År for år, tone for tone har Nils Petter Molvær bygget seg et rykte som en av verdens mest respekterte jazz-trompetister. Da han forrige uke mottok norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddy-prisen, følte Molvær at det norske jazzmiljøet endelig hadde anerkjent hans eksperimentelle musikk. I dette intervjuet forteller Molvær om prisen, prosjekter fremover, og om hva datamaskiner og ny teknolgi betyr for hans musikk.

Nils Petter Molvær (foto: Morten Krogvold)

Av Bente Kalsnes

— Det var en stor ære å motta Buddy-prisen – og det kan tolkes på mange måter. Jeg spiller ikke “vanlig” jazz. Bugge (Wesseltoft), meg, og mange andre med oss, har gjort dette lenge. Det ser ut som elektronisk jazz er i ferd med å bli akseptert i Norge, og det er hyggelig, sier Molvær.

Til tross for en full timeplan klarer allikevel Molvær å tilbringe tid med familien mellom konsertene i Europa og USA. Men de siste årene har vært ekstra hektiske.

— Neste år kommer jeg til å vriste til meg mer fritid, sier han.

Molvær har nå tre nye prosjekter på vei. En plate og et liveopptak er forventet utgitt høsten 2004. Den nye platen vil ha gjestevokalister med på laget. På platen “Solid Ether” lånte Sidsel Endresen stemme til Molværs melodier, men hvem det blir denne gangen vil ikke Molvær avsløre enda. Det tredje prosjektet er et samarbeid med Magne Furuholmen; de jobber med et prosjekt for Vinternattfestivalen i 2004.

— Vi blander det han gjør med det jeg gjør – Magne har en masse interessante greier som vi setter sammen i en søken etter kontraster, sier Molvær, som har sin neste konsert i Washington, DC den11. desember.

Som en del av den norske ambassadens julefeiring, vil Molvær opptre på “the Kennedy Center”, sammen med DJ Strangefruit på miksepulter, Jan Bang på live sampling, Rune Arnesen på trommer og Morten Qvenild på piano.

— Dessverre kan ikke Eivind Aarset (gitarist) bli med denne gangen. Han har sin egen karriere å ta vare på, og våre timeplaner krasjer hele tiden. Men vi har avtalt å arbeide sammen senere, forsikrer Molvær.

Platen Khmer(1997), som ble Molværs internasjonale gjennombrudd, var resultatet av mange års arbeid. Molvær var lettet da han kunne sende fra seg det ferdige produktet, men hadde aldri ventet den enorme suksessen som skulle følge. “Khmer” har nå solgt mer enn 100 000 eksemplarer, noe som er oppsiktsvekkende for eksperimentell, elektronisk, litt mystisk jazz.

Ved tilbakeblikk ser jeg at timingen var upåklagelig, men det var ikke noe jeg tenkte på da. Universal sendte meg på turné i Europa via ECM, noe som gjorde at det ballet enda mer på seg, sier Molvær. På de følgende platene, “Solid Ether” og “NP3”, fortsatte Molvær å utfordre grensene mellom jazz og elektronika.

Du har nå ditt eget plateselskap, og ingen kontrakt med ECM lenger?

— Jeg har et selskap som heter Sula Records. Jeg tror forresten jeg kommer til å kalle det bare for Sula, det lyder bedre. Jeg har ikke jobbet med ECM siden 1999, og anser meg som ferdige med dem. Grunnene til dette holder jeg helst for meg selv. Universal Norge lisensierte min siste plate, NP3 i hele verden unntatt USA – der er den ikke ute enda. Jeg har mer kontroll enn før, men jeg vil ha enda mer. Innen fem år kommer musikkindustrien til å være totalt forandret, og det er viktig å være der og delta når det skjer. Jeg vil lage mine egne etiketter, og ikke være fanget i hendene på kapitalister. Som du kanskje har hørt, har Warner nå blitt kjøpt opp av en gruppe investorer. De har nå hendene på hele katalogen! Dette er kanskje ikke så galt hvis de liker musikk, men hvis ikke….

Med din suksess antar jeg at du lever anstendig på trompeten?

— Jeg overlever som jazzmusiker, men å si at jeg er rik, ville være en dum overdrivelse. Jeg turnerer mye, og noen tror at musikere som gjør dette, tjener enorme mengder penger. Men det er dyrt å reise med band – på forrige turné tapte jeg 300.000 kroner. Det merkes fremdeles. Til sammenlikning kan en popmusiker promovere et album i tre år uten å spille live, hvis du skjønner hva jeg mener. Jazzmusikere er nødt til å innfinne seg på scenene. Bugge Wesseltoft har turnert som en gal, spesielt i Frankrike, og dette begynner å gi resultater nå. Det samme gjelder de fantastiske svenskene i Esbjørn Svensson’s Trio – de er over alt hele tiden.

Da han var ung, prioriterte Molvær fotballtreningen da den kolliderte med brass band-øvelsene. Heldigvis ombestemte han seg etter hvert. Faren, klarinettisten Jens Arne Molvær, nevnes ofte som grunnen til at Nils Petter begynte å spille. Men det var musikklæreren på Tonheim Folkehøgskole, den nå avdøde Ole Egil Torp, som virkelig tente gnisten. Nå er Mac-computeren Molværs viktigste instrument ved siden av trompeten

— Jeg kan gjøre så mye med datamaskinen; ta opp, pre-programmere, jobbe med forsinkelser og filtre, og ta hente ting inn og ut. Jeg bruker et program som heter Live, som er helt fantastisk. Før tok andre seg av dataen mens jeg spilte, men nå har jeg begynt å gjøre det selv. Jeg har noen pre-programmerte plattformer, som jeg bruker til å lage akkordprogressjoner. Det er veldig forskjellig fra å spille live med andre musikere, jeg pakker bare sammen det jeg spiller i en fil. Det gjør også livet lettere når folk fra utlandet kontakter meg: Et eksempel er Bill Laswell, som sendte meg en mail med en forespørsel om jeg ville spille på Gigi og Bucketheads album. Jeg redigerte trompeten min til sporet jeg fikk, tok opp noe, komprimere det til MP3, og spurte “var det noe sånt dere ville ha?” Hvis det var noe annet de var ute etter, kunne jeg bare gjøre et nytt opptak, og sende det tilbake. Når vi er fornøyde, kan de laste ned filen i Amerika, og der det kommer til å høres ut som om vi har spilt sammen i studio.

Du sa en gang at DJene er dagens jazzmusikere. Hva synes du om folk som sier at DJer bare kopierer andres verk, uten å bidra med noe selv?

Jeg er helt uenig. De som synes det kan prøve å mikse to sanger, og se hvor enkelt det er. Sånne uttalelser viser uvitenhet og er nedlatende. Ett av mine bandmedlemmer, DJ Strangefruit spiller alt fra danske Yoga-skiver til samtidsmusikk. Han arbeider med musikken på samme måte som en annen musiker, og platene er hans instrumenter. Når jeg bruker datamaskinen til å remikse, bruker jeg elementer fra både min egen og andres musikk. Hvis jeg finner en rytme jeg liker, kan jeg modifisere det igjennom filtere, grooves, tempoforandringer, oppklipping, forandringer i bassen og mye annet.

Nå om dagen hører Molvær på alt fra Johnny Cash til Carl Craig, undergrunns hip hop, Timbaland og Neptunes, Bill Laswell, Herbalizer, Neil Young og mye annet.

— Genre er uviktig for meg. Jeg liker musikk og musikere som har noe å fortelle, sier Nils Petter Molvær.

Bente Kalsnes er fungerende redaktør for MICs engelske intnernettsatsing, http://www.mic.no/english. Kalsnes har en Mastergrad i kommunikasjon, kultur og teknoligi fra Georgetown University i Washington DC, USA, og har tidligere jobbet for Dagens Næringsliv, Dagbladets “Magasinet” og Bergens Tidende. Artikkelen er oversatt fra engelsk av Knut Steen.

Publisert:

Del: