– Høydepunktene har vært mange, så det er vanskelig å plukke ut noen få, men her er et forsøk i vilkårlig rekkefølge, skriver forhenværende daglig leder Claes Olsen på den nå nedlagte klubbens hjemmeside, før han begynner på en oppramsing som favner et utall av de band og artister som i dag sees på som spydspisser for “den nye norske musikken”, som også har fått ringvirkninger i utlandet. Denne omfattende, men allikevel svært summariske oversikten sier noe om hvilken betydning den vesle kjelleren i Grensen har hatt for norsk musikkliv de siste ni årene.

Turboneger 2003

Av Knut Steen

— Av norske artister har det vært mange, mange høydepunkter, forteller Olsen.

— Turboneger spilte på So What! for ca 160 personer i februar 96, Motorpsycho og Seigmenn spilte på toårsjubileet, og Øystein Greni dro fram motorsaga og skrev inn Big Bang i scenen på Zoom i 97. JR Ewing har gjort mange drøye konserter, det samme gjorde Silver – yngste mann var 14 år på den første konserten. Kings Of Convenience har gjort tre av sine sjeldne Oslokonserter på So What!, og Sondre Lerche gjorde en av sine Oslokonserter i januar 02. Palace of Pleasure gjorde sin debutkonsert hos oss i ’95, og Ricochets blåste hue av mange med sin debutkonsert i påsken 98, sier Olsen, og fortsetter oppramsingen:

— Gluecifer har gjort flere kanonkonserter, Thulsa Doom lever alltid, og Kung Fu Girls ble historie med sin siste konsert i mai 95. Etter konserten i november 2002 fikk Kaizers en 6’er i Aftenposten. Johndoe, som ruler på norsk, har spilt tre knallkonserter på So What!, mens Magnet var såre og vakre flere ganger. Ralph Myerz And The Jack Herren Band leverte sitt fyrverkeri rett før debut albumet kom ut, og Surferosa spilte sin første Oslokonsert her i 2001, en kveld i januar. Apoptygma Berzerk var andre band ut på So What! sin nyttårsaften i ’94, husker Olsen, før han fortsetter:

— Xploding Plastix har spilt flere konserter. Midnight Choir fikk terningkast 6 og forsiden på Aftenposten. Madrugada kom med sin demo før de hadde tatt navnet, og spurte om å få varme opp for Lisa Germano. De så seg ferdige med grungen og ble kort tid etter til det Madrugada alle kjenner. Gothminister har også visitert klubben flere ganger, mens Tussler spredte enorm glede under klubbdagen for Øya 2003. Sist men ikke minst nevnes So What! sine ”egne” artister, som er signerte til etiketten Racing Junior: St Thomas, Salvatore, Ai Phoenix, Hello Goodbye og Tøyen.

Også mange av de utenlandske bandene Olsen nevner, spilte i den lille kjelleren på et tidlig tidspunkt i karrieren, og ga dermed Oslopublikummet en unik sjanse til å se intime konserter med størrelser som senere skulle trekke fulle hus på langt større arenaer. Olsen beskriver veien frem mot klubbens internasjonale gjennombrudd slik:

Få av våre mindre favoritt band kom til Oslo tidlig på nittitallet. Dette ville vi gjøre noe med. Det første utenlandske bandet som skulle spille på So What! var amerikanske Weezer, men den konserten ble avlyst på grunn av høye salgstall i hjemlandet. Mega City 4 (UK) ble det første bandet fra utlandet på So What! i mars 95. Men det var først høsten 1995 med konserter med Stereolab, Deadmoon, Bush og Cast vi kom på kartet til de viktigste bookingbyråene og fikk en eksplosjon i tilbud på internasjonale band. Dette ser vi på som det internasjonale gjennombruddet til So What!, skriver Olsen.

Samtidig trekker Olsen og hans samarbeidspartnere, Tom Kalstad og Rolv M. Mangseth, frem sterke og skjellsettende enkeltkonserter, og artister som igjennom årene har knyttet sterke bånd til den lille store klubben i kjelleren. Her er So What! – styrets liste over konserter som de aldri kommer til å glemme:

Kung Fu Girls, 24. mai 95
Ikke visste vi at denne konserten skulle bli deres siste, for et av Norges beste rockeband på 90 tallet. Burde vært en merkedag i norsk rockehistorie.

Gantnerlosjen, juni 95
Første konsert med uteservering. Det tok litt tid før vi skjønte at det var 452 personer i kjelleren. Vi måtte skjerpe billettrutinene etter dette. En uslåelig publikumsrekord.

Blue Aeroplanes, april 95
Ikke mange husker de nå, men satan for et band. I tillegg var hele Stone Roses på besøk denne kvelden.

Februar 96:
Cornershop, Skunk Anansie, Chumbawamba og Turboneger på 17 dager. I løpet av en 17 dagers periode i februar 1996, spilte alle disse bandene på So What!. Det var vel max 100 stk på Cornershop konserten, som var en stund før deres monster hit ”Brimful of Asha”. De bodde hjemme hos oss privat, og de hemmelige sigarettene….. Privat overnatting hadde også Chumbawamba.

Bob hund x 3
Bob hund hadde solgt 77 skiver i Norge da de besøkte So What! i oktober 96. Ikke trodde vi at det skulle komme 230 personer på denne konserten, en konsert som sjokkerte både oss og publikum: En gal vokalist som sang ”Idiot” med en orange kjegle på hodet. Seinere kom de tilbake til So What! og gjorde 2 konserter til, og på utallige lange naschspiel etter andre Oslo-opptredener.

Tortoise + Palace of Pleasure, august 96
En fantastisk dobbelt bill. Det morsomste var at Aftenposten ga POP 6 av 6 og Tortoise 4 av 6. Heia Norge.

Front 242. november 97
En av våre store favoritter fra gamle dager. Vi klarte å lure dem til Oslo til slutt, selv om det kostet skjorta.

The Soundtrack of Our Lives x 4
Hele 4 ganger spilte de på So What! Første gang i 97 var det nesten en religiøs stemning i lokalet. Union Carbide hadde høy status i Oslo, og vi hadde prøvd en stund å få TSOOL til So What! Den første, og den siste konserten (som var en akustisk konsert) var nok de beste. Vi pleide å si at TSOOL var for bra til at pressen i England skulle skjønne det, men bra at vi tok feil til slutt…

Queens of The Stoneage, november 98
Her var vi litt tidlig ute, og ikke så mange kjente til bandet. Men rundt 200 personer kom. Vi tapte endel penger, men satan så bra det var, med full quadrofoni og det hele. Mange har nok skrytt på seg tilstedeværelsen på denne konserten.

Elliot Smith x 2
Han har spilt 2 ganger på So What!, og begge ganger har det vært svært bra, den første var virkelig spesiell (Juni 98). Elliot stilte alene med gitaren, og sjelden har så mange gutter grått på en konsert. Det var en opplevelse å stå bak ved scenen og se gutta på første rad som var rørt til tårer. For en konsert!

Magnetic Fields, mars 99
Dette var før 69 lovesongs kom ut. En fantastisk konsert for 130 personer. Steven Merritt ligger deler av konserten på ryggen midt i lokalet…

Godspeed You Black Emperor, august 99
Så massivt og rått, høyt og deilig. Deres første konsert i Norge.

Low + Add N to (X) + Hoovercraft, mai 99
En sær kveld, men vi vil sjelden glemme hvor vakkert og stille det var da Low spilte. Det var denne dagen Low hiten ”Just Like Christmas” ble laget. De fant ikke veien til Cock’s pensjonat…..

Thurston Moore & Jim O´Rourke, desember 99
2 kvelder på rad spilte de sine første konserter sammen. Dette var verdens eksklusivt for So What! Folk kom flygene helt fra Canada, UK, Tyskland, Sverige og Danmark. I 3,5 timer paralyserte de publikum med støy, pop, filmvisning etc…

Built to Spill + Modest Mouse, juli 99
2 dager på rad spilte Built To Spill. Dette var deres eneste klubbkonserter i Europa. De hadde med seg Modest Mouse, noe som gjorde dette til to enormt store kvelder.

Supergrass, september 99
På åpningen av So Real, så spilte Supergrass en gratis konsert. Dette var rett før de slapp en av sine beste plater – Supergrass.

Travis, september 99
Ikke noe musikalsk høydepunkt for oss, men det er jo litt morsomt at de har spilt på So What! Gratis inngang var det til og med.

And you will know us by the trail of dead, april 2000
Et av verdens beste rockeband spilte for 70 stk på So What i påsken 2000. De skulle komme tilbake igjen et år etterpå, men da ble de grisebanka I Texas…??? …Så ble de stjerner og litt for store for So What!

Frank Black solo, oktober 2000
Et stort stort høydepunkt da Frank Black spilte solo (uten flinkis musikkstudentene i bandet sitt). Da han dro til med Pixies-slagere som ”Gough away” var det mange som fikk ståpels.

Calexico + Mariachis mas de Luna, september 2000
Calexico hadde med seg hele Mariachi bandet sitt på So What!, med 11 mann på scenen. En av de største!

Peaches + Jeans Team + Don Juan Dracula, april 01
Litt tidlig ute her, med det som seinere så fint ble definert som electroclash. Det var aldri så viktig for oss å definere nye trender. Vi booka Peaches fordi vi digga skiva hennes.

Le tigre, april 02
De tøffe feminist-damene fra New York leverte en av de beste konsertene i 2002. Det var stort å ha Kathleen Hanna (Tidl. Bikini Kill) på So What!

Fu Manchu, mars 98
En svett og hefig kveld som alltid vil bli husket blandt stonerockerne. Support var ingen ringere enn We og svenske Spiritual Beggars.

Company Flow, april 98
Den første hip hop konserten på So What. Vi booka den selv, men dette ble starten på samarbeidet med Soul Kitchen, som hadde mange bra hip hop konserter på So What. Mixmaster Mike, Common, Quannum, Pete Rock,Petter, Tugntvann, Alkaholiks, Tribe Called Quest….

Bobby Conn, oktober 99 + mai 02
Nå er det på tide at denne mannen blir superstjerne!!! Ingen over og ingen ved siden av når det kommer til showmann.

Moldy Peaches, juni 02
Allsang fra første strofe, fra 300 fans. Kun Håkan Hellstrøm har klart noe lignende i Norge. ”Who’s got the crack”?

Bright Eyes x 3 (sist november 02)
Tre fantastiske konserter, og tredje gangen ble det endelig utsolgt. Conor fikk endelig sin fortjente suksess.

The Faint + Radio 4, november 02
En av de beste kveldene i 2002. Få band har overbevist live på en måte som The Faint.

Yo La tengo x 5
Vi kommer ikke utenom våre venner fra New Jersey som har spilt 5 ganger på So What! To ganger kom de over ekslusivt for kun å gjøre to dager på rad på So What!

Interpol, mars 03
Et av de store høydepunktene våren 03. Sårt, vakkert og med en trommelyd kun Joy Division har klart før dem.

Hot Hot Heat, mai 03
Få band sprer slik en enorm glede som Hot Hot Heat.
Det ble også to helsider i Q Magazine fra denne konserten.

J. Mascis & the Fog x2
Vår store helt fra Dinosaur Jr. spilte 2 utrolige konserter på So What!. Første gang hadde han med seg selveste Mike Watt fra The Stooges.

Smog + Windy & carl + Silver Apples
En av de beste trippel billene vi har hatt.

Ryan Adams
Den kritikerroste amerikaneren har spilt solo på So What! to ganger, men han vil også bli husket for sitt kjærlige forhold til So What! Etter at han hadde spilt for et fullsatt Rockefeller kom han seg fort bort i Grensen, og la fullt ut om hvor glad han var i So What! Den siste gangen ble han likså godt igjen til slutt og gjorde som han pleide å gjøre når han spilte på So What! – han var med å feie, vaske bord og bære ut søpla. Slike rockestjerner vil Norge ha…

Will Oldham / Bonnie prince Billy, januar 2000 og juni 03
Vi brukte lang tid før vi fikk han til Oslo første gang, men da han kom så leverte han det fansen ville ha. Første gangen var faktisk St. Thomas support (en av hans første konserter) Will ble glad i Oslo og kom tilbake til Øya, og So What! igjen i juni 03.

Mogwai x 4
Første gangen Mogwai var utenfor de britiske øyer var det So What! og Hulen som spleisa på billettene til Newcastle-ferga. Mogwai hadde da kun gitt ut en 7”. De kom tilbake flere ganger og det ble tilslutt fire kanonkonserter.

Mange svenske artister har også hatt tidlige konserter på So What!, forteller Olsen, før han ramser opp en rekke av de svenske bandene som hadde sin første konsert utenfor hjemlandet – nettopp på So What!:

Bob hund, Kent, Håkan Hellstrøm, Soundtrack of our lives, Ceasars Palace, The Ark, Loosgoats, Moneybrother, Lok, Fireside, Kristoffer Åstrøm, Whale, Wannadies, Petter, Eskobar, Melody Club, The Sound, Mando Diao, International Noise Conspiracy, Perishers, Isolation Years, Doktor Kosmos, The Plan, og mange flere.

Avslutningsvis skriver Olsen at det å ha sterke DJ-navn ikke har vært en prioritet for So What!. Til tross for dette har klubben hatt besøk av flere celebriteter på dette feltet, og hvorav Olsen nevner to drøye håndfuller:

Grasshopper (Mercury Rev), Andy Smith (Portishead), Thomas og Marcus (bob hund), Clint Boom (Inspirial Carpets), Kid Koala (JPN), Andy Fletcher (Depeche Mode), Amon Tobin (BRA), Mixmaster Mike (Beastie Boys), Dj Wadim (RUS), Andrew Weatherall og Andy Rourke (The Smiths).

Etter nedleggelsen har hjemmesidene til So What! mottatt en rekke støtteerklæringer og brev fra triste og sinte musikkelskere. Du kan besøke sidene ved å klikke på So What! -lenken nedenfor. En samlet Ballade-redaksjon ønsker samtidig å uttrykke vår sorg over tapet av et viktig og vitalt musikksentrum, og inviterer de som deler våre synspunkter til å delta i underskriftskampanjen som er startet på denne nettsiden. Listen er primært ment som en siste takk til Tom, Claes og Rolv.

Publisert:

Del: