Utgangspunktet for Maja Ratkjes første opera er de apokryfe Nag Hammadi-manuskriptene som ble funnet i den egyptiske ørkenen i 1945. Tekstene stammer fra en rekke forskjellige kilder, og ble brukt innen gnostisk liturgi. De inneholder bl.a. dramatisk annerledes versjoner av både skapelsesberetningen og Jesu liv, og ble lenge forsøkt undertrykket av kirken. – Poenget er å få frem en balanse mellom det mannlige og det kvinnelige, sier Ratkje selv: – En balanse som har vært utestengt fra fortellingen om det guddommelige.

Maja Ratkje

Av Hild Borchgrevink

“No Title Performance and Sparkling Water”, som uroppføres under Ultimafestivalen 2003, har ikke noen sammenhengende narrativ linje fra begynnelse til slutt. Den har heller likheter med tablåteater, ifølge opphavskvinnen. Handlingen begynner i det åndelige og beveger seg til det verdslige. Dette er til dels oversatt musikalsk gjennom at det gradvis skjer en bevegelse fra veldig abstrakt musikk til musikk med tydelige referanser til etablerte stilarter. Et sted i tekstene står det en lang remse med vokaler som det står at man skal fremsi hvis man vil påkalle eller komme i kontakt med den åndelige dimensjonen.

— Det står virkelig slik, ooaaiiiiioooeeaaaaa, forteller Maja Ratkje. – Og videre om hvordan vokaler er ånd og konsonanter er jord. Hos oss er vokaler blitt toner og akkorder, mens konsonanter er blitt til perkussive lyder, lyder fra vår verden – støy, elektronikk, vannlyder, operahistoriske referanser. Det hele begynner med Sofia, visdommens gudinne. Så kommer Adam og Eva, og de blir etter en stund til Jesus og Maria Magdalena.

– Jesus er det litt synd på, forteller Ratkje. – Det er ingen andre enn Maria Magdalena som forstår hva han sier.

— For meg har dette prosjektet også et feministisk innhold, det er en slags feministisk historieskrivning, fortsetter hun. – Men jeg er litt redd for å si det, for det kan bli misforstått. Tekstene gir en kvinnelig versjon av det guddommelige, men poenget er ikke å rive ned den mannlige versjonen av historien, men å komplettere den med et kvinneperspektiv som har gått tapt i den versjonen av kristendommen som ligger til grunn for vår vestlige sivilisasjon. Det er bare den kvinnelige delen av Gud, Sofia, som får en karakter i operaen, den mannlige er jo så godt dokumentert allerede, vi kjenner jo den historien i den formen den alltid er blitt fortalt.

I Nag Hammadi-tekstene beskrives Maria Magdalena som filosof, ikke som hore. Men samtidig står det om hvordan visdommens gudinne, Sofia, føder et avkom som kun er av henne selv. Dette barnet blir en ond og stygg skapning.

— Så det går ikke bra når kvinnene skal ordne opp helt alene heller, sier Ratkje. – I en annen apokryf tekst står det også om at Jesus og Maria Magdalena kysser hverandre. Det er tradisjonelt blitt tolket veldig fatalt og avvist som feil. Men det kan jo også leses som et bilde på den åndelige fortrolighetensom var mellom dem. Poenget er hele tiden å få frem en balanse mellom det mannlige og det kvinnelige, en balanse som har vært utestengt fra fortellingen om det guddommelige. I operaen manifesteres dette med bruk av tangoelementer, hvor denne balansen eller dialogen mellom mann og kvinne er veldig til stede.

Et annet viktig element i Maja Ratkjes opera er vannet.

— Vannet er mange ganger det stedet hvor det åndelige og denne verden møtes, et filter som underverdenen viser seg for oss gjennom. Det var faktisk folkemusiker Unni Løvlid som minte meg på dette, sier Ratkje. – Tenk hvor mange eksempler som finnes i norsk tradisjon; Nøkken, Fossegrimen. Vann binder sammen, det er en slags historiefortelling som henger sammen og fører fra et sted til et annet. Samtidig har vannet det foranderlige, det med at du aldri kan stige ned i samme elv to ganger. På den måten er vannet både horisontalt og vertikalt i tid. Noe av det første jeg ville var å lage en undervannsopera, og Siw Merethe ville projisere video på vann, forteller hun.

Deler av Nag Hammadi er altså et kvinnelig evangelium, Maria Magdalenas. Etter at Jesus er drept, oppsøker Maria Magdalena disiplene for å fortelle dem ting som Jesus fortalte bare til henne, mens han levde. – Den delen hvor det står hva hun forteller, er dessverre gått tapt, men vi fyller den ut på andre måter, sier Maja Ratkje.

Men det står i denne teksten, som kan sees på som Maria Magdalenas evangelium, at disiplene reagerte med vantro og avsky på det hun fortalte. Tekstfragmentet slutter med at Maria sier til disiplene at hun ikke kan bestemme hvordan de skal reagere, men at hun forteller dem det Jesus fortalte, og så må de selv forstå og tolke hva det innebærer.

— Vi gjør kanskje litt det samme overfor publikum mot slutten av operaen, sier Ratkje. – Vi sier at nå har vi gitt dere en annen versjon av historien. Den er her, og så må dere selv finne ut hva det betyr for dere, hva dere vil gjøre med den.

“No Title Performance and Sparkling Water” har verdenspremiere på Henie Onstad Kunstsenter torsdag 2. oktober, klokken 20. Forestillingen spilles også lørdag 4. oktober, klokken 12 og klokken 18, samt søndag 5. oktober, klokken 17.

Medvirkende er bl.a. POING og Spunk, samt folkesangeren Unni Løvlid. Ann Kristin Jones er mezzosopran, Jean Pierre Carlo Guido er tenor, mens Cathrine Nyheim og Knut Ålefjær står for slagverk og perkusjon. I tillegg medvirker skuespillerne Frode Winther, Halvard Holmen og Snorre Hvamen, samt danserne Jean sebastian Rampazzo og Lucia Mazer. Regi er ved Siw Merethe Mikasen, mens librettoen “On Wombs and vowels” er ført i pennen av sveitsiske Plinio Bachman. Forestillingen er produsert av Opera Vest i samarbeid med Oslo Opera Net.

Publisert:

Del: