– Ny norsk opera på CD er ikke hverdagskost, og derfor er platelanseringen av Knut Vaages opera “Nokon kjem til å komme” for en aldri så liten begivenhet å regne, skriver Geir Rege i dette intervjuet. Med “Nokon kjem til å komme” ønsker Vaage å ta selve operabegrepet tilbake: – Betegnelser som ”kammeropera” og ”musikkdramatikk” kan få publikum til å lure på hva de står ovenfor, sier Vaage: – Jeg ønsket å signalisere at operabegrepet rommer vidt. I bunn og grunn dreier det seg om musikk som blir sunget fra en scene, som en del av et handlingsforløp. Vaage jobber for tiden jobber parallellt med to operaprosjekter, en familie- og en helaftens opera, og nærer et forsiktig håp om at det nye operahuset kan bli en scene for nyskrevet musikk.

Nokon kjem til å komme/www.knutvaage.com

Av Geir Rege

Ny norsk opera på cd er ikke hverdagskost. Derfor er platelanseringen av Knut Vaages opera ”Nokon kjem til å komme” for en aldri så liten begivenhet å regne. Operaen er basert på Jon Fosses skuespill med samme navn, og ble skrevet på bestilling fra Kulturby 2000 i Bergen. Urfremføringen gikk imidlertid av stabelen Oslo under Ultimafestivalen til svært gode kritikker både fra inn og utland.

– Ved å ganske enkelt kalle dette verket for en ”opera” ønsket jeg å ta selve operabegrepet tilbake, sier Knut Vaage:

– Betegnelser som ”kammeropera” og ”musikkdramatikk” kan få publikum til å lure på hva de står ovenfor. Jeg ønsket å signalisere at operabegrepet rommer vidt, i bunn og grunn dreier det seg om musikk som blir sunget fra en scene, som en del av et handlingsforløp.

At gamle musikkformer som operaen må fylles med nytt innhold, at den klassiske tradisjonen må fornye seg, er noe som opptar Vaage sterkt.

– I møte med den klassiske musikken stiller mennesker som vokser opp i dag seg spørsmålet: Hvorfor skal de bare spille coverlåter hele tiden? Blir det ikke satset mer på nyskrevet musikk vil hele den klassiske musikkulturen, operakulturen, kammermusikken vikle seg inn i en stadig større krise.

Vi skal la denne ansatsen til et tema ligge foreløpig og i stedet ta et steg tilbake i tid, da Vaage begynte på arbeidet med sin første opera.

Fra tekst til opera
Hva var det som gjorde du tok fatt i nettopp Jon Fosses dramatikk da du skulle skrive opera?

— For det første var jeg tiltalt av rytmen i teksten, repetisjonene som allerede finnes der og som åpner for en repetitiv musikalsk stil. Dessuten er ikke dette et drama i form av et mord. Det handler om kjærlighet utsatt for en trussel, kjærlighetens død, et tema som interesserte meg. Mange vil nok stille seg tvilende til om Jon Fosses tekster egner seg for opera, på grunn av den stilrene, forfinede estetikken. I operaen har jeg på mange måter godt motsatt vei av Fosse. Jeg fyller opp alle pausene hos Fosse med musikk. Operaen inneholder ikke en eneste pause, den er som en eneste uavbrutt strøm av musikk. Istedenfor det stilrene har jeg pøst på med virkemidler, åpnet for innfallene, også de bisarre.

— Samtidig har jeg forsøkt å fange inn visse grunntrekk hos Fosse – tvilen, ambivalensen – og gi dem en musikalsk utforming. Fosses skikkelser lever i en nesten overmenneskelig tro på alt skal gå bra og nages av tvil samtidig. I operaen avspeiler dette seg helt ned på detaljnivå, i løpet av én frase kan stemningen gå fra det lystige til det nedtemte.

I motsetning til teateret gir operaen oss også mulighet til å høre flere stemmer samtidig, uten at de snakker i munnen på hverandre?

— Ja, jeg har jobbet helt bevisst med å hele tiden kontrastere stemmene mot hverandre: hurtige figurasjoner mot lange toner, sterk mot svak dynamikk osv. Mitt poeng er at karakterene i stykket – HAN, HO og MANNEN – aldri evner å møte hverandre, og musikken understreker dette. Slik blir operaen en lesning som i en viss forstand gjør skade på teksten. Den overtydeliggjør, forenkler underteksten, det som ligger mellom linjene hos Fosse. Forhåpentligvis kan man balansere dette ved å tilføre kompleksitet på et annet nivå, i orkesterstemmene for eksempel.

Å gå mot tradisjonen
Hvilket forhold har du operatradisjonen?

— Tidligere har jeg vært mest tiltalt av musikken som ble skapt førog etteroperaens storhetstid. Bergs ”Wozzeck” var et stort kick, det samme gjelder Ligetis ”Le Grand Macabre” som dessverre aldri er satt opp i Norge. Dette er verk som virkelig har fornyet sjangeren. Derimot tok det meg lang tid å like komponister som Wagner og Verdi. I senere tid har jeg oppdaget kvalitetene hos sistnevnte, ikke minst hans unike grep om dramaturgien og spillet mellom karakterene. For meg er det sceniske like viktig som det musikalske i en opera.

— I ”Nokon kjem til å komme” forholder jeg meg til tradisjonen gjennom å bryte med den. Eksempelvis snur jeg om på den klassiske konvensjonen om at tenoren synger hovedrollen mens bassen/barytonen er en bi-figur. Likeledes lar jeg sopranen synge i et lavt, ubriljant leie, mens bassbarytonen synger i et høyt. Slike grep gjør jeg bevisst enten for å få frem det tekstlige eller et bestemt trekk hos karakteren.

Pissepotta
”Nokon kjem til å komme” har en mørk grunntone, men for min egen del lo jeg godt av episoden der paret opphisset synger om ”Ei potte/ halvfull av gammalt og rote piss/ At det går an”. Er du åpen for en slik respons?

— Ja, så lenge det ikke blir ufrivillig komisk. Selvsagt er opera et stilisert uttrykk det er lett å drive ap med. Uansett kan man aldri styre publikum, det er ikke som i tv-showene hvor plakaten kommer opp for ”latter” eller ”applaus”.

For tiden jobber Vaage parallelt med to operaprosjekter, en familie- og en helaftens opera. Han nærer et forsiktig håp om at det nye operahuset kan bli en scene for nyskrevet musikk.

— Det er ikke nok å pliktskyldigst sette opp en samtidsopera i ny og ne. Hvis man istedenfor å sette opp fem nye verk over tjue år setter opp femti over en tiårsperiode, er sjansene større for at ett av dem peker seg ut og blir en klassiker. Vi har sett det innenfor norsk populærmusikk og jazz de siste årene: Der er bredden som skaper toppene. Skal vi få til noe lignende innenfor samtidsmusikken må alle aktører jobbe sammen, institusjonene, de utøvende og de skapende kunstnerne. Etter mitt syn avhenger den klassiske musikkulturens fremtid av en slik vilje til nyskapning.

Geir Rege arbeider for tiden som frilans journalist i Bergens Tidende, der han skriver om jazz, klassisk og samtidsmusikk. Rege har ellers praktisk musikerutdannelse fra Griegakademiet i Bergen, samt universitetsfagene filosofi og allmenn litteraturvitenskap. I 2003 avsluttet han hovedfag musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo med en oppgave om Anton Weberns musikk.

Mer om Knut Vaage finner du her.

Publisert:

Del: