetikettene skal ha hver sin identitet. I tillegg skal Nordic være en slags storebror for Fredrikstadbandet Apoptygma Berzerks label Hard:drive.

Nordic er et dristig prosjekt med stor fallhøyde. Om klarer å balansere mellom å være hoffleverandør til russebusser og fjortisfester over hele Skandinavia, og samtidig makter å tekkes det snobbete technopublikummet, eller om selskapet kommer til å møte selskaper som Edel i plateselskapens skjærsild får vi se ganske snart. For det var i fjor sommer av platebransjen virkelig fikk den store knekken. Det kan bli en lang, varm sommer med lange, varme kvelder i kontorene i Torggata.

Publisert:

Del: