«Aktualitet er blitt viktigere enn begavelse og oppriktighet», mener Helge Iberg. Ballade bringer her et utdrag fra hans nye aforismebok «Når tiden er inne, er det alltid for seint».

Komponist, pianist og forfatter Helge Iberg slapp boken i september. Her kritiserer han vår tids «samtidsfromhet». Ballade intervjuet Iberg i forbindelse med albumet Standards and Vanguards fra 2009.

kunst
kan oppstå når eksepsjonelle talenter utfolder seg.

når kunst oppstår
betyr det at talentet har forstått hva som kreves, og rede- gjort for eller rettferdiggjort denne erkjennelsen gjennom et kunstverk.

kunstitusjonen
Kunsten kan heve oss opp og ut over det naturlige og trivielle. Kunst kan bli kultur.

På den andre siden: Kultur kan fort bli et filter som hemmer sann livsutfoldelse. I det perspektivet bør kunsten være et frigjøringsprosjekt som kan avsløre blendverk og løgn. Det som holder oss fast i kunstige positurer.

På sitt beste kan kunsten tilby nøkkelen til en dypere frihet. Den kan åpne øynene våre, få oss til å innse betydningen av det som er enkelt, ærlig og sant.
Kunsten skal dyrke og raffinere det beste i oss. Den skal forme verden og skape sivilisasjon. Samtidig er kunstens oppgave å frelse oss fra den samme sivilisasjonen. I det spennet må kunstneren frambringe det hun eller han har på hjertet.

samtidskunst
kunsten har aldri vært så perifer i noen samtid som etter at den oppdaget at det var samtidskunst den helst ville være.

livskraft
Bør kunsten rette seg etter tiden eller tiden etter kunsten? Må kunsten spille en «objektiv» rolle i historiens sannhetsteater? Kolliderer kravet om samtidighet med ønsket om frihet i kunsten?
Kanskje behovet for vitalitet (livskraft) i kunsten kan erstatte kravet om samtidighet. Begrepet vital gir ingen kunstpolitiske føringer (i alle fall ikke i våre dager) eller stilistiske begrensninger, men stiller krav til kunstens friskhet i møte med sin tid og sitt publikum.

samtidskunst II
Kunstens største privilegium er at den ikke behøver å være nødvendig eller samtidig.

original
Det nye kommer utenfra. Det som er originalt kommer innenfra. Nyskapende kan (nesten) hvem som helst være, men originalitet krever en begavelse utenom det vanlige.

«grensesprengende»
Så gjennomgnagd, så kommersialisert, så livløst eller dødt! For lengst modent for gamlehjemmet eller russerevyen!

Men hvis vi nå likevel skal ta begrepet grensesprengende på alvor, har jeg følgende å melde: Ethvert betydelig kunstverk er grensesprengende. Det ligger i det betydeliges natur. Avantgardistene lærte oss at det å sprenge grenser handler om å innfri visse forventninger: om annerledeshet, om provokasjon og eksperiment. Men et grensesprengende verk trenger ikke å rettferdiggjøre seg gjennom å innfri forventninger. Snarere tvert imot. Bare tenk på Johann Sebastian Bach og hans geniale musikk. Datidens kjennere anså den for å være utdatert og gammeldags.

Et grensesprengende verk vil overskride våre forventninger, ikke bekrefte dem.

den gode smak
vil gjerne fortelle oss hva som er grensesprengende. Grensesprengende kunst motsetter seg en slik begrensning.

kunstverkets mening
Den postmoderne estetikken sier at det er sammenhengen som gir verket mening. Hvis jeg skulle bekjenne meg til en estetikk, måtte det være til en som forklarte at det er verket som bør gi sammenhengen (ny) mening.

treklangenes uutholdelige tetthet
La du merke til filmmusikken i Ringenes herre? Da skjønner du hva jeg mener.

absolutt moderne
I min studietid var det å være kritisk obligatorisk både i den akademiske offentligheten og i kunstmusikkens verden. Den strenge musikkfilosofen Theodor W. Adorno var en toneangivende talsmann for den kritiske holdningen. Hvis kunsten skal være sann, må den bære med seg friksjoneni samfunnet, mente Adorno. Men hvordan blir kunsten kritisk? Jo, bare ved å være absolutt moderne kan man unngå å bekrefte det bestående, forkynte han med slik tyngde at det bestående straks, og i befippelsen, gjorde budskapet til skamme.
Dvs. til sitt ufravikelige dogme.

modernismens død
Modernismen er ensomhetens og askesens kunst. Den er ingen kunst for karriere og diplomer. Modernismen døde da uforsonligheten ble de lydiges kunst og tok bolig i det «konformistiske medvitet».

omstendighetskunst
Selv om modernismen av mange fremdeles rangerer som den aller ypperste kunstneriske idé, så er den ikke lenger hegemonisk. Det betyr at det er lov å kritisere den uten å
bli støtt ut i det ytterste reaksjonære mørke der den dårlige smaken og de akterutseilte og sentimentale holder hus.
Ja, det har faktisk blitt så legitimt å kritisere modernismen og dens heroiske positur at vi kan snakke om en ny gravitasjonskraft i kunstfeltet, nemlig den postgeniale kommentarkunsten. De nye pionerene har forskjøvet fokus fra verket til omstendighetene, der den stedsspesifikke tullemodernismen holder til.

den nye kunstscenen
Sakral teori møter amatørteatret.

konseptet
De flyktige distinksjoners og de oppmerksomme byråkraters kunst.

überkunst
… å avertere sæden sin for én million dollar, å ligge med et lik, å kaste opp i en rulletrapp og utgi lydsporet på en Cd (unnskyld, vinyl skal det være), å leve med angst, å kjøpe snus bare nå og da, å gå med for små underbukser,
… og å bli intervjuet om det av en sexy kunstfrøken på Kulturstripa.

den rene smaken
I romantikkens tid tronet følelsen og kunstens krefter aller øverst i den opplyste fornuftens hierarki. Geniets begjær etter sannhet og skjønnhet var egentlig en emosjonell resonans fra en dypere virkelighet.

Så kom Sigmund Freud og forklarte at menneskets mentale liv bare var en følelsesmessig klangbunn over driftslivets krav. Med «libido» mente Freud en dyp naturkraft som balanserer mellom Eros og Thanatos, streben etter liv og dragning mot tilintetgjørelse. Vi er først og fremst natur og instinkt. Intellektet og følelsene fortrenger og avleder.

Inspirert av Freud (og med et snev av forakt) vendte så estetene seg bort fra alle forsøk på å tolke følelser som målestokk i kunsten: Siden sansene og følelsene er fanget i kroppen, må vi begrunne den gode smaken fra et annet perspektiv. Det hadde syttenhundretallsfilosofen Immanuel Kant allerede gjort i sin Kritikk av dømmekraften. Den rene smaken er selve frihetens tilsynekomst, mente Kant. Kunst er frihet til å heve seg utover alt som er naturlig og nødvendig. Først og fremst menneskenaturen der begjæret regjerer i alle formater.

den gode avsmak for viderekomne
Den kategoriske avvisningen av begjæret og lysten satte dype spor i den moderne kunsten. Pierre Bourdieu plasserte opprinnelsen til slike holdninger i samfunnets sosiale struktur. Han ville vise at den estetiske sansen er bundet til klasse og rang, og at forholdet til kunst er det tydeligste sosiale signalet om klasseforskjeller. Den gode smaken sett fra dannelsens høyder, er like mye en avsmak, sa Bourdieu. Aversjonen mot det lettvinte og redselen for kroppens krav, frambringer en kjølig estetikk som avviser begjæret og følelsene. Til grunn for våre «smaksdommer» ligger det en klassebestemt mentalitet og ferdigtygde konvensjoner.

Bourdieu havner i ufrihetens klør når kunsten og den gode smak skal forklares: Smaken er først og fremst en kulturell omskrivning av samfunnets orden eller flokkens trang til selvbekreftelse, mente han.

Immanuel Kants diagnose av «estetisk dømmekraft» er derimot en eksplisitt åpenbaring av frihet. Men denne friheten har sin pris. I Kants estetiske univers fins ingen plass for kjøtt og blod og sitrende følelser. Den rene smakens estetikk er antiseptisk og steril. Den krever et desinfisert lerret der kald beregning kan regjere uten forstyrrelser fra dypet av det menneskelige. Dermed isolerer han kunsten fra sitt opphavelige brennpunkt som er begjærets kollisjon med talent, fornuft og vilje!

Boken “Når tiden er inne, er det alltid for seint – nidord om samtiden” er gitt ut på Schibsted. Helge Iberg har denne hjemmesiden.

Publisert:

Del: